Fra forrige årtusen Nr. 11. Industrisysselsetting 1850-1998

10 000 flere i vest

Fra midten av 1960-tallet har 80 000 industriarbeidsplasser blitt borte. Nedgangen har skjedd i de tradisjonelle industrifylkene, Oslo, Østfold, Buskerud og Telemark. På Vestlandet er det blitt flere industriarbeidere.

Figur: Industrisysselsetting 1850-1998 (klikk for større bilde)

I 1966 jobbet vel 40 prosent av alle industriarbeidere i de gamle industrifylkene Oslo, Østfold, Buskerud og Telemark. I 1998 hadde andelen sunket til 27 prosent. I fylkene på Vestlandet ble det skapt 10 000 nye industriarbeidsplasser i samme tidsrom. Nyindustrialiseringen på Vestlandet har i første rekke sammenheng med utbyggingen og driften av olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen. De høye sysselsettingstallene for vestlandsfylkene de siste årene er skapt blant annet av den store feltutbyggingsaktiviteten.

Oslo skiller seg ut

Sysselsettingstallene etter fylke, fra det industrielle toppnivået i 1966 til 1998, gir altså et sammensatt bilde av den industrielle utviklingen de siste tiårene. Oslo skiller seg ut og har hatt en sterk reduksjon i antall industrisysselsatte. I 1966 hadde hovedstaden nær 65 000 sysselsatte i industri, og i 1998 kun vel 28 000. Det nest største industrifylket i 1966 var Østfold som hadde vel 32 000 sysselsatte i industri. Selv om Oslo hadde en sterk nedgang i industrisysselsettingen nesten hvert eneste år, var det ennå det største industrifylket helt fram til 1993. Da hadde både Rogaland og Hordaland for første gang flere sysselsatte i industri enn Oslo, henholdsvis 28 689 og 28 941 mot 28 080. Det ser heller ikke ut til at den industrien som lå i Oslo er blitt flyttet til nabofylket. Riktignok har det skjedd en vekst i industrisysselsettingen i Akershus fra 1966 til 1998 fra snaut 16 000 til vel 17 000 sysselsatte, men denne veksten er bare på vel 1 000 sysselsatte og kan ikke tjene som forklaring.

Den spesielle utviklingen for Oslo kan forklares ved at i 1966 var næringene som skulle komme til å gå tilbake i større grad representert i Oslo enn i de andre fylkene: skipsbygging, papirmasse, papir og papp, og tekstil og bekledning. I tillegg kom det at nærings- og nytelsesmiddelindustrien, som hadde klart seg ellers i landet, ble halvert i antall sysselsatte fra 1966 til 1997 (Fløgstad, 2000, p.174) i Oslo. Det er ventelig noe av denne næringen som er flyttet til Akershus.


Flekkefjord Garveri, Loga, om lag 1890.

Oslo er imidlertid ikke det eneste fylket med sterk tilbakegang i antall industrisysselsatte. Østfold (10 000), Buskerud (7 000) og Telemark (7 000) har også nedgang. Mens Oslos nedgang var 37 000, var nedgangen i disse tre fylkene til sammen om lag 24 000 fra 1966 til 1998. Det var i disse fylkene den moderne industrien ble etablert i annen halvdel av det 19. århundret.

Både Akershus, Oppland og Hedmark har et markert høydepunkt i industrisysselsetting mot slutten av 1970-årene, men ved inngangen og ved utgangen av perioden 1966-1998 er sysselsettingstallet om lag det samme. Det gjelder også Aust-Agder og Vest Agder. Vestfold har en tydelig nedgang i antall sysselsatte, men den er likevel av en annen størrelsesorden enn for Telemark og Buskerud. I Trøndelags-fylkene og Nord-Norge var antallet industrisysselsatte ved begynnelsen og slutten av perioden om lag det samme, 43 000 sysselsatte.

