Fra Historisk statistikk 1994
Historisk statistikk - Naturressurser og naturmiljø
Ressursregnskap og miljøstatistikk
Opplegg og omfang
De første norske regnskapene over naturressurser ble etablert på begynnelsen av 1980-tallet for energi, mineraler, fisk, skog og arealbruk.
Formålet var å gi grunnlag for mer langsiktig og bedre planlegging av utnyttelsen av naturressursene. Det mente en å kunne oppnå ved at ressursregnskapene ville føre til nye og bedre data, bedre koordinering, samordnet presentasjon og integrasjon av naturressursplanleggingen med økonomisk planlegging på både nasjonalt og regionalt nivå.
Naturressursene kan deles inn i 2 hovedgrupper:
1. Materialressurser - ressurser som kan utvinnes eller høstes fra naturen. Regnskap for disse ressursene betegner vi materialregnskap.
2. Miljøressurser - ressurser hvor kvaliteten er avgjørende for mulighetene for produksjon og leveforhold. Regnskap for disse betegner vi miljøregnskap.
De norske ressursregnskapene er i hovedsak materialregnskaper. Disse regnskapene gir en samlet oversikt over reserver, uttak og bruk av naturressursene.
Ressurspolitikk og planlegging generelt var viktigere emner i samfunnsdebatten i Norge i 1980 enn i 1990. Både forvaltningen og folk flest har gradvis dreid interessen mot miljøspørsmål, som endringer i globalt klima og overgjødsling av vann. Sentral, overordnet planlegging er også på mange felter erstattet av mer lokal planlegging og av markedet. Dette har ført til mindre interesse for ressursregnskap, og regelmessige regnskap i dets opprinnelige form blir bare utarbeidet for energi. For fisk og skog blir bare den delen som omfatter bestandene oppdatert regelmessig.
Energiregnskapene er på den annen side blitt supplert med tabeller over utslipp av forurensende komponenter til luft. Disse utslippene blir i hovedsak beregnet på grunnlag av energibrukstallene i energiregnskapet. Disse tabellene kan sees på som en utvidelse av energiregnskapene til første del av et miljøregnskap for luft.
Særlig prioriterte arbeidsområder innen ressursregnskap og miljøstatistikk i SSB, er ressursregnskap for energi, utslipp til luft, utslipp til vann og avfall og gjenvinning. Arbeidet med statistikk over utslipp og avfall foregår i nært samarbeid med Statens forurensningstilsyn og andre statistikkbrukere i forvaltningen.
Data om miljøtilstand samles inn og bearbeides av andre (miljøovervåking), men SSB sammenstiller og presenterer hovedtall sammen med egen statistikk om miljøpåvirkninger.
Ressurs- og miljøstatistikken publiseres av SSB årlig i publikasjonen Naturressurser og miljø. Siden 1976 har det også blitt utarbeidet 5 større miljøstatistikkpublikasjoner.
Energi
Ressursregnskapet for energi (tabellene 2.1 og 2.2) følger energivarene fra uttak, omforming og import til eksport og forbruk. Energiregnskapet dekker norsk økonomisk aktivitet i og utenfor Norge. Energiforbruket, også av transportoljer, blir fordelt på ulike forbrukergrupper. De viktigste datakildene er petroleumsstatistikken (salg av petroleumsprodukter), industristatistikken, utenrikshandelsstatistikken og elektrisitetsstatistikken. Energiregnskapet med fordeling på formål (utslippsteknologi) danner grunnlaget for beregninger av utslipp til luft. Energivarebalansen (EVB, tabellene 2.3 og 2.4) tar utgangspunkt i de samme datakildene som energiregnskapet, men er en annen måte å stille opp tilgang og forbruk av energi på. Kun energi omsatt i Norge, uavhengig av brukernes nasjonalitet, er inkludert. Dette gjør at forbruket i utenriks sjøtransport og luftfart avviker i EVB og i energiregnskapet. Videre skiller EVB ut energivarer brukt til transportformål. Det vil si at ikke bare energi forbrukt av transportbedrifter er inkludert i transportsektoren, men også forbruk til transport i andre næringer, heriblant industrien og husholdningene. Dette fører til ulike føringer av transportoljer i de to oppstillingene. EVB skiller ut energivarer brukt som råstoff, mens energiregnskapet deler også dette forbruket på næringer sammen med brenselsforbruket.
