Fra Historisk statistikk 1994
Sosiale forhold
Folketrygd og annen trygd
Statistikk over de trygdeordninger som administreres av Rikstrygdeverket, er opp gjennom årene publisert i Riksforsikringsanstaltens Beretninger, Rikstrygdeverkets årsmeldinger og regnskap og i Trygdestatistisk årbok. Statistikk over ulykkestrygdene og yrkesskadetrygden for årene 1895-1970 og over syketrygden for årene 1918-1970 utgav Rikstrygdeverket også i egne NOS-publikasjoner. I de senere år har Statistisk sentralbyrå gitt ut NOS-publikasjonene Trygdestatistikk Uføre, Trygdestatistikk Alderspensjonister og Trygdestatistikk Enslige forsørgere. Pensjonstrygden for sjømenn og Statens pensjonskasse gir ut egne årsmeldinger. Hovedtall fra trygdestatistikken er tatt inn i Statistisk årbok.
Lov om folketrygd ble vedtatt i 1966 og trådte i kraft 1. januar 1967. Folketrygden, som avløste en rekke tidligere trygdeordninger, omfatter med få unntak alle som er bosatt i landet. Formålet med folketrygden er å gi stønad ved inntektsbortfall under sykdom, svangerskap og fødsel, arbeidsløshet, alderdom, uførhet og tap av forsørger. Folketrygden yter også stønad til enslige forsørgere. Størrelsen på korttidsytelsene (sykestønad og arbeidsløshetsstønad) beregnes på grunnlag av inntekt, mens pensjonsytelsene i folketrygden er bygd opp omkring et regulerbart grunnbeløp som justeres av Stortinget. Pensjonsytelsene består av grunnpensjon samt av eventuell tilleggspensjon som er avhengig av tidligere ervervsinntekt (pensjonspoeng). Det kan også gis særtillegg og forsørgertillegg for barn og/eller ektefelle.
Sykestønad
Forløperen til sykestønaden, syketrygden, ble innført i 1911. Til å begynne med omfattet syketrygden bare lønnstakere med lav inntekt, men ble gradvis utvidet og fra 1956 var alle inntektstakere inkludert. Syketrygden ble inkorporert i folketrygden fra 1. januar 1971, og består av sykepenger, fødselspenger og medisinsk stønad.
Fra 1971 ble retten til sykepenger utvidet og satsene for sykepenger ble forhøyet. For offentlige tjenestemenn som omfattes av summariske oppgjør, gis det bare tall for utgifter, ikke hvor mange sykepengetilfeller dette omfatter. Fra 1. juli 1978 ble en ny sykepengeordning innført. Sykepengene ble for arbeidstakere satt til 100 prosent av brutto arbeidsinntekt og ordningen med tre karensdager, som hadde vært tidligere, ble opphevet. Arbeidsgiver betaler for de første 14 dagene av sykdomsperioden, men med rett til å kreve refusjon fra folketrygden for 11. til 14. dag av arbeidsgiverperioden. Statistikken omfatter ikke sykepengetilfeller i arbeidsgiverperioden. Fra og med 1991 utbetaler folketrygden feriepenger av syke- og fødselspenger. Feriepengene, som utgjorde 674 mill. kroner i 1991, er inkludert i tallene for utgifter til syke- og fødselspenger.
Fødselspenger gis som et engangsbeløp til kvinner som ikke er i inntektsgivende arbeid og som erstatning for inntekt under fødselspermisjon for kvinner som er i arbeid fram til fødselen. Engangsbeløpet har økt fra 30 kroner i 1916 til 432 kroner i 1971 og til 14 825 kroner i 1992. Fødselspermisjonen for yrkesaktive er utvidet fra 8 uker i 1916 til 12 uker i 1971 og 33 uker (med full fødselspengedekning) i 1992. Fødselspenger for den enkelte utgjør samme beløp som sykepenger.
