Barnearbeid i industrien 1870-1915
"Manden i Barnet" må beskyttes
 Jakob Neumann Mohn (1838-1882), født i Bergen, examen artium 1855 og juridisk embetseksamen 1859. Fra 1860-1863 "edsvoren Fuldmægtig" hos stiftsamtmann Smit i Bergen, 1863-64 studieopphold i Paris, 1864-1867 kopist i justisdepartementet, 1868-1869 sjøreise til New Zealand, 1. februar 1870 ansatt ved "det statistiske Kontor" i Indredepartementet og var "til sin Død knyttet til dette halvt Videnskabelige, halvt administrative Bureau". |
Norge benyttet barn i industrien i større omfang enn både Sverige, England og USA slik J.N. Mohn slo fast i sine enestående studier av barnearbeid. Bruken av barn var særlig stor i tobakksindustrien og ved fyrstikkfabrikkene.
Ved å benytte folketellinger for 1871 for England og 1870 for USA og Fabriker och Manufakturer for Sverige fant Mohn tall som kunne sammenliknes med de norske. Han slo fast at barnearbeid foregikk "i større Omfang end i noget af de øvrige i Tabellen opførte Lande" i "Fyrstikindustrien, i Sikorifabrikkerne og i Tobaksindustrien." "Ikke saa uheldigt, men dog heller ikke gunstig falder Sammenligningen ud for Papirfabrikkernes, Sagbrugenes og Ølbryggeriernes vedkommende.
Etter gjennomgangen av tallene for industristatistikken for 1870 konkluderte Mohn også med følgende: "Ingen produksjonsgren har i den Grad bygget sin drift paa Børnearbeide som Tobaksindustrien, den beskjeftiger ved Udgangen af 1875 ikke mindre end 613 Børn eller 43 Procent af det hele Antal." I tobakksfabrikkene var 42 av 100 faste arbeidere barn, for fyrstikkfabrikkene og glassverkene var forholdstallet 35 og 15. Statistikk om barnearbeid i Norge i det nittende århundre er knyttet til J.N. Mohns (1838-1882) tre publikasjoner i tidsrommet 1874 til 1880. Utgivelsene er uomgjengelige for alle som studerer barnearbeid generelt og barnearbeid i industrien spesielt.
|
I de fleste land ble omfanget av barnearbeid i det nittende århundret registrerte i fabrikkstatistikken, den norske statistikken omfatter tall fra 1870 til 1915. Tabellen som viser barnearbeids utvikling i denne perioden er tidligere ikke stilt sammen. Fra 1885 til 1900 ble imidlertid aldersklassene endret, og fra 1900 ble årsverk registrert i stedet for antall sysselsatte personer (Fabrikktællingen i 1909 registrerte antall personer). Antallet sysselsatte barn og årsverk utført av barn følger i det store og hele det totale antallet sysselsettingen og antall årsverk utført i industrien, men barnas andel falt likevel fra 6 prosent i 1870 til 4 prosent i 1915. Siden barnearbeidet var konsentrert om enkelte næringer, varierer tallene naturligvis med disse. Når antall barn sysselsatt i industrien økte sterkere enn det totale antallet sysselsatte fra 1870 til 1875, skyldes det fyrstikkfabrikkenes sterke ekspansjon i den samme perioden. Antall ansatte ved fyrstikkfabrikkene begynte å falle fra en topp på 1 699 sysselsatte i 1890 for å falle til 756 utførte årsverk i 1900. Selv om antall årsverk igjen skulle stige til vel 1 000 ti år seinere, var fyrstikkfabrikkenes storhetstid med mange sysselsatte alt forbi. Når andelen barn sysselsatt i industrien faller eller stiger i denne perioden, skyldes det utviklingen i de bransjene som sysselsatte mange barn. I 1870 var det i alt bare vel 31 000 industriarbeidere i Norge, mens det i 1915 var om lag fire ganger så mange, nær 125 000. Tallet steg noe under den første verdenskrigen og var vel 130 000 i 1920. Tilbakeslaget i 1921 var så kraftig at det skulle ta nær ti år før tallet igjen kom opp på nivået det hadde ligget på fra 1915 til 1920. Før 1870 sysselsatte industrien svært få, i 1850 bare vel 12 000 arbeidere og i 1860 vel 17 000. Perioden fra 1870 til 1915 kan derfor betraktes som det tidsrom da fabrikkindustrien vinner fotfeste og etablerer seg som en viktig næring. Det er vanskelig i ettertid å vurdere hvor nødvendig anvendelsen av barn var som arbeidskraft i denne perioden, det er i alle fall på det rene at arbeidsgiverne under det industrielle gjennombrudd anså den for å være nødvendig.