Fra 1976 til og med 1993 økte det totale energiforbruket i Norge, utenom energisektorene og utenriks sjøfart, med i gjennomsnitt 1,2 prosent årlig. Elektrisitetsforbruket har økt med mer enn energiforbruket totalt, i gjennomsnitt 2,5 prosent pr år, i den samme perioden, mens oljeforbruket har gått ned i siste del av perioden. Det var en betydelig vekst også i den innenlandske temperaturkorrigerte elektrisitetsetterspørselen i alminnelig forsyning på hele 1980-tallet. Veksten skyldes sterk økonomisk vekst og overgang fra bruk av olje til bruk av elektrisitet på grunn av stigende oljepriser og stigning i kostnadene ved installering av oljebasert utstyr. I perioden 1987-1991 har den økonomiske veksten avtatt uten at veksten i elektrisitetsforbruk har avtatt tilsvarende. Dette skyldes fortsatt overgang fra bruk av olje til bruk av elektrisitet.
Fisk
I begynnelsen av 1980-årene ble det i SSB utviklet et opplegg for et ressursregnskap for fisk. Dette regnskapet skulle, etter samme opplegg som de andre ressursregnskapene, gi en oversikt over ressurser, uttak og bruk. Arbeidet med et fullstendig regnskap har senere ikke blitt prioritert, men en begrenset oversikt utarbeides årlig til publikasjonen Naturressurser og miljø, som en del av den generelle ressurs- og miljøstatistikken. Her gis det en oversikt overutviklingen i de viktigste fiskebestandene, fangstmengde og -verdi, kvoter og overføringer av fiskerettigheter, eksport av fiskevarer, samt fiskeoppdrett. Oversikten utarbeides ved å sette sammen opplysninger fra ulike kilder. Bestandstallene hentes fra Havforskningsinstituttet og ICES (Det internasjonale havforskningsrådet) og fangsttall fra Fiskeridirektoratet. Tall fra fiskeri- og utenrikshandelsstatistikk nyttes også.
Bestandsberegninger utføres årlig av havforskerne. På bakgrunn av det nyeste bestandsanslaget gjøres det tilbakeregninger av bestandsutviklingen. Dermed blir bestandsanslag fra tidligere år omvurdert. Tallene for bestandsstørrelsen, spesielt i de senere årene i tidsperioden, må derfor ikke oppfattes som endelige, men som det beste anslag som kan gis med den informasjonen som er tilgjengelig når beregningene gjøres.
Norsk vårgytende sild, norsk-arktisk torsk og lodde er 3 av de viktigste bestandene i norske farvann. Felles for alle disse bestandene er at de i perioden fra slutten av 1960-tallet har hatt historisk lave bestandsnivåer. Sildebestanden ble fisket helt ned på slutten av 1960-tallet, men har fra rundt midten av 1970-tallet vært i gradvis vekst. Torskebestanden hadde et minimumsnivå i 1983. Også denne bestanden har i de senere årene vært i vekst. Loddebestanden i Barentshavet avtok i størrelse fra rundt 1980 og brøt helt sammen i 1985, delvis på grunn av beskatning, men også av naturlige årsaker. Bestanden tok seg raskt opp etter sammenbruddet, men i 1993 hadde den igjen avtatt til et meget lavt nivå.
Utslipp til luft
Utslipp til luft stammer fra 3 hovedkilder: stasjonær forbrenning, mobil forbrenning og prosesser/fordampning (dvs. alle ikke-forbrenningsutslipp). Utslippene blir beregnet ved å kombinere aktivitetsdata (f.eks. forbruk av energivarer) med spesifikke utslippskoeffisienter. Utslippskoeffisientene er avhengige av type næring, teknologi og eventuelt type energivare. Statens forurensningstilsyn (SFT) estimerer konsesjonsutslippene fra konsesjonsbehandlede bedrifter. Utslippstallene dekker alle vesentlige, kjente utslippskilder i Norge. Tallene blir korrigert etter som kunnskapen om utslippskilder og utslippskoeffisienter bedres.
På 1970-tallet utviklet utslippene av de fleste komponentene seg i takt med oljeforbruket. Det var en svak nedgang i utslippene tidlig på 1970-tallet som følge av sterk oljeprisøkning og lavere oljeforbruk. Deretter økte utslippene jamt fram til 1980, da de igjen avtok etter en ny oppgang i oljeprisen. Utover 1980-tallet har 2 grupper av utslippskomponenter hatt ulik utvikling. Den ene gruppen, som består av NOx (nitrogenoksider), NMVOC (flyktige hydrokarboner unntatt metan), CO (karbonmonoksid) og CO2 (karbondioksid), har fortsatt å følge oljeforbruket. Særlig veksten i forbruket av transportoljer har ført til økte utslipp av disse komponentene. De siste årene har imidlertid lavere økonomisk aktivitet bidratt til å dempe veksten i oljeforbruket og dermed også utslippsveksten. I den andre gruppen, som består av SO2 (svoveldioksid) og Pb (bly), har det vært betydelige utslippsreduksjoner; utslippsnivået er i dag under halvparten av hva det var tidlig på 1970-tallet. Dette er en direkte følge av aktiv miljøvernpolitikk rettet inn mot disse komponentene. Krav til rensing av utslipp og sammensetting av fyringsoljer og bensin har tydelig bedret forholdene når det gjelder svovel- og blyforurensning av luft. Nedgangen i forbruket av tungolje samt nedleggelse av særlig forurensende industri, har også vært viktige faktorer. Utslippstallene for de aller siste årene er preget av at bruken av petroleumsprodukter i fastlands-Norge har gått gradvis ned og av effekter av iverksatte miljøtiltak. Dette blir imidlertid motvirket av at aktiviteten i Nordsjøen har økt.
