Fra Historisk statistikk 1994
Rettsforhold
Sivile saker
Statistikk over domstolenes behandling av sivile saker har vært utarbeidet siden begynnelsen av forrige århundre. Men det var først i siste halvdel av århundret at statistikken ble bygd ut til å omfatte rettsinstansenes behandling av både tvistemål, konkurser, andre skifterettsaker og tvangsforretninger, foruten opplysninger om overformynderienes virksomhet.
Statistikken ble i årene 1886-1922, 1928 og 1929 offentliggjort i NOS Civil rettspleie, i 1959-1988 i NOS Sivilrettsstatistik. For de mellomliggende årene ble resultatene publisert i månedsheftet Statistiske Meddelelser/Statistiske meldinger.
Tvistemål
Enkelte opplysninger om forliksrådenes og domstolenes behandling av tvistemål ble i årene 1826-1882 offentliggjort i "Departementstidende" og for årene 1883-1885 i "Meddelelser fra det Statistiske Centralbureau". I 1886 ble statistikken betydelig utvidet. For forliksrådene ble det fra da av gitt opplysninger om tallet på saker som ble avvist, hevet, forlikt, avgjort ved kjennelse, henvist til retten eller utsatt til neste år. Tilsvarende summariske opplysninger ble gitt om saksbehandlingen ved domstolene. For alle saker pådømt i underrettene ble det i tillegg gitt opplysninger om varigheten av saksbehandlingen, tvistemålets art og verdi og om domsutfallet.
Statistikken over tvistemål ble fram til 1931 utarbeidet etter samme opplegg som i 1886. Av budsjettmessige grunner ble statistikken vesentlig innskrenket i 1931. For saker pådømt i herreds- og byrettene falt således opplysningene om sakens verdi og domsutfallet bort, mens oppgavene fra forliksrådene ble begrenset til bare å omfatte ferdigbehandlede saker.
Fram til 1989 ble statistikken over tvistemål i hovedtrekkene utarbeidet etter samme opplegg som den fikk etter nedskjæringen i 1931. Oppgavene fra herreds- og byrettene over sivile saker ble fra 1957 hentet inn på ett skjema for hver avsluttet sak. Omleggingen gjorde at statistikken på nytt kunne gi opplysninger om sakenes formuesverdi, samtidig som opplysningene om blant annet tvistenes art kunne gis mer detaljert enn tidligere.
Statistisk sentralbyrås sivilrettsstatistikk ble lagt ned i 1989. Siden er talloppgavene over tvistemål begrenset til opplysninger fra domstolenes årsmeldinger til Justisdepartementet.
Tallet på forliksrådsaker varierte mye fra år til år før den nye sivilprosessloven kom i 1927, men i storparten av årene ble det behandlet mer enn
100 000 saker. De første årene etter den nye lovens ikrafttreden behandlet forliksrådene om lag 40 000 tvister i året. Deretter fulgte en markert nedgang fram til slutten av annen verdenskrig, da det årlige antall saker var nede i under 7 000. Etter krigen startet en økning som varte nærmest uavbrutt fram til 1988, da saksmengden i forliksrådene var den høyest registrerte i løpet av et år (323 000 saker). I de tre etterfølgende årene ble antall tvister behandlet av forliksrådene mer enn halvert.
Andelen forliksrådsaker der meklingen lykkes har gått kraftig ned i de vel 100 årene statistikken omfatter. Mens forlik ble oppnådd i tre av fire tvister i 1890-årene, var det tilfellet i bare 2 prosent av tvis-tene ved inngangen til 1990-årene. I 1930 var andelen forlik 16 prosent og i 1960 11 prosent. Andelen tvister som ble pådømt i forliksrådene har økt i tilnærmet samme takt som andelen forlik har gått ned, mens andelen saker vist til retten har endret seg lite sett i et 100-årsperspektiv. I 100-årsperioden fra 1886 til 1991 ble tallet på sivile tvister behandlet av herreds- og byrettene vel tredoblet. I likhet med forliksrådsakene varierte også tallet på herreds- og byrettssaker mye fra år til år inntil den nye sivilprosessloven trådte i kraft i 1927. Deretter har det vært en jevn økning fra 6 000-7 000 saker pr år til vel det dobbelte (16 000 saker) i 1991.