Medisinsk stønad dekker rammetilskudd til helsetjenesten i fylkeskommuner og kommuner, refusjon til leger og tannleger, rekonvalesenthjem og kurbad, syketransport, legemidler, sykepleieartikler og hjelpemidler. Fra og med 1991 er utgiftene til fylkeskommunale helse- og sosialtjenester overført til statsbudsjettet. Disse utgiftene, som i 1991 utgjorde 2 487 mill. kroner, er ikke inkludert i tallene i tabell 7.1.
Arbeidsløshetsstønad
Arbeidsløshetsstønad ytes til arbeidsføre personer som ufrivillig er arbeidsløse, men personen må ha hatt inntekt av en viss størrelse året før han/hun ble arbeidsløs. Arbeidsløshetsstønaden avløste arbeidsløsetrygden som ble innført i 1938, trygden ble innkorporert i folketrygden fra 1. januar 1971. Arbeidsløshetsstønaden omfatter dagpenger og annen stønad. Annen stønad omfatter utgifter i forbindelse med flytting til og etablering på et nytt arbeidssted, tilskudd under opplæring til et passende arbeid og andre arbeidsmarkedstiltak. Fra 1. januar 1983 dekkes en rekke av postene under annen stønad over Kommunaldepartementets budsjett. Disse utgiftene (542 mill. kroner i 1983 og 1 457 mill. kroner i 1992) er inkludert i tallene for arbeidsløshetsstønad.
Attføringsstønad
Attføringsstønad ytes til den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har varig nedsatt arbeidsevne, eller vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass. Attføringsstønad ble innført i 1960, og kom inn i folketrygden fra 1967. Attføringsstønad ytes som attføringspenger, som er stønad til livsopphold, og attføringshjelp. Attføringshjelp ytes til utgifter i forbindelse med bedring av den alminnelige funksjonsevne.
Alderspensjon
Alderspensjon avløste i 1967 den tidligere alderstrygden. Alderstrygden ble innført i 1936. Den var allmenn, men behovsprøvd fram til 1957. Allmenn vil si at den ble gitt til alle uavhengig av om den trygdede hadde hatt inntekt. I 1973 ble pensjonsalderen senket fra 70 til 67 år, med rett til å vente med å ta ut pensjon inntil fylte 70 år. Det at pensjonsalderen ble senket i 1973, medførte at antall alderspensjonister økte mer i 1973 enn i tidligere år. Antall pensjonister totalt økte derimot ikke tilsvarende. Dette skyldes at uføre- og etterlattepensjonister som var mellom 67 og 70 år gikk over på alderspensjon, og det var derfor nedgang i antall uføre- og etterlattepensjonister i 1973.
Uførepensjon
Uførepensjon ytes til personer mellom 16 og 67 år som har varig nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Alt i 1936 kom det en midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre. Denne blinde- og vanførehjelpen ble avløst av en allmenn uføretrygd i 1960. Uføretrygden gikk over til uførepensjon ved innføring av folketrygden i 1967. Utgiftene til grunn- og hjelpestønad inngår i utgiftene til uførepensjon.
Etterlattepensjon
Etterlattepensjon blir utbetalt til personer under 67 år som har mistet sin forsørger. Pensjonen omfatter etterlatte ektefeller, etterlatte familiepleiere og etterlatte barn. Etterlatte ektefeller kan ha krav på pensjon/overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningstønad og/eller nedkomststønad. Pensjonen/overgangsstønaden blir avkortet i forhold til egen inntekt. Etterlatte familiepleiere er ugifte personer som i lengre tid har stelt nære slektninger, og har vanskelig for å tilpasse seg på arbeidsmarkedet etter at pleieforholdet har opphørt. Barn opp til 18 år som har mistet en eller begge foreldrene har krav på barnepensjon. Etterlattepensjon ble inkorporert i folketrygden i 1967. Den erstattet forsørgertrygden for barn av 1957 og enketrygden av 1964.