Ny lov om barnearbeid tar form
|
J.N. Mohn påpekte at etter 1870 hadde "vor Fabrikindustri" vært i "sterk Opkomst." Selv om forholdstallet mellom voksne og barn var konstant, ble derfor flere og flere barn industriarbeidere. Totalt viste de foreløpige tallene fra fabrikkstatistikken for 1870 at av 100 "faste Arbeidere" var 6 "fast arbeidende Børn". Mohn presenterte funnet i sin første artikkel om statistikk over barnearbeid i fabrikkene i Norsk Retstidende i 1874. I artikkelen tok Mohn til orde for et lovutkast om barnearbeid; "det tør forudsees, at saadanne legislatoriske Forskrifter, som i de fleste civiliserede Lande ere givne, navnlig vedkommende Børnearbeidet, ikke ere fjerne." England hadde allerede fra 1838 en lov som innførte 8-timersdagen for barn fra 9-13 år og 12-timersdagen for barn fra 13 til 18. Frankrike innførte den samme bestemmelsen og en rekke land vedtok liknende begrensninger før 1848. Av den grunn gikk Mohn ut fra at det ville være av interesse å redegjøre for "hvad vor Statistik har at Sige i dette Emne" og å sammenlikne omfanget av barnearbeid i fabrikkene med situasjonen i "andre Lande." Nesten på dagen året etter at Mohn hadde offentliggjort artikkelen sin, ble han "ved Skrivelse af 14de Oktober 1875 bedt av "det Kongelige Departement for Kirke- og Undervisningsvæsenet" å utarbeide lovutkastet.
Og den 18. august 1877 fikk "et stort Antall Industridrivende" tilsendt et "Cirkulære" med spørsmål om arbeidsforhold og den 29. september 1877 fikk "Byernes Skolekommissioner" spørsmål om hvordan barn med fabrikkarbeid klarte seg på skolen. Begge undersøkelsene ble gjennomført i forbindelse med arbeidet med nytt lovutkast.
Av barna som var omfattet av undersøkelsen i august 1877, var 6 prosent under 10 år, 26 prosent 10-12 år, mens 68 prosent var fra 12-15 år (se plansje). Også lønnen til fabrikkbarna ble kartlagt i undersøkelsen og daglønnen var i gjennomsnitt 0,92 kroner for 10 ½ times arbeid, for ungdom mellom 15 og 18 var daglønnen 1,43 kroner, mens en voksen mannlig arbeider i gjennomsnitt hadde en daglønn på 2,60 kroner. For barna ble "middelfortjenesten" 3,22 og årslønnen 160 kroner. Med over 3 000 fabrikkbarn ble deres samlede lønn nær ½ million kroner. Denne summen hadde ifølge Mohn en "større betydning for de enkelte Kredse, hvortil den direkte flyder, end som en Del af den Hele Nationalindtægt". Når det gjaldt lønnens størrelse konkluderte Mohn med at "[s]elv om Arbeidslønnen for de Unge, og navnlig for de egentlige Børn, i Virkeligheden maatte ligge noget lavere end oven anført, er den maaske alligevel i Forhold til hvad saadanne Personer i regelen udrette, at anse som uforholdsmæssig høi." Mohn begrunner det med at man "ikke sjelden" har "Anledning til at høre eller se Udtalelser af Arbeidsgivere om, at Børnearbeidet i Grunnen er lidet lønnende for dem, og at Børnenes Antagelse huppig har sin nærmeste Aarsag i begjæringer af Forældre, der ønske at føre det til nytte for sig, og især af Fædre, der have sit Arbeid paa samme Sted." Argumentet om at barnearbeid var "lidet lønnende" står i motsetning til argumentet om billig arbeidskraft og at det var "Konkurrenceforholdet med Udlandet" som nødvendiggjorde bruken av barn som arbeidskraft i fabrikkene. Det er litt underlig at Mohn legger så stor vekt på konkurranseargumentet i lovutredningen. I artikkelen i Norsk Retstidende hadde han vist at utbredelsen av barnearbeid var større i Norge enn i en del andre land, og nettopp det ble brukt som et argument for at det ble utarbeidet "legislatoriske Forskrifter, som i de fleste civiliserende Lande".