Tvister avgjort ved lagmannsrettene har hatt omtrent samme relative økning som saker avgjort i herreds- og byrettene; fra ca. 500 saker pr år i 1880-årene til 2 000 saker i 1991. Tallet på sivile tvister avgjort i Høyesterett ble i samme tidsrom fordoblet, økning fra 169 saker i 1886 til 347 saker i 1991.
Konkurser og akkordforhandlinger
I 1864 laget Justisdepartementet en tabularisk oversikt over tallet på skiftebehandlinger i landet. Oversikten ble i 1865 bygd ut til en detaljert statistikk over dødsbo, konkursbo og andre bo behandlet av skifterettene. Foruten tallet på behandlede bo, gav statistikken opplysninger om boenes aktiva og passiva, boinnehavernes stilling/yrke, om resultatene av behandlingen og hvor lang tid den tok. Utarbeidingen av statistikken ble i 1883 overlatt til Statistisk sentralbyrå, som fortsatte utarbeidingen av en omfattende skiftestatistikk.
I 1921 og deretter i 1929 ble omfanget av statistikken redusert betydelig. I 1929 ble således statistikken over dødsbo sløyfet, mens statistikken over konkurser og akkordforhandlinger ble innskrenket til summariske oppgaver over antall bo, aktiva og gjeld. Fra 1975 ble det igjen utarbeidet en mer detaljert statistikk over sluttede konkurser basert på opplysninger om hvert enkelt bo. Statistikken over sluttede konkurser ble lagt ned i 1989. Tallene for åpnede konkurser, akkordforhandlinger og tinglyste utleggsforretninger er fra 1980 basert på kunngjøringer i Norsk Lysingsblad og fra 1990 på data fra Løsøreregisteret i Brønnøysund.
Statistikken over skifterettenes virksomhet ble fra 1885 til 1924 offentliggjort i egne NOS-publikasjoner om skiftevesenet, fra 1925 til 1958 i Statistiske Meddelelser/Statistiske meldinger og fra 1959 til 1988 i NOS Sivilrettsstatistikk. Etter 1988 er til-gjengelige tall tatt inn i heftet Bank- og kredittstatistikk. Aktuelle tall.
Konkurstallene varierer som regel med skiftende konjunkturer. De mest særegne trekk ved utviklingen i tallet på åpnede konkurser i de siste 75 årene er en markert økning i konkurstallet i den økonomiske nedgangs- og stagnasjonsperioden fra 1920 til 1926, og den nærmest eksplosive veksten i tallet på åpnede konkurser i lavkonjunkturårene etter 1986. Fra konkurstoppen i 1926 avtok tallet på åpnede konkurser grovt regnet fram mot okkupasjonsårene, for deretter å øke noe til et forholdsvis stabilt nivå på slutten av 1950-årene og gjennom 1960-årene. Økningen fram mot det absolutte toppnivå i 1992, da det ble åpnet mer enn fire ganger så mange konkurser som i 1926, startet i 1970.
Tvangsauksjoner
Oppgaver over tvangsauksjoner, utleggsforretninger og utpantinger ble hentet inn fra namsrettene i forbindelse med Amtmennenes femårsberetninger. Oppgaveinnsamlingen fortsatte også etter at femårs- beretningene opphørte i 1924. Oppgavene over utpantinger ble sløyfet i 1931, og etter at sivilrettsstatistikken ble lagt ned i 1989 er også oppgavene over faste eiendommer endelig solgt ved tvangsauksjon falt bort. Statistikken over namsrettsaker bygger nå på oppgaver fra Løsøreregisteret i Brønnøysund, og den omfatter bare begjærte tvangsauksjoner og utleggsforretninger.
Fra 1924 og fram til 1959 ble statistikken over tvangsforretninger publisert i Statistiske Meddelelser/Statistiske meldinger, fra 1959 til 1989 i NOS Sivilrettsstatistikk og deretter igjen i Statistisk månedshefte.