Overgangsstønad
Ugifte, skilte og separerte forsørgere som midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av pass av egne barn, har rett på overgangsstønad. Overgangsstønaden blir avkortet i forhold til egen inntekt. Enslige forsørgere kan også få stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og/eller nedkomststønad. Overgangsstønad til ugifte forsørgere ble inkorporert i folketrygden i 1967, og avløste morstrygden av 1964. Skilte og separerte forsørgere kom inn i ordningen fra 1. januar 1981. I tallet på mottakere av overgangsstønad til enslige forsørgere inngår bare de som mottar overgangsstønad, mens oppgavene over utgiftene omfatter både overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og nedkomststønad.
Krigspensjon
Krigspensjon har den krav på som under siste verdenskrig ble påført skade eller sykdom som følge av krigshandlinger. Krigspensjoneringen er delt i to, en for militærpersonell og en for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner. Fram til 1991 ble utgiftene til hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner dekket av folketrygden, mens utgiftene til militærpersoner ble dekket av staten. Nå dekkes alt av staten over statsbudsjettet. Begge typer krigspensjon inngår i tallene både for antall pensjonister og utgifter til pensjon. Krigspensjon ble innført ved lov i 1946. Ved en tilleggslov i 1968 ble kravet om årsakssammenheng mellom skade og krigshending svekket. Pensjonsordningen administreres av folketrygden.
Pensjonstrygder
Pensjonstrygden for skogsarbeidere og fiskere ble innført henholdsvis i 1952 og 1958. Lovene om pensjonstrygdene er tilpasset folketrygdloven, og innebærer stort sett utbetaling av alderspensjon til personer under 67 år. Pensjonsalderen for skogsarbeidere er 63 år og for fiskere 62 år. Pensjonsordningen administreres av folketrygden.
Pensjonstrygden for sjømenn ble innført i 1949. Den dekker alle norske statsborgere og utenlandske statsborgere med fast bopel i Norge som tjenestegjør på norske skip. Pensjonsalderen for sjømenn er 60 år. Pensjonstrygden for sjømenn blir samordnet med folketrygden for personer som er over 67 år.
Pensjonskasser
Statens Pensjonskasse ble opprettet i 1917. Den omfatter alle statsansatte etter at Pensjonsordningen for Statens arbeidere og Statsbanens pensjonskasse ble inkorporert i 1974. Ytelsene fra Statens Pensjonskasse er alderspensjon, uførepensjon, enke-/enkemannspensjon og barnepensjon. For pensjonister over 67 år blir pensjoner fra Statens Pensjonskasse samordnet med folketrygden.
Kommunal Landspensjonskasse ble etablert i 1949. Nesten alle kommunale pensjonsordninger administreres av Kommunal Landspensjonskasse. Ytelsene fra Kommunal Landspensjonskasse er tilsvarende ytelsene fra Statens Pensjonskasse, og består av følgende pensjonsordninger: felleskommunal pensjonsordning, pensjonsordningen for sykepleiere, pensjonsordningen for overleger og pensjonsordningen for underordnede sykehusleger.
Folketrygdens inntekter
Folketrygdens inntekter har hele tiden vært basert på tre hovedinntektskilder: medlemsavgift fra arbeidstakere, arbeidsgiveravgift og offentlige tilskudd fordelt på staten og kommunene. Fram til 1982 ble disse avgiftene/tilskuddene regnet i prosent av pensjonsgivende inntekt, men satsene har endret seg over tid. Fra 1983 er statstilskuddet regnet som et kontantbeløp og utgjør differansen mellom trygdens utgifter og andre inntekter i det enkelte år. Inntektene inneholder også beløp som disponeres av andre etater, mens de pensjonsordningene som bare blir administrert av folketrygden har egne regnskap og inngår ikke i inntektstallene.
Barnetrygden
Barnetrygd ytes til alle i Norge som forsørger barn under 16 år. Fram til og med 1969 ble det ikke utbetalt barnetrygd for første barn, bortsett fra til enslige forsørgere som helt fra 1946 har fått utbetalt barnetrygd for ett barn mer enn de faktisk forsørger, og dermed også for første barn. Antall stønadsmottakere etter barnetall viser hvor mange barn under 16 år stønadsmottakeren faktisk har, og er ikke knyttet til hvor mange barn stønadsmottakeren får utbetalt barnetrygd for. Barn som bor i barnehjem regnes som egne stønadsmottakere, selv om det er barnehjemmet som mottar barnetrygden. I antall stønadsmottakere for årene 1947-1969 er disse talt med som stønadsmottakere, mens for årene etter 1969 er de bare talt med blant barn i barnehjem. Barnetrygden ble innført i 1946, og ordningen blir administrert av folketrygden.
