Fra Historisk statistikk 1994
Helseforhold og helsetjenester
Statistikkgrunnlag
Statistiske tabeller om helseforhold (behandlede sykdommer og dødsårsaker) er blitt offentliggjort siden 1853, de første årene i publikasjonen Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene i Norge. I 1962 ble publikasjonens navn endret til NOS Helsestatistikk.
I tillegg til denne oversiktspublikasjonen om helse utgir Statistisk sentralbyrå (SSB) en rekke spesialpublikasjoner om helseforhold, dødelighet og helsetjenester, så som NOS Helseundersøkelse, NOS Dødsårsaker, NOS Helseinstitusjoner, NOS Kommunehelsetjenesten, RAPP Institusjoner for eldre og NOS Helsepersonellstatistikk.
I 1853 ble statistikkoppgavene hentet fra meldinger som offentlige og privatpraktiserende leger ble pålagt å sende til helsemyndighetene, etter kongelig resolusjon av 1807. I dag innhentes statistiske opplysninger om helse med hjemmel i statistikkloven av 1989 og ulike særlover for helsesektoren, blant annet sykehusloven av 1969, lov om psykisk helsevern av 1961, lov om leger av 1980 og lov om helsetjenesten i kommunene av 1982.
Utviklingen i befolkningens helsetilstand bedømmes tradisjonelt ut fra tall for dødsårsaker. I tillegg har man allerede fra forrige århundre tall for sykdomsgrupper omfattet av legenes meldeplikt. For en del infeksjonssykdommer ble det gitt tall for forekomst i publikasjonen Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene i Norge fra 1853. Tall for oppståtte tilfelle av tuberkulose finnes fra 1901. Fra og med 1952 har oppståtte nye krefttilfeller blitt rapportert til Kreftregisteret. Fra 1968 har SSB med ca. ti års mellomrom gjennomført intervjuundersøkelser om helseforhold.
Helseundersøkelser
I Statistisk sentralbyrås helseundersøkelser fra 1968, 1975 og 1985 er helseproblemene målt ved data om sykdom og syketilfelle og om ulike typer konsekvenser av sykdom. Det ble også lagt vekt på å kartlegge befolkningens bruk av helsetjenester. I noen grad ble det i 1975 og i 1985 også innhentet opplysninger som skulle bidra til bedre innsikt i forhold som forårsaker helseproblemer.
I 1975 og 1985 ble det brukt fire kriterier for sykdom, skade eller lidelse. Syketilfelle som i løpet av en undersøkelsesperiode på 14 dager hadde ført til nedsatt aktivitet i daglige gjøremål, kontakt med lege, sykepleier, helseinstitusjon eller liknende eller til bruk av medisin, ble registrert. I tillegg skulle medfødt lidelse og varig tilfelle som ikke ble registrert under de tre førstnevnte kriteriene tas med. I 1968 ble det registrert sykdom eller skader i løpet av en periode på 14 dager, både kortvarige og langvarige, inklusive medfødte sykdommer. Selv med utvalg som er representative med hensyn til viktige bakgrunnskjennemerker som kjønn, alder, bosted osv., vil det hefte en viss usikkerhet ved resultatene.
Det var liten forskjell i andel personer i alt med sykdom i 1975 og i 1985, med 47 og 49 prosent av befolkningen som hadde sykdom på en bestemt dag på høstparten, dvs. "ved begynnelsen av 14-dagersperioden". I 1968 hadde 41 prosent av befolkningen sykdom ved begynnelsen av 14-dagersperioden.
Sykeligheten stiger sterkt med alderen. Prosentandelen med sykdom for personer i alderen 67 år og over, var dobbelt så høy som for ungdom i alderen 16-24 år. Flesteparten av dem som hadde sykdom ved begynnelsen av undersøkelsesperioden, hadde langvarige sykdommer slik som for eksempel hjerte-karsykdom eller skjelett-muskelsykdom.
I 1968 var de vanligste gruppene av langvarige sykdommer skjelett-muskelsykdommer og øye- og øresykdommer. Både i 1975 og i 1985 var de to vanligste gruppene av langvarig sykdom skjelett-muskelsykdommer og hjerte-karsykdommer.
Infeksjonssykdommer
Meldeplikt for epidemiske sykdommer som er gjenstand for det offentliges omsorg, ble fastsatt i Sunnhetsloven av 1860. I henhold til legeloven av 1927 ble privatpraktiserende leger pålagt å sende oppgave over iakttatte tilfeller av visse sykdommer til den offentlige lege hver måned, og revidert liste for hvert år. Fra 1953 ble legene pålagt å sende reviderte kvartalslister.
Det ble innført et nytt meldesystem fra 1975 som fortsatt gjelder. I det nye systemet er Statens institutt for folkehelse sentral datainstans. Rapporteringen av sykdommer skjer dels som nominativ melding av enkelttilfeller, dels ved summarisk ukentlig melding. De nominativt meldte tilfellene er ofte sykdommer av mer alvorlig art eller som det av andre grunner er særlig viktig å overvåke individuelt.