Hordaland har som det eneste fylket på Vestlandet hatt en tilbakegang i antall industriarbeidsplasser. Årsaken er den samme som for Oslo, her fantes det mange bedrifter i næringer som har forsvunnet i dette tidsrommet. Nedgangen for Hordaland er imidlertid langt på vei oppveiet av etablering av ny virksomhet, først og fremst i forbindelse med oljevirksomheten på kontinentalsokkelen. Den samme underliggende tendensen, nedleggelse av gammel industri og etablering av ny, har gjort seg gjeldende i Rogaland, men her har nyetableringen av industri skjedd enda hyppigere enn i Hordaland.

En slik inndeling etter fylker og gjennomgang av sysselsettingstallene i industri viser altså at det er de gamle industrifylkene som er blitt "avindustrialisert", mens antallet industriarbeidsplasser har økt med 10 000 på Vestlandet. I resten av fylkene er antall sysselsatte ved inngangen og utgangen av perioden om lag uforandret.

Nedgang etter bransje

Innenfor produksjon av tekstil, bekledningsvarer, lær og lærvarer er nedgangen sterk, fra vel 36 000 sysselsatte i 1968 til vel 8 000 i 1997. Også de to næringene produksjon av trevarer og papirmasse, papir og papp har i det samme tidsrommet fått halvert sysselsettingen fra om lag 50 000 til 25 000. Nedgangen for mineralprodukter og metaller er ikke like sterk, men betydelig. Også produksjon av kjemiske råvarer har hatt tilbakegang i antall sysselsatte fra 1968 til 1997, men ikke med mer enn fra vel 28 000 til snaut 22 000. Den nest største næringen, produksjon av nærings- og nytelsesmiddel, sysselsatte imidlertid om lag 52 000 i 1968, som i 1997, mens forlagsvirksomhet og grafisk produksjon mv. har økt antall sysselsatte fra 29 000 i 1968 til 37 778 i 1997.

Når det gjelder produksjon av verkstedprodukter omfattet den næringen over 100 000 sysselsatte i 1966. Det høyeste antallet sysselsatte i denne bransjen ble nådd i 1975 med vel 136 000. Denne økningen skyldes den siste vekstfasen for den tradisjonelle skipsbyggingsindustrien på Østlandet. I løpet av 15 år var antallet sysselsatte i næringen redusert med 40 000. Antall sysselsatte i denne næringen ser ut til å ha stabilisert seg på om lag 100 000. Da standarden for næringsgruppering ble lagt om i 1989 ble det imidlertid gjort en del endringer som gjør direkte sammenligninger vanskelige, dessuten er næringen både før og etter omleggingen så stor og sammensatt at hver undernæringsgruppe må studeres for seg.

Utviklingen fra 1850 til i dag


Dieselmotor til skip levert fra Fredrikstad Mek. Verksted 1964

I 1850 var det registrert vel 12 000 industriarbeidere. Økningen i antall industriarbeidere var sterk fra 1865 til 1875, men i de neste ti årene stanset økningen. Fra 1885 til 1890 gikk tallet igjen opp, før det kom et nytt femår med tilbakegang i antall industriarbeidere. Fra 1895 stiger igjen antall industriarbeidere fra snaut 60 000 til et nivå på om lag 75 000 fra 1900 til 1905. Etter 1905 stiger antallet industriarbeidere igjen sterkt til over 130 000 i 1920.

Ses utviklingen i antall industriarbeidere fra 1850 til 1920 under ett, kan det være hensiktsmessig å se dette tallet i relasjon til folkemengden. Før 1897 utgjorde antallet industriarbeidere under 3 prosent av folkemengden. Under den første verdenskrigen utgjorde antallet arbeidere litt over 5 prosent av hele befolkningen. Mens det tok nær 50 år før antallet industriarbeidere steg fra 1 til 3 prosent av befolkningen (1850-1897), tok det bare 20 år før andelen steg fra 3 til 5 prosent. Mot slutten av denne perioden viste tellingen "Fabriktællingen i Kongeriket Norge i 1909" at av totalt 3 821 bedrifter lå 2 170 i bygdene, mens 1 651 lå i byene. Fabrikkene i byene var samlet sett størst målt i antall arbeidere og utførte dagsverk. Tellingen viste også at av 105 000 arbeidere var nær 63 000 sysselsatt i åtte fabrikkdistrikter. Industrisysselsettingen var konsentrert til noen få byområder.