Forsorgsstønad og sosialhjelp
Statistikk over forsorgsstønad/sosialhjelp har blitt utarbeidet fra og med 1866. Fram til 1881 var det Kirke- og undervisningsdepartementet som laget statistikken, deretter overtok Statistisk sentralbyrå. Statistikken ble offentliggjort i NOS Fattigstatistik 1866-1885, NOS Fattigvesenet 1886-1927, Statistiske meldinger 1928-1958, NOS Forsorgsstønad og kommunal trygd 1959-1964, NOS Sosialhjelpstatistikk 1966-1976 og NOS Sosialstatistikk fra og med 1977.
Fra 1965 ble forsorgsstønaden avløst av sosialhjelp som ytes etter lov om sosial omsorg av 1964. Samtidig ble statistikken lagt om fra summariske kommuneoppgaver til individoppgaver om det enkelte sosialhjelpstilfelle. Den nye statistikken kom i gang fra og med 1966.
Endringer både i lovverk, levekår og synet på privat forsørgelse kontra offentlig hjelp vanskeliggjør sammenlikninger av antall stønadstilfelle og utbetalt stønad over tid. Lov om sosial omsorg som avløste forsorgsloven eller fattigloven av 19. mai 1900, bar preg av et nytt syn på samfunnets ansvar både når det gjaldt inntektssikring og sosial behandling. Utviklingen av rettighetspregede trygdeordninger som omfattet stadig nye grupper av befolkningen, kom i etterkrigstiden til å redusere fattiglovens sosialpolitiske betydning. Sosialhjelpsordningen skulle være en fleksibel stønadsordning ved siden av trygdesystemet. Økonomisk sosialhjelp skulle rettes mot de som ikke fikk stønad gjennom trygdesystemet, eller som hadde behov for økonomisk hjelp som supplement til trygd eller arbeidsinntekt.
I perioden fra 1866 til 1915 utgjorde stønadsmottakerne mellom 3 og 4 prosent av befolkningen. I 1920 var andelen nede i 2 prosent, men økte deretter raskt til det foreløpig høyeste nivå på 5,5 prosent i midten av 30-årene. Fra 1945 til midt i 60-årene sank andelen stønadsmottakere fra vel 1,5 prosent til under 1 prosent av befolkningen. Overgangen til den nye lov om sosial omsorg synes å ha hatt liten betydning for antall registrerte stønadstilfelle (stønadsmottakere fram til 1964). Men fra 1970 har antall stønadstilfelle økt, slik at de i 1990 utgjorde nær 4 prosent av befolkningen.
Barnevern
Statistikk over barnevern ble utarbeidet av Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1900 til 1915 og senere av Statistisk sentralbyrå. Fram til og med 1954 var statistikken basert på summariske årsmeldinger fra vergerådene, og statistikken omfattet ikke barnevernsaker behandlet av helseråd og forsorgsstyre. Etter at Lov om barnevern av 1953 trådte i kraft, bygger statistikken på individoppgaver for hvert enkelt barn og summariske årsoppgaver fra barnevernsnemndene. Det foreligger ingen barnevernstatistikk for 1986 fordi datakvaliteten ble for dårlig etter en statistikkomlegging i 1986. Statistikken ble offentliggjort i NOS Forsømte barn 1900-1922 og 1925-1926, i Statistiske Meldinger 1923-1924 og 1927-1957, i Statistisk ukehefte 1958-1959, i NOS Barnevernstatistikk 1960-1965, i NOS Barneomsorg fra 1966-1976 og i NOS Sosialstatistikk fra 1977.