Meteorologiske forhold
Værobservasjoner
Studier av været og utviklingen i værforholdene på et sted krever tilgang til lange og homogene observasjonsrekker for værelementene på stedet. Kravet til homogenitet innebærer først og fremst at observasjonene må være foretatt etter samme metode og at det nærmeste området rundt observasjonsstedet ikke har endret seg i observasjonsperioden. I Norge er tilgangen på lange og homogene observasjonsserier begrenset. Mulighetene for å korrigere for homogenitetsbrudd er dessuten små, både på grunn av mange og store lokale forskjeller i klimaet og på grunn av forholdsvis stor avstand mellom værstasjonene.
De eldste løpende data om meteorologiske forhold i Norge gjelder lufttemperaturen i våre 3 største byer. For Trondheim foreligger det temperaturdata helt tilbake til 1761, mens tilsvarende serier for Bergen og Oslo går tilbake til henholdsvis 1835 og 1837. Først i tiårene etter opprettelsen av Det norske meteorologiske institutt i 1866 fikk vi systematiske målinger av lufttemperatur og nedbør fra observasjonsstasjoner i andre deler av landet.
I tillegg til tall for Trondheim, Bergen og Oslo er det i tabell 2.7 gjengitt tall fra og med 1871 for gjennomsnittlige lufttemperaturer på 7 observasjonsstasjoner lokalisert til andre kanter av landet. Oppgaver over årsnedbøren på 12 observasjonsstasjoner i årene etter 1896 er stilt sammen i tabell 2.8. Observasjonsseriene for både temperatur og nedbør har vært undersøkt for påvirkninger på grunn av instrumentendringer og endringer i omgivelsene. Det har vært nødvendig å korrigere noen data i tallseriene for 4 av stasjonene. Gjennomsnittsverdier over flere år for de spesifiserte stasjonene er både for temperatur- og nedbørdataene svært lik de tilsvarende gjennomsnittsverdier for samtlige observasjonsstasjoner (For lufttemperaturene bare observasjonsstasjoner under 1 000 meter over havet.) i Norge.
Beregninger av flerårige gjennomsnitt for de ulike klimavariablene er en mye brukt metode for å eliminere tilfeldige variasjoner i observasjonsseriene. For å få felles sammenlikningsgrunnlag internasjonalt, har World Meteorological Organization bestemt av 30-årsperiodene 1901-1930, 1931-1960 og 1961-1990 skal være internasjonale normalperioder. Også i nasjonale oversikter nyttes gjennomsnittsverdier for 30-årsperioder, nå for perioden 1961-1990, som klimanormaler.
Klimaet i Norge
Norge har i hovedsak et maritimt klima med varme vintrer og kalde somrer. På grunn av den varme nordatlantiske havstrømmen som påvirker lufttemperaturen, har Norge et mye varmere klima enn det som breddegraden tilsier. Den varmeste regionen er langs kysten fra Lista til Stad. Observasjonsstasjonene i Skudeneshavn på Karmøy og i Bergen har den høyeste normale årstemperaturen med 7,7_C. Den kaldeste regionen utenom fjellregionene er Finnmarksvidda. Sihccajárvi har den laveste normale årstemperaturen blant observasjonsstasjonene til Det norske meteorologiske institutt med -3,1_C.