I 1921 falt tallet på sysselsatte i industrien kraftig, og ikke før i 1933 kom tallet på sysselsatte igjen opp på det samme absolutte antallet som i 1920. I samme tidsrom, 1921-1933, falt antall sysselsatte i industrien flere ganger til under 4 prosent av befolkningen. Ikke før i 1936, da antall sysselsatte er kommet opp i 150 000, utgjør andelen industrisysselsatte igjen litt over 5 prosent av befolkningen. Ved utgangen av både den første og den andre verdenskrigen utgjør andelen industrisysselsatte 5 prosent av befolkningen. Perioden mellom krigene er preget dels av arbeidsledighet som skyldes både lavkonjunktur og rasjonalisering og omstillinger. I dette tidsrommet har imidlertid antall arbeidere variert kraftig fra år til år. Spesielt var nedgangen i industrisysselsettingen sterk i 1921 og i 1931, mens økningen var sterk i 1935, 1936 og 1937.

Fra 1945 skjer det en uavbrutt vekst i sysselsetting i industrien fra år til år slik at antallet industrisysselsatte stiger fra 160 000 i 1945 til over 330 000 i 1956. Det året var nesten ti av 100 innbyggere sysselsatt i industrien. Slik holdt det seg helt til 1982 da antallet industrisysselsatte var 370 000. Det høyeste antallet sysselsatte i industrien nås i 1976 med vel 390 000. Målt som andel av hele befolkningen nås imidlertid toppunktet ti år tidligere i 1966 og 1967, da vel 10 prosent av den totale befolkningen er sysselsatt i industrien. Fra 1982 falt imidlertid antallet sysselsatte med over 100 000 til 266 000 i 1993. Dette førte til at andelen industrisysselsatte sett i forhold til hele befolkningen gikk ned fra 9 til vel 6 prosent i bunnåret 1993. I de siste seks årene har sysselsettingen tatt seg noe opp. Oppgangen etter 1993 skyldes at ledigheten som var forårsaket av konjunkturene er blitt redusert. Andelen industrisysselsatte i forhold til hele befolkningen har imidlertid i alle årene etter 1982 ligget godt over det tilsvarende forholdstallet fra mellomkrigstiden.


Norges industribefolkning i 1910, utsnitt fra Østlandet. I områder med røde farge er over 40 prosent av befolkningen arbeidere eller forsørget av arbeidere. Kart fra Økonomisk-Geografisk Atlas over Norge, 1921.

Målt i forhold til hele befolkningen strekker industrisysselsettingens høydepunkt seg fra 1956 til 1982. I løpet av disse 26 årene utgjør antallet industrisysselsatte mellom 9 og 10 prosent av den totale folkemengden. Før dette høydepunktet er det to perioder med sterk vekst i antall industrisysselsatte i forhold til hele folkemengden, den første perioden er fra 1905 til 1920 og den andre fra 1945 til 1956. Det er også to klare nedgangsperioder, den første inntrer etter 1920, den andre etter 1982. I begge periodene med sterk vekst i industrisysselsettingen var det primærnæringene som avga arbeidskraft til industrien. De to periodene med sterk nedgang i sysselsettingen i industri førte til en økning i arbeidsledigheten.

Nedgangen i industrisysselsettingen har skjedd i de fleste land som fikk en betydelig industrisektor i det 19. århundret. Mens nedgangen og stagnasjonen i industrisysselsettingen i de fleste europeiske land etter 1920 og i hele mellomkrigstiden ble satt i sammenheng med den verdensomspennende økonomiske krisen, blir nedgangen som har inntrådt etter den annen verdenskrig betraktet som en generell avindustrialisering.

I forsøk (C. Feinstein) som er gjort for å bestemme toppår for industrien, målt på en litt annen måte enn i denne artikkelen, som andel ansatte i industri av alle ansatte i privat sektor, ser det ut til å være et trekk at jo før et land fikk en sterk industrisektor desto tidligere nås toppåret.