Før Lov om barnevern av 1953 kom, var ansvaret for barn delt på tre forskjellige organer; verjerådet, forsorgsstyret og helserådet. Verjerådsloven av 1896 påla verjerådene å ta seg av de barn som ble forsømt eller kom i konflikt med loven og anbringe dem til oppfostring utenfor foreldreheimen. Ifølge Forsorgsloven av 1900 skulle forsorgsstyret sørge for at barnsom ikke kunne forsørges sammen med sine foreldre, fortrinnsvis ble søkt opptatt i familie eller barneheim, hvor det kunne få forsvarlig pleie og god oppdragelse. Ifølge Lov om tilsyn med pleiebarn av 1905 skulle helserådet føre tilsyn med fosterbarn som var satt bort mot betaling.
Lov om barnevern av 1953 påla de kommunale barnevernsnemndene å følge nøye med i de forhold barn og ungdom lever under, og virke for tiltak til bedring av barnevernet i kommunen. Forebyggende tiltak både overfor enkeltpersoner og grupper ble sentrale i den nye loven. Det går også et hovedskille i barnevernstatistikken mellom forebyggende tiltak på den ene side og omsorgstiltak på den andre. De forebyggende tiltak er i statistikken som ellers i samfunnet blitt stadig mer differensierte i løpet av de siste år, noe som vanskeliggjør sammenlikninger av forebyggende tiltak over tid. Når det gjelder omsorgsovertakelser dvs. anbringelser utenfor hjemmet, har statistikken gitt oppgaver over plassering i fosterhjem og barnevernsinstitusjon.
Barnehager
Barnehagestatistikk er siden 1963 utarbeidet årlig av Statistisk sentralbyrå. Statistikken bygger på årsmeldinger for hver enkelt barnehage innhentet i kontrolløyemed av fagdepartementet gjennom kommuneadministrasjonen og fylkesmannen. Opplysningene om institusjon, innmeldte barn og personalet ble i de første årene gitt for oktober måned, men er senere innhentet pr 15. eller 31. desember.
Fra 1963 til 1991 økte tallet på barn i barnehagene fra 8 500 til 150 000 barn. Tallet på innmeldte barn har vist stigning gjennom hele 27-årsperioden, men stigningen var spesielt kraftig i årene 1977-1979 og i 1989-1991. I de to treårsperiodene økte tallet på barn innmeldt ved barnehagene med henholdsvis 35 000 og 32 000.
Høsten 1963 hadde 2 prosent av alle barn under 7 år barnehageplass, tilsvarende tall for 1991 var vokst til 38 prosent. Barnehagedekningen - innmeldte barn i forhold til alle barn - er med andre ord bedret i omtrent samme takt som veksten i tallet på innmeldte barn. Også for barnehagedekningen var bedringen særlig markert i årene 1977, 1978 og 1979.
Adopsjoner
Den første adopsjonstatistikken som ble laget i Statistisk sentralbyrå gjaldt 1963, men hadde med tallet på adopsjoner totalt tilbake til 1960. Siden er det laget årlig statistikk over adopsjoner. Grunnlaget for statistikken i 1963 og to år framover til 1965, var meldinger om adopsjonsbevillinger som fylkesmennene var pålagt å sende Justisdepartementet. Fra og med 1966 bygger statistikken på fylkesmennenes meldinger til folkeregistrene. Adopsjonstatistikken ble for årene 1963 - 1966 utgitt som egen publikasjon, NOS Adopsjonstatistikk. I perioden 1967-1976 ble adopsjonstatistikken publisert i NOS Barneomsorg, og fra 1977 til 1985 i NOS Sosialstatistikk. Fra og med 1986 er statistikken publisert i Statistisk ukehefte (senere Ukens statistikk).
Hjemmehjelp
Statistisk sentralbyrå har utarbeidet statistikk over husmorvikartjenester og hjemmesykepleie siden 1962. At statistikken ikke omfattet hjemmehjelp for eldre og uføre fra starten av, hadde sammenheng med at det var husmorvikartjenesten og hjemmesykepleien som hadde statsstøtte på den tiden. Hjemmehjelp for eldre og uføre var etablert i mange kommuner, og en ordning med statsstøtte ble innført i 1969. Hjemmehjelp for eldre og uføre kom med i statistikken fra og med 1965.