Det er 2 hovedtrekk i fordelingen av normal lufttemperatur om vinteren. Den ene er den høye temperaturen langs kysten. Kystlinjen fra Lindesnes til Lofoten har månedsnormaler over 0_C. Det andre hovedtrekket er de lave temperaturene i lavlandet inne i landet. Den laveste temperaturen som er målt på en offisiell observasjonsstasjon i Norge, var -51,4_C i Karasjok 1. januar 1886. Etter hvert som solenergien øker og snødekket forsvinner om våren får de sydligste områdene i landet høyere normale månedstemperaturer enn Vestlandet. Og om sommeren er den sørligste delen av Østlandet og kystlinjen på Sørlandet normalt de varmeste stedene i Norge. Den høyeste normale månedstemperaturen er 17,1_C på Fornebu i juli, og den høyeste temperaturen som er målt på en offisiell observasjonsstasjon i Norge, var 35,6_C på Nesbyen 20. juni 1970. Om høsten endres temperaturfordelingen tilbake til vinterforhold igjen. Indre Oslofjord er normalt varmest i Norge i august og september, den sørligste kystlinjen i oktober og deretter blir det kysten av Vestlandet igjen. På Finnmarksvidda går de normale døgntemperaturene under 0_C tidligere enn 15. oktober.
Norge er geografisk plassert slik at det vanligvis kommer mye nedbør. Fuktige luftmasser kommer stadig inn fra havet og gir rikelig nedbør over det meste av landet. I maritime klima er terrenget meget viktig for fordelingen av nedbøren. Fjell og åsrygger øker nedbøren på vindsiden. Mest nedbør kommer vanligvis over områdene like innenfor kysten mellom Hardangerfjorden og Stad. Observasjonsstasjonen Brekke like syd for munningen av Sognefjorden har høyeste normale nedbørmengde med 3 575 mm, men flere andre stasjoner i samme region følger like
etter. De største nedbørmengdene kommer imidlertid i fjellområder hvor det er vanskelig å gjøre systematiske målinger. Deler av de vestligste isbreene på Vestlandet har normal nedbør rundt 5 000 mm i året.
Fjellområder beskytter Østlandet, Finnmarksvidda og enkelte mindre områder nær grensen mot Sverige mot de framherskende værsystemene med mye nedbør. Disse områdene har lite nedbør, og det meste av nedbøren kommer som byger om sommeren. Øygard i Skjåk har med 278 mm den laveste normale årsnedbøren, Dividalen i Troms har 282 mm, Kautokeino 360 mm og Folldal 364 mm.
De framherskende vindretningene i Norge er fra sørvest via vest til nordvest. Men siden vinden vanligvis skyldes passering av lavtrykk, er det allikevel ofte vind fra andre retninger. Det kuperte terrenget i Norge influerer lokalt sterkt både på vindhastighet og vindretning. Enkelte steder er begge nesten utelukkende lokalt bestemt, og det er ofte store variasjoner i hastighet og retning over meget små avstander. Midlere vindhastigheter er høyest langs kysten og i fjellområdene. Ytterst langs kysten er midlere vindhastighet gjennom året 5-9 m/s (meter pr sekund) og i åpne fjellområder 6 m/s. I lavere områder inne i landet er middelvinden gjennom året 2-3 m/s. Vindhastighetene langs kysten er høyest om vinteren, og inne i landet er de høyest om sommeren.
Klimaendringer
Den siste istiden i Skandinavia sluttet for ca. 9 000 år siden. Klimautviklingen derfra og fram til i dag har ikke vært jamn og kontinuerlig, det har vært store variasjoner i klimaet mellom varme og kalde perioder. Under en periode for 8 000-5 000 år siden var sommertemperaturene 2-3_C høyere enn i dag.
Termometerobservasjoner siden ca. 1850 viser stigning i middeltemperaturen i Norge opp fram til 1934. Deretter var det nedgang til 1986. Etter 1986 har det vært en markert stigning igjen, og 1990 var på flere stasjoner det varmeste året på 150 år.
Systematiske nedbørmålinger startet i 1896, og det har vært noe økning av nedbøren i løpet av denne perioden. Økningen har imidlertid ikke hatt samme forløp over hele landet.
Både lufttemperaturen og nedbøren viser store variasjoner fra år til år og også over perioder på en del år. Det er derfor foreløpig ikke mulig ved hjelp av observasjonene verken å bekrefte eller avvise teorier om at de siste års økning i lufttemperaturen er en permanent økning forårsaket av økt konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren.
De normale årstemperaturene for normalperioden 1961-1990 er lavere enn for den foregående for 1931-1960. De nye normalene er nesten 1_C lavere på Finnmarksvidda hvor også alle månedsnormalene er lavere enn de foregående. Ellers er de største forskjellene om vinteren og spesielt i de områdene som har mest utpreget innlandsklima.
De nye nedbørnormalene er høyere enn de foregående over store deler av landet. Økningen er over 15 prosent i noen av de mest nedbørrike områdene. I områdene som er beskyttet mot fuktige luftmasser vestfra, er det derimot opp til 5 prosent nedgang i nedbørnormalene.