I Storbritannia kulminerte industrisysselsettingen i 1955, Belgia i 1957, Sveits og Australia i 1964, Sverige og Nederland i 1965, USA og Canada i 1966, Forbundsrepublikken Tyskland i 1967, Danmark i 1970, Norge og Italia i 1971 og Frankrike, Østerrike og Japan i 1973. I de fleste av disse landene utgjorde industrisysselsettingen om lag 25 prosent av alle sysselsatte i privat sektor i 1998. I de aller fleste land som har gjennomgått dette forløpet skjedde økningen i industrisysselsettingen parallelt med en nedgang i sysselsetting i jordbruket. Etter at veksten i industrisysselsettingen stoppet opp, har sysselsettingsveksten i de tjenesteytende næringene fortsatt. Det er få som regner med at det i fremtiden skal kunne skje en ny sterk vekst i industrisysselsettingen i Norge (og i andre europeiske land) slik det var etter nedgangen og den lange stagnasjonsperioden for industrisysselsettingen i mellomkrigstiden.

Fabrikkdrift før 1850

I første avsnitt i kapitlet om "Industrie, Fabrik- og Haandverksdrift" skriver A. Schweigaard i Norges Statistik: "Kunstfliden staaer i Norge meget tilbage. Vi have ikke alene Mangel paa Fabrikanlæg til Naturprodukternes Forædling i det Store, men ogsaa Haandværksdriften er under det Standpunct, hvorpaa den kan og bør bringes. Klagerne over Stofbearbeidelsens ringe Fremskridt maa imidlertid ikke bringe os til at forglemme, hvad der i tidens Løb til Industriens Fremme er udrettet; thi hvor ufuldkommen denne endnu er, saa har dens Tilstand dog i Fortiden været langt misligere. For lidt over 3 Aarhundreder siden gaves der i Norge intet Saugbrug; man kløvede Træstammen og tilhug med megen Møie tvende Bræder af en Stok, der nu ved Hjælp af Vandsaugen med Lethed deles i et fleerdobbelt Antal Bord. Til hiin ufuldkomne Fremgangsmaade, der endnu til de sidste Tider har været brugelig i Nordland, hentydes der i Landskyldstaxtenved Udtrykkert "huggen Bord." Intet ordentlig Bergværk var før Reformationen kommet istand. I Midten af det 17de Aarhundrede skal Landet kun have havt 50 store Skibe. Den første Oliemølle anlagdes i Norge henved Aaret 1700, den første Papirfabrik omtrent paa samme Tid, den første Grynmølle1737, det første Glasværk et Par Aar senere, det første Sukkerraffinaderie 1750. Før 1780 leverede vore Jernverker i Almindelighed kun maadeligt Støbegods (cfr. Pl. 26de Januar 1782), endnui forrige Aarhundrede indførtes den største Deel Terglsteen fra Udlandet og lige til 1816 tilberedede Flensborgerne det meste Kornbrændeviin, som her i Landet blev forbrugt."

Det første forsøket på å registrere fabrikker og manufakturer statistisk skjedde i 1774 da Industri- og Fabriksfagets sekretariat i Kommercekollegiet i København sendte et formular til eierne. Det ble spurt om antall arbeidere, hva og hvor mye som ble produsert og hvor råstoffene ble kjøpt fra. Ingenting av materialet som ble samlet inn for Norge er bevart. I 1809 gjorde Industri- og Fabriksfagets sekretariat et nytt forsøk og enkelte av oppgavene er bevart. En samlet registrering av industri og fabrikker ble publisert i 1827, samtidig begynte Jens Kraft å publisere sin topografisk statistiske beskrivelse av Norge i 1820. Fra 1830 ble amtmennenes beretninger publisert hver femte år og inneholdt oppgaver over antall anlegg, hvor de befant seg, antall arbeidere, og i varierende grad gir tabellene oppgaver for produksjon og forbruk av råvarer.