I forbindelse med lovarbeidet nøyde ikke Mohn seg bare med å gjennom sakens prinsipielle juridiske sider å bruke allerede innhentet tallmateriale fra Norge og andre land. Han hadde "besøgt Fabrikker for selv at indhente Erfaring om de Arbeider, de Unge udføre, og de Betingelser, hvorunder disse foregaa." Mohn hadde også snakket med "Arbeidsgivere i de betydeligere Fabrikationsarter" og "kyndige Skolefolk i By som paa Land." Forhold som umiddelbart kunne virke marginale i forhold til emnet og som i virkeligheten falt utenfor ble likevel berørt: "I denne Forbindelse kan også de Børn omtales, som paa Omreise med Voxne udøve lavere Kunstpræstationer, saasom Akrobater, Linedansere og Beridere. Disse tilhøre forøvrigt - som bekjent - oftest fremmede Nationaliteter, og de heromhandlede Meddelelser lade dem noget nær uberørte." (s.6)
|
Undersøkelsene av fabrikkene tok ikke for seg arbeid som ble utført i hjemmet. Det beklaget Mohn, og han unnlot ikke å bemerke at det her foregikk virksomheter som i "betydelig Udtsrækning lægge Beslag paa ungdommelig Arbeidskarft (...) hvoriblandt Forfærdigelsen af Tændstikæsker (...) indtager en fremragende plads. (...) Æskearbeidet drives til dels af meget smaa Børn og selvfølgelig hyppig i meget daarlig Luft. Barnepigetjeneste, udført af Børn, som ikke ere meget ældre end dem de passe, paafører vistnok lettelig varig skade" I §51 i lov av 16. mai 1860 om "Almueskolevæsenet paa Landet" het det at arbeidsgiverne ikke måtte benytte barn til arbeid så de "hindres fra at erholde den fornødne Undervisning." Det var den eneste bestemmelsen lovverket inneholdt om barnearbeid da Mohn begynte sitt utredningsarbeid i 1877. Han formulerte spørsmålet han skulle gi et begrunnet svar på, "hvorvidt der ved Lov bør sættes Skranker for Børnenes Benyttelse til Fabrikarbeide." Mohn regnet opp tre berørte parter: arbeidsgiverne, foreldrene og barna, og så analyserte han fordeler og ulemper for hver av partene.