For årene 1962 - 1964 ble statistikken publisert i NOS Husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Fra 1965 - 1977 ble den presentert i NOS Sosial hjemmehjelp og deretter i NOS Sosialstatistikk.
Fram til og med 1983 var statistikkgrunnlaget meldinger som kommunene sendte departementet i forbindelse med tildeling av statstilskudd. Fra 1984 ble hjemmetjenestene inkludert i rammetilskuddsordningen for sosial- og helsetjenesten i kommunene. Fra da av måtte dataene til statistikken hentes inn på skjema utformet spesielt for statistikkformål.
Tradisjonelt har hjemmesykepleien vært regnet som en del av helsestatistikken, og husmorvikarvirksomheten og hjemmehjelpen som en del av sosialstatistikken. Fra 1988 ble helse- og sosialtjenestene i kommunene organisert under et felles helse- og sosialstyre. Alt ble således lagt til rette for koordinering og samordning av disse tjenestene. Det ble nødvendig å legge om statistikken med sikte på å gi et samlet bilde av pleie- og omsorgstjenestene i kommunene. Ny statistikk kom i gang fra 1991. Vi har likevel i denne utgaven av Historisk statistikk valgt å presentere tallene for hjemmesykepleien i helsekapitlet, mens vi her bare gir tall for husmorvikartjeneste og hjemmehjelp for eldre og uføre.
I den perioden det foreligger statistikk for, har denne sektoren gjennomgått en sterk utvikling og vekst. Husmorvikartjenesten som svarte for to tredeler av alle årsverkene i hjemmetjenestene i 1965, har etter hvert blitt en integrert og liten del av hjemmetjenestene.
Årsverkstallene for hjemmetjenestene tilbake til 1965 er beregnet for de første årene. Da ble det bare registrert antall heltids- og deltidsarbeidende i hjemmetjenestene. Senere ble også antall utførte timeverk i hjemmetjenestene registrert.
Ressursinnsatsen i husmorvikarvirksomhet og hjemmehjelp for eldre og uføre målt i antall årsverk pr 1 000 innbyggere over 66 år, steg fra 6,6 årsverk i 1965 til omkring 20 årsverk i slutten av 70-årene. Ressursinnsatsen har siden holdt seg på dette nivået.
Alkoholstatistikk
En undersøkelse over tilvirkning og forbruk av brennevin, vin og øl tilbake til 1814 ble foretatt av Statistisk sentralbyrå i 1910, og resultatene ble lagt fram i Alkoholstatistikk - Forbruk av brændevin, vin og øl i Norge 1814-1909 (NOS V 124). For brennevinstilvirkningen forelå nøyaktige tall tilbake til 1849, da det ble innført en produksjonsavgift på det tilvirkede kvantum. Forbruket av brennvin ble for hvert år i perioden 1851-1870 beregnet som gjennomsnittet av årets og de to foregående års tilvirkning pluss årets importoverskudd. Tall for ølforbruket ble for årene til og med 1858 vesentlig tatt fra Amtmennenes femårsberetninger. Fra og med 1859 forelå årlige oppgaver over korn støpsatt til malting, og forbruket av øl er beregnet på grunnlag av disse oppgavene. Årlig statistikk over alkoholforbruket er utarbeidet siden 1908. Under brennevinsforbudet fra 1917 til 1927 ble det fra og med 1921 utarbeidet statistikk over det lovlige forbruket, dvs. til teknisk, medisinsk og vitenskapelig bruk. Da A/S Vinmonopolet begynte sin virksomhet i 1923, ble det mulig å foreta mer nøyaktige beregninger av forbruket av brennevin og vin. Fra og med 1932 er forbruket av alkohol til teknisk og medisinsk bruk ikke med i tallene.