Statistisk sentralbyrå har fra de første utgavene av historisk statistikk (Statistiske oversigter 1914) ført tidsserien for antall fabrikkarbeidere tilbake til 1850. Også i 1850 er det mange fabrikker som ikke har angitt antall arbeidere, så tallet er ganske sikkert for lavt. Selv om tallene for 1850 er usikre og for lave, er nok grunnen til at man likevel begynner med dette året at det på mange måter er rundt 1850 den moderne fabrikkdrift blir etablert. Avsnittet om industrien i Beretning om Kongeriket Norges økonomiske Tilstand for åra 1846-50, begynner med å konstatere at "Fabrikvirksomheden [har] gjort ikke uvæsentlige Fremskridt i Femaaret, idet baade flere nye Fabrikker ere oprettede og ældre ere utvidede og forbedrede. Dette gjelder navnlig den Deel af Industrien, som gaaer ud paa Forædling af Bomuld og tildeels af Uld og Liin (Bomuldsspinderierne og Væverierne), paa Forarbeiding af Metaller (de mekaniske Værksteder) og paa Tilvirking af Øl og Sæbe, (...)". En annen vesentlig endring som skjedde like før 1850 var en lov som forbød bruken av destillasjonsapparater under 200 potter, om lag 200 liter, også i landdistriktene. Dette førte til at en mengde gårdsbrennerier ble nedlagt, men i stedet ble det opprettet få, men store brennerier som innebar industrialisering av denne næringen.

Sagbruk, brennerier og teglverk utgjorde 2 859 av de i alt 3 146 anleggene som Jens Kraft omtalte. Av disse lå 2 699 på landet, mens bare 180 lå i byene og av disse var 117 brennerier. Landdistriktenes dominans hadde blitt enda mer total hvis Kraft ikke hadde utelukket alle bygdemøllene. Fabrikk- og manufakturdrift før 1850 var preget av bondenæringer eller det som kalles proto-industri.

"Norwegian Iron"

Når statistikken for bergverksdrift er bedre enn industristatistikken, skyldes det at mye av bergverksdriften ble satt i gang av kongen i København i det 17. og det 18. århundret. Den ble drevet for kronens regning og det ble derfor ført regnskap for hvert enkelt bergverk. Spesielt i Kristian den 4. regjeringstid ble en rekke bergverk satt i drift: Kongsberg sølvverk (1623), kobberverk i Kvikne og Indset (1631), Ytterøens verk (1636), Selsverket (1642), Røros verk (1644), Lilledals verk (1647) og Løkkens verk (1652). På samme tid ble det satt i gang flere jernverk, blant annet Fossum, Hakedal, Bærum, Eidsvold, Hassel, Ulefoss, Fritsø, Nes og Eidsfoss. I det 18. århundret ble det etablert jernverk i Moss, Ekeland, Froland og Odalen. Koboltverket i Modum sysselsatte over 840 mann i gruvene og over 200 i hyttene (1839). Ved utgangen av det 18. århundret var det betydelig drift ved de forskjellige bergverkene, Kongsberg sølvverk hadde alene 2 000 arbeidere. Det gikk imidlertid tilbake med bergverkene fra begynnelsen av det 19. århundret og ifølge historikeren Andreas Holmsen sank produksjonsverdien "ned til mindre end halvparten av, hva den hadde været ved utgangen av det 18de aarhundrede" (Nissen, 1921 p.25).

Fra begynnelsen av 1830-årene skjedde det en ny oppblomstring, og jernproduksjonen nådde et høydepunkt i 1841-50 med nær 100 000 tonn årlig. "Norwegian Iron" hadde høy anseelse fordi malmen ble smeltet med trekull som ga godt smijern og stål av høy kvalitet. Men da bessemermetoden gjorde det mulig å nå de samme resultatene med dårlig malm og steinkull, ble de norske jernverkene nedlagt i tur og orden. Etter at jernverkene og hyttedriften var nedlagt ble det dannet malmselskaper som Dunderland Iron Ore Co og Sydvaranger A/S som baserte sin virksomhet på eksport av jernmalm. Kjemisk fremstilling av ultramarin i 1848 førte til at koboltverket i Modum ble nedlagt i 1898.