Flere av de meldepliktige infeksjonssykdommene øker og avtar over tid uten noe fast mønster, f.eks. hepatitt A og de fleste typer av hjernehinnebetennelse. Tallet på tuberkulosetilfeller, som i perioden fra 1925 til 1961 sank fra nesten 8 000 pr år til under 1 000 pr år, har i de siste 15 årene holdt seg relativt stabilt mellom 200 tilfeller i 1976 og 130 i 1990. Kjønnssykdommene, med unntak av herpes genitalis og clamydia, har vist en jevn nedgang siden 1975. I 1975 ble det f.eks. meldt om seks ganger flere syfilistilfeller og mer enn tyve ganger flere gonorétilfeller enn i 1991. På begynnelsen av 1980-tallet kom imidlertid HIV inn i bildet, og siden denne sykdommen ble registrert første gang i 1984, har rundt 1 000 personer blitt smittet. Takket være intensivert vaksinering, har de fleste av barnesykdommene (bl.a. kikhoste, kusma og røde hunder) blitt kraftig redusert i omfang. I 1975 ble det registrert over 2 000 tilfeller av kikhoste, i 1991 bare 140. Meslinger er så godt som utryddet i Norge. Det har ellers siden det nye meldesystemet ble innført i 1975, vært observert en kraftig reduksjon i tilfeller av hepatitt B og meningokokkinfeksjoner (smittsom hjernehinnebetennelse), mens tilfellene av salmonella har økt.
Nye tilfeller av kreft
Kreftregisteret ble opprettet 1. januar 1952. Melding om diagnostiserte tilfelle av ondartede svulster sendes Kreftregisteret fra alle sykehus og fra alle patologiske og radiologiske institutter.
For å følge utviklingen av kreft kan man bruke både dødelighetstall og sykelighetstall. Antall nye krefttilfeller som oppstår i løpet av ett år, gir et mer aktuelt bilde av hvordan ulike typer kreft utvikler seg enn antallet som dør av kreft, og vil også gjenspeile påvirkningen fra ulike risikofaktorer bedre. Det har vært en fordobling av antall krefttilfelle pr 100 000 innbyggere fra 1950-tallet til siste halvdel av 1980-tallet. Økningen i kreftsykelighet har delvis sammenheng med at befolkningen blir eldre. I aldersgruppen 40-49 år var det 1,4 ganger så mange krefttilfeller på slutten av 1980-tallet som på begynnelsen av 1950-tallet. For aldersgruppen 70-80 år var tilsvarende tall på 1,6. Risikoen for kreft er noe over 20 prosent høyere for menn enn for kvinner når vi ser alle kreftformer under ett (Kreftregisteret 1976-85).
Det er rundt 20 prosent flere som får kreft i byene enn på landet. Dette gjelder alle kreftformer og begge kjønn.
Dødsårsaker
Statistikk over dødsfall etter årsak har vært utarbeidet siden 1853, og fra 1867 med opplysninger om de dødes kjønn og alder. Til og med 1927 ble statistikken utarbeidet av Medisinaldirektoratet på grunnlag av summariske lister fra legene. Fra 1928 er dødsårsaksstatistikken utarbeidet på grunnlag av individuelle dødsmeldinger som de offentlige leger sender til Statistisk sentralbyrå. Meldingene ble fram til 1939 gitt i revidert og klassifisert stand, etter bestemte klassifikasjonsregler fastsatt av Helsedirektøren. I 1939 kom nye regler for melding av dødsfall, og det ble tatt i bruk en standardisert dødsmeldingsblankett med utførlige opplysninger om dødsårsaken. Samtidig overtok Statistisk sentralbyrå klassifiseringen av dødsårsakene. Fra og med 1951 er dødsårsaksstatistikken utarbeidet etter de retningslinjer som er trukket opp av Verdens helseorganisasjon. Fra samme tid ble kontrollen av primærmaterialet gjort mer inngående, blant annet ved innhenting av tilleggsopplysninger fra den behandlende lege. Spesifikasjon av dødsårsakene og reglene for klassifisering av de enkelte diagnoser under de forskjellige numre, har vært endret flere ganger siden midten av det forrige hundreåret. Fra 1928 til 1940 ble statistikken utarbeidet etter en inter-skandinavisk liste, og fra 1941 etter den femte revisjon av den internasjonale sykdomsklassifikasjonen av 1938. Klassifikasjonen ble senere revidert i 1948 (6. revisjon), 1955 (7. revisjon), 1965 (8. revisjon) og i 1975 (9. revisjon). Fra og med 1969 til og med 1985 er dødsårsaksstatistikken utarbeidet etter den 8. revisjon og fra 1986 etter den 9. revisjon. Verdens helseorganisasjon har hatt ansvaret for sykdomsklassifikasjonen fra 6. revisjon.