Statistikken ble til og med 1929 offentliggjort i NOS Alkoholstatistikk, fra 1930 til 1945 i Statistisk Månedshefte (SM), og fra 1946 igjen i NOS Alkoholstatistikk. Fra 1974 til 1983 i NOS Alkohol og andre rusmidler, hvor det er tatt med opplysninger om bruken av en del andre rusmidler. Fra 1984 er statistikk over forbruk av brennevin, vin og øl publisert i Statistisk ukehefte (SU).
Statistikken over salgs- og skjenkebevillinger for brennevin, vin og øl går tilbake til 1928 og omfatter kommunale årsbevillinger og bevillinger gitt av Sosialdepartementet til turist- og høyfjellshoteller. Fra 1989 er kategoriene i årsmelding fra kommunene tilpasset lov av 2. juni 1989 Om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven). Statistikken ble til og med 1973 publisert i NOS Alkoholstatistikk. Fra 1974 til 1983 i NOS Alkohol og andre rusmidler. Fra 1984 er statistikk over salgs- og skjenkesteder for brennevin, vin og øl publisert i SU, med unntak av 1989 da det ikke ble laget statistikk.
Offentlige utgifter til sosiale formål
Opplysninger om offentlige utgifter til sosiale formål gis både i nasjonalregnskapsstatistikken og finansstatistikken; men disse oppgavene går bare tilbake til 1980, da den internasjonale standarden for formålsgruppering først det året ble introdusert i det norskenasjonalregnskapet. Fra 1948 er det med noen års mellomrom laget tall for våre offentlige utgifter til helsestell, sosial trygd og velferd i regi av et nordisk sosialstatistisk samarbeidsutvalg - Nordisk Sosialstatistisk Komité. Komitéen publiserer resultatene av sitt arbeid i hefter med tittelen Sosial trygghet i de nordiske land i serien Nordisk statistisk skriftserie. Den første rapporten kom i 1951, siden er det utgitt rapporter med 2-4 års mellomrom. Tallene i tabell 7.16 er hentet fra disse rapportene.
Siden 1948 er det gjort endringer i sosiallovgivningen som det har vært nødvendig å tilpasse statistikkens omfang og klassifiseringer til. Den største endringen skjedde i 1974, da lønn under sykdom og pensjonsforsikringer i arbeidsforhold kom med. Fram til 1974 omfattet statistikken bare de ordninger som var offentlig finansiert, hadde offentlig tilskudd eller var obligatoriske ved lov. Fra og med 1974 omfatter statistikken også ordninger som er obligatoriske for større grupper som følge av avtaler og overenskomst. Dette innebar at sykelønnsordninger utover folketrygden kom med.
Utgiftene til sosiale formål viser betydelig stigning gjennom hele perioden fra 1948 til 1990. Målt i 1985-kroner var utgiftene til sosiale formål 6,2 milliarder kroner i 1948. I 1990 var utgiftene økt til 142 milliarder kroner, et mer enn 20 ganger så høyt utgiftstall som i 1948. Også regnet pr innbygger viser utgiftene sterk vekst, fra i underkant av 2 200 1985-kroner i 1948 til 33 500 kroner i 1990. Den gjennomsnittlige årlige veksten i perioden var 6,7 pro-
sent. Fram til 1980 var den årlige veksten mellom 6 og 8 prosent bortsett fra noen år på slutten av 60-tallet og i andre halvdel av 70-tallet, da veksten var oppe i godt over 10 prosent. På 80-tallet har veksten vært noe svakere, 3,5 til knapt 5 prosent årlig vekst. De sosiale utgifter har i disse vel 40 årene økt fra 7 til 29 prosent av brutto nasjonalproduktet.
Den sterke stigningen i utgiftene til sosiale formål skyldes utbyggingen av trygdeordningene, med innføring av folketrygden i 1967 som en viktig milepel. Videre har utbyggingen av hjemmehjelpstjenestene; hjemmehjelp for eldre, husmorvikartjenester og hjemmesykepleie kostet mye. I dag er disse tjenester en selvfølge i alle kommuner. Utbyggingen av barnehagetilbudet har også vært en viktig sak i 70- og 80-årene.