Antall arbeidere sysselsatt i utvinning av malmer lå rundt 2 000 fra 1850 til 1896, deretter stiger antall arbeidere til drøyt 8 000 i 1917, men faller til under 3 000 i 1921. Fra dette bunnåret stiger antall arbeidere til over 6 000 like før utbruddet av den andre verdenskrigen. Året etter krigen er slutt har antallet arbeidere igjen falt til under 3 000. I løpet av de ti neste årene fordobles antallet sysselsatte i utvinning av malmer, men deretter reduseres det langsomt, men sikkert, og i 1997 har næringen under 1 000 ansatte. I 1998 var det bare drøyt 500 ansatte i bergverksdrift.

Det har vært ført statistikk over fabrikkdrift og industri fra slutten av det 18. århundret. Det er imidlertid først fra 1850 at tallene er så pålitelige at de blir ordnet i tidsserier som viser antall bedrifter og arbeidere etter geografisk område. Da Byrået etablert sin egen statistikk på dette området i 1870, var et av hovedproblemene å skille fabrikk- og industridrift fra håndverkspreget virksomhet som garverier, bokbinderier og store skomakerverksteder. I denne første industristatistikken ble antall ansatte arbeidere registrert på et bestemt tidspunkt. Differansen mellom antall ansatte og antall utførte årsverk er stor i 1850, men blir gradvis mindre etter som den ofte sesongdrevne proto-industrien, vanndrevne sagbrug, møller og teglverk, blir faset ut av moderne industri drevet med kraftmaskiner. Sysselsettingstallene for 1850-1865 er hentet fra amtmennenes femårsberetninger, fra 1870-1895 fra Byråets Fabrikkstatistikk. Det er først fra 1870 at statistikken bygger på skjema fra den enkelte bedrift, fra 1900 og 1905 fra fabrikkinspektørenes beretninger og Fabrikktellingen i 1909. Fra 1901 til 1921 var det Riksforsikringsanstalten som laget industristatistikken på grunnlag av oppgaver innhentet fra bedriftene i forbindelse med ulykkestrygden for industriarbeidere. I denne perioden dekket industristatistikken bedrifter som kom inn under ulykkesforsikringsloven. Det vil si at en skomaker eller snekker som anvendte mekanisk drivkraft kom med i industristatistikken. Statistikken registrerer antall utførte årsverk. I 1921 ble industristatistikken igjen overtatt av Byrået og det ble foretatt en rekke endringer i definisjonen av omfanget av næringen. Etter hvert omfatter tallene for antall sysselsatte, årsverkene til alle ansatte, både arbeidere og funksjonærer. Industristatistikken for 1922, 1972 og 1992 inneholder avsnitt om endringer i statistikken.

Mer informasjon: Espen.Sobye@ssb.no, tlf. 21 09 45 40.

Tabeller:

Kilder:
  • Hvordan industristatistikken ble til (1774-1875), Økonomiske analyser 4/98
  • Beretning om Kongeriket Norges økonomiske Tilstand i Aarene 1846-1850 med tilhørende Tabeller, Christiania 1853
  • Hovland, Edgar, Helge W.Nordland og Stein Tveite: Proto-Industrialisation in Norway 1750-1850: Fact or Fiction, The Scadinavian Economic History Review, Volume XXX, 1/1982
  • Nissen, Per: Økonomisk-Geografisk atlas over Norge med oversigt over de kulturelle og økonomiske forhold, særlig næringsveiene, Kristiania 1921
  • Bergh, Trond, Tore Hanisch, Even Lange og Helge Pharo: Norge fra u-land til i-land, Vekst og utviklingslinjer 1830-1980, Oslo 1983
  • Norges Statistik bearbeidet af A. Schweigaard, Christiania 1840
  • Feinstein, Charles: Structural Change in the Developed Countries during the Twentieth Century, Oxford Review of Economic Policy, Vol. 15, No 4.
  • Fløgstad, Kjartan: Osloprosessen, Oslo 2000
Illustrasjoner:
  • Flekkefjords garveri, Loga, Flekkefjord Museum
  • Norges industribefolkning, plansje Per Nissen
  • Dieslemotor, fotograf Solem, Fredrikstad Museum