Arbeidsgivernes interesse var "billig Arbeidskraft" som de "oftere kunne tiltrænge for at bestaa en haard konkurrence." For foreldrene virket barnas lønn "velgjørende for Familien." For barnet lå det imidlertid en fare i at lønnet arbeid kunne gi næring til barnas "Havesyke, eller endnu hyppigere for deres uordentlige og lastefulde Tilbøyeligheder." Barn i fabrikkene vennet seg imidlertid til orden og disiplin og var ikke som barn uten arbeid utsatt for lediggangens farer, derimot kunne barnet i "den stadige Omgang med Voxne, hvis samtaler ofte ere Smudsige (...) virke fordærvende paa dem." Endelig framholdt Mohn at barn som arbeidet i fabrikkene kunne utvikle en "for tidlig og i flere Henseender uheldig Selvstendighetsfølelse." I lovutkastet anla imidlertid Mohn også et videre perspektiv idet han hevdet at selv om enkelte familier ble hjulpet av barnas lønn, kunne "Børnearbeidet ingenlunde" forbedre "Arbeiderklassens Stilling som Helhed betragtet." I stedet ga Mohn et argument for at barnearbeidet gjorde det motsatte, altså gjorde klassens stilling "som Helhet betragtet" dårligere: "Hvis Børnene ikke deltoge, vilde der være mer Plads for Voxne; hine ere med andre ord disses Konkurrenter på Arbeidsmarkedet og nedtrykke som saadanne deres Lønningsvilkaar."
Det var altså ifølge Mohn både positive og negative sider ved barns sysselsetting i industrien. Dessuten, føyde han til, kunne det med det omfanget barnearbeidet hadde fått i industrien ikke "for Tiden være Tale om dets Afskaffelse." Begrunnelsen for dette standpunktet var at "saalænge man i andre Lande, med hvis Industri vor egen har at konkurrere, endnu kan anvende Børn til dette slags Arbeide, ere de Industrigreners Levedygtighed, hvis Virksomhed i fremtrædende Grad er bygget derpaa, væsentlig betinget af, at lignende Benyttelse staar vore Næringsdrivende aaben" Som et ekstraargument føyde han til ; "al den Stund Skoleundervisningen er saa ufuldstændig som nu, vilde endelig Børnene selv være lidet tjent med at miste Adgangen til den omhandlede Sysselsættelse." Det kunne altså ikke være snakk om et totalt forbud mot barnearbeid i fabrikkene, men Mohn fant tre områder hvor barns arbeid i fabrikkene overskred "det rette Maal": For det første ble det anvendt mange unge barn; ""ikke faa ere under 10 Aar, temmelig mange under 12 Aar, og det er i Henseende til Arbeidets Tidsmaal ingen væsentlig Forskjel mellom dem og eldre Børn." For det andre arbeidet barna hele tiden mens de hadde fri fra skolen (på landet var skoleåret bare 14 uker), "paa samme Tidsvilkaar som de Voxne." For det tredje deltok barn "i ikke liden Udstrækning i natarbeide, som varer den hele Nat og foregaar Nat efter Nat." "Fabrikklovens egentlige Hensigt, var ifølge Mohn "at beskytte Manden i Barnet." Det er ikke de enkelte "Overdrivelser" Mohn har i tankene, men at barnearbeidet "efterhaanden" kan svekke "de Unges Helbred" og nedlegge "Spirer til fremtidige Sygdomme". Begynner barna og de unge å arbeide for tidlig vil "Legemsudviklingen" kunne hemmes slik at "Kræfterne aldri naar det fulde Maal og blive opbrugte før Tiden." Her er argumentet at omfattende bruk av barnearbeid ikke er rasjonelt for arbeidsgiveren fordi det kan ødelegge arbeidskraften før tida. Dessuten var konsekvensen for den enkelte arbeider dyster: "Den gode Helbreds Bevarelse er i disse Samfundslag af saa meget større Betydning, som den Styrke, det heromhandlede Livsafsnit skulde grundlægge, sædvanligvis bliver Personernes eneste Eiendom i Mandomsaarene, hvorpaa hele deres Velferd beror." For å beskytte "Manden i Barnet" foreslo Mohn paragrafer som forbød å bruke barn under 12 år til fabrikkarbeid, barn under 15 kunne ikke arbeide mer enn 6 ½ time i døgnet og nattarbeid ble forbudt. Videre stilte lovforslaget en rekke krav til hviletid og arbeidsrom og beskyttelse av maskiner. Av forskjellige grunner skulle loven i en noe annen form ikke bli vedtatt før i 1892.