I det forrige århundre var det de epidemiske sykdommer som forårsaket den høye dødeligheten blant personer i ung alder. Tuberkulose var den dominerende dødsårsak i disse aldersgruppene flere tiår inn i dette århundret. Blant små barn var det sykdommer som difteri, skarlagensfeber, kikhoste og meslinger som forårsaket flest dødsfall i forrige århundre. Da dødeligheten av disse epidemiske sykdommer avtok mot slutten av det 19. århundre, fikk tuberkulose økt betydning som dødsårsak blant yngre og eldre barn. Endringer i befolkningens levekår, hygieniske forhold samt utviklingen av vaksiner og antibiotika bidrog til at infeksjonssykdommene gradvis ble bekjempet. Etter 2. verdenskrig er det hjerte- og karsykdommer og ondartede svulster som utgjør de hyppigste dødsårsaker.
I mellomkrigstiden svarte hjerte- og karsykdommer for under en femtedel av alle dødsfall, mens omtrent halvparten av alle dødsfall siden 1950-årene skyldes hjerte- og karsykdommer. Blant menn i aldersgrupper fra 40 år og over økte dødeligheten av hjerte- og karsykdommer pr 100 000 innbyggere fram til begynnelsen på 1970-årene. Etter denne tid er det registrert en klar nedgang, slik at dødeligheten av hjerte- og karsykdommer blant menn i nevnte aldersgrupper ligger på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-årene. Økningen i hjerte- og kardødeligheten blant kvinner nådde toppen i 1960-årene, mens det deretter har vært en klar nedgang i de enkelte aldersgrupper.
Ondartede svulster (kreftsykdommer) var i mellomkrigstiden registrert som årsak til mellom 10-15 prosent av dødsfall, mens denne sykdomsgruppen er årsak til omtrent 20 prosent av alle dødsfall fra 1970-årene. Blant menn i aldersgrupper fra 50 år og over har dødeligheten av kreftsykdommer økt i hele etterkrigsperioden. Blant kvinner i samme aldersgrupper var det derimot en viss nedgang i kreftdødeligheten i perioden fra 1950-årene til 1970-årene. Deretter er det registrert økning i dødeligheten av ondartede svulster blant kvinner i nevnte aldersgrupper.
Helsetjenester
Helsetjenestene kan sies å omfatte helsefaglig behandling og pleie, helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid, samt medisinsk attføring. Av praktiske grunner er også aldershjem, som tradisjonelt har hørt inn under sosialtjenesten, tatt med i en av tabellene.
Tallet på leger gjennom 130 år (siden 1860) gir trolig det beste tilgjengelige langtidsperspektivet på ressursinnsatsen i helsesektoren. Det var 4 800 personer pr utdannet lege i 1860, og bare 300 i 1992. Hvis en ser bort fra dem som har legeutdanning men ikke er aktivt utøvende leger (i 1985 var 9 prosent av de legeutdannede ikke-yrkesaktive leger), betyr dette at hver lege betjente 16 ganger så mange personer i 1860 som i 1992.
Veksten i tallet på leger har vært særlig sterk i de siste 20 årene, noe som også har vært tilfellet for de fleste andre personellgrupper i helsesektoren (inkludert pleie- og omsorgstjenestene). I 1972 var 100 000 sysselsatt i helsesektoren. I dag arbeider mer enn 200 000 personer i sektoren, dvs. over 10 prosent av alle sysselsatte i landet (se figur 4.4). Hver sjuende sysselsatte arbeider i helse- og sosialsektoren, sett under ett.
Det har vært en særlig sterk økning av pleiepersonellet. Tallet på sykepleiere er nesten fordoblet på 12 år, og tallet på hjelpepleiere er mer enn fordoblet i den samme perioden.
Blant de ulike virksomhetsområdene i helsesektoren har det særlig vært en økt satsing på hjemmesykepleien i de siste årene. Årsverksinnsatsen på dette området er blitt nesten fordoblet siden 1985. Økningen i ressursinnsats motsvares av en økning i bruken av tjenestene. Tallet på mottakere av hjemmesykepleie økte 2 ½ ganger på 15 år - fra 1976 til 1991.
Antall plasser i institusjoner for eldre og funksjonshemmede (sykehjem og aldershjem) er blitt firedoblet på 60 år (1930-1991). Antall eldre har økt nesten like mye i denne perioden, slik at tallet på plasser pr 1 000 innbyggere 67 år og over ikke viser noen markert økning i perioden 1930-1991.
Imidlertid er andelen funksjonshemmede i disse institusjonene blitt betydelig redusert. Det innebærer at i den perioden hvor en kjenner beboernes aldersfordeling (1953-1991), er prosentandelen av alle eldre som bor i aldersinstitusjoner blitt nesten fordoblet. I 1953 bodde 4 prosent av de eldre 70 år og over i aldersinstitusjoner, og i 1991 var dette tallet økt til 7,5 prosent.
Tallet på sengeplasser i somatiske og psykiatriske sykehus økte betydelig fra det første registreringsåret (1930) til omkring 1970. Deretter har det skjedd en sterk nedbygging av sengeplassene. Tallet på sykehusplasser ble halvert i perioden 1969-91. Samtidig var det en viss økning i antall pasienter som ble behandlet på sykehusene.
Ved studier av utviklingen i sykehusene bør en merke seg at statistikken fra og med 1970 er begrenset til institusjoner som er godkjent etter sykehusloven.