Barn som gjetere
Den første tabellen som Mohn gjengir i "Tabel-Bilag" i Angaaende Børns og unge Menneskers Andvendelse til Arbeide udenfor hjemmet, er en bearbeiding av oppgavene fra folketellingen i 1875 med hensyn på barnearbeid. Det gjøres ettertrykkelig oppmerksom på at oppgavene "ere ufuldstændige". Tallene viser i alle fall at det på landsbygda var vel 13 000 barn som hadde arbeid utenfor hjemmet i 1875. Over 8 000 var "Tyende", mens den nest største gruppa, nær 2 400, var gjetere. Barn som gjetere er av spesiell interesse og i et eget bilag, "Erklæringer fra Distriktslæger Mfl. angaaende Børns Sysselsættelse med Gjeting af Kreaturer", belyser dette tradisjonelle barnearbeidet på landsbygda.
Distriktslege Holmboe i Rana meldte at "Gjæteren ligger aldri ute om natten" og "Ingen Gjæter gaar barbent (Den Skik at gaa barbent er idetheletaget meget lidet brugt her nord.)" Gjeterne er gjerne fra 10 år gamle, yngre barn kan også brukes, men da bare for å passe på foreldrenes kyr, og i den forstand falt de utenfor Mohns undersøkelse. Distriktslege Høst i Kinn meldte at gjeting av "Smaafæet" var vanlig i hans distrikt til inntil for 15 til 20 år siden da det ennå fantes ulv på de kanter. Den gang var det barn fra 8 til 14 år fra de aller fattigste familier som var gjetere. Kinn konkluderte: "Som antydet var det for å skremme Ulven, at Gjeterbørnene skulde gaa med Sauflokken", "Kommer Ulven igjen , vil visst Gjætningen atter tage Opsving". Også distrikstlege Landmark fra Sundfjord skriver at før rovdyrene var utryddet i 1865 måtte alle "Mand la sit Bufæ gjæte mod Ulven", men nå var det slutt på gjeting. Også fra distrikstlege L.Follum i Alta het det at "Af Rovdyr har man inden Havnegangene intet at frygte." Det går igjen i flere av erklæringene fra legene at arbeidet som gjeter er mindre utbredt etter at rovdyrene var så godt som utryddet. Før det skjedde, det vil si noen ti-år etter at lov om utryddelse av rovdyr ble vedtatt 4. august 1845 og det ble utbetalt skuddpremie på ulv, bjørn og ørn, hadde imidlertid behovet for gjetere som passet budskapen i utmarka vært mye større.
Mens økningen i antall fabrikkbarn var en kilde til bekymring i annen halvdel av 1870-årene, var det en viss lettelse å spore i beretningene fra distriktslegene, nedgangen i rovdyrbestanden gjorde det mindre nødvendig å gjete dyrene og barna trengte ikke å være redde for at de måtte skremme bort ulven. Forholdet mellom rovdyrutryddelse, husdyrhold og gjeting vil bli drøftet videre i artikkelen Rovdyrstatistikk 1846-1999.
Mer informasjon: Espen.Sobye@ssb.no, tlf. 21 09 45 40.
Tabeller:
Kilder
- Statistiske Oplysninger om Børns og Kvinders Arbeide i Fabrikkerne, Norsk Rettstidende, 1874.
- Statistiske Opgaver til belysning af Norgers Indutsrielle Forholde i årene 1870-1874, Christiania 1876
- Angaaende Børns og unge Menneskers Andvendelse til Arbeide udenfor hjemmet. Christiania 1878. (I Ot. Prop. No 15. 1883. Stortingets Forhandlinger 1883 del III.
- Ny illustrert Tidende, Kristiania 5. Marts 1882.
- Sigarmakere, Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
- Foldal Verk, Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
- Sekretær J.N. Mohn, Ny illustrert Tidende, Kristiania 5. Marts 1882