Midler forvaltet av overformynderiene
Statistikk over overformynderienes virksomhet fore-ligger fra 1865. Foruten opplysninger om forvaltningskapitalen og dens fordeling på eiergrupper, gir statistikken fra 1937 opplysninger om den delen av midlene som var plassert i pantobligasjoner i fast eiendom og fra 1955 dessuten om plasseringene i aksjer og bankinnskudd.
Statistikken ble fram til og med 1924 offentliggjort i NOS Skiftevæsenet, i perioden 1925-1957 i Statistiske Meddelelser/Statistiske meldinger og fra 1958 i Statistisk årbok.
Straffesaker
Statistikk over straffesaker har vært utarbeidet av Statistisk sentralbyrå siden 1883 og før den tid av Justisdepartementet. Alt fra 1829 ble det i "Departementstidende" publisert statistikk over straffesaker brakt inn for domstolene. I tillegg til domstols- eller reaksjonsstatistikk ble det fra 1870-årene laget statistikk over innsatte i fengslene. I denne fangestatistikken finner en også de første opplysninger om hyppigheten av tilbakefall. En landsomfattende statistikk over forbrytelser som politiet får kjennskap til ble etablert først i 1956.
Politistatistikk
Noen større politimesterembeter har lenge publisert sine årsmeldinger i egne trykte hefter. Også før etab-leringen av en landsomfattende politistatistikk vil en der kunne finne spredte opplysninger om anmeldte lovbrudd. Tall for anmeldte forbrytelser i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger ble i årene før 1956 dessuten gitt i kriminalstatistikken fra Statistisk sentralbyrå.
Den nye politistatistikken bygde fra starten av i 1956 på meldinger om hver enkelt ferdig etterforsket forbrytelse. Statistikken omfattet imidlertid ikke for-brytelser mot pris- og rasjoneringslovene og mot den militære straffelov før fra henholdsvis 1976 og 1987. For alle andre forbrytelser gav statistikken opplysninger om forbrytelsenes art, gjerningssted, gjerningstid, antall delaktige og politiets avgjørelse eller innstilling om avgjørelsesmåte. Statistikken gav i tillegg opplysninger om bruken av varetektsfengslinger og om eventuelt stjålet gods var kommet helt eller delvis til rette. For saker hvor politiet mente å ha fellende beviser mot bestemte gjerningsmenn (inkl. gjerningsmenn under kriminell lavalder), gav statistikken også opplysninger om de mistenktes eller siktedes alder, kjønn og bosted; foruten om tallet på medskyldige og om eventuell alkoholpåvirkning i gjerningsøyeblikket.
Statistikken over etterforskede forbrytelser og mistenkte/siktede lovbrytere er siden 1956 i hovedtrekkene utarbeidet etter sitt opprinnelige opplegg. Opplysningene om stjålet gods og om rusmiddelpåvirkning er imidlertid falt bort. Datainnsamlingen ble i 1980-årene suksessivt lagt om fra skjemainnsamling til uttak fra STRASAK, et EDB-basert registreringssystem ved politikamrene. Politiets innstilling om uttak av tiltale framgår ikke av registerene. For politidistrikt der materialet er hentet fra STRASAK, er forbrytelser endelig avgjort ved domstolene gruppert som lovbrudd med innstilling om tiltale. Statistikken bygger fra og med 1992 helt på STRASAK.
Fra 1990 har Statistisk sentralbyrå laget statistikk også over anmeldte lovbrudd. Anmeldelsesstatistikken omfatter både forbrytelser og forseelser. Fra og med 1993 vil forseelsene bli tatt med også i statistikken over ferdig etterforskede saker.
For årene 1956-1958 og 1980-1992 er politistatistikken publisert i NOS Kriminalstatistikk. I de mellomliggende årene ble statistikken utgitt i egne hefter i en serie på flere NOS-publikasjoner med kriminalstatistikk.
Tallet på forbrytelser etterforsket av politiet har økt dramatisk i årene etter 1956. I de fire siste av 1950-årene avsluttet politiet etterforskingen av i gjen-nomsnitt 34 000 forbrytelser. Tilsvarende gjennomsnittstall for de tre første av 1990-årene var 231 000 forbrytelser. Det vil si at antall etterforskede forbrytelser ble nær sjudoblet fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene, en periode på vel 35 år. Fram mot 1990 viste tallet på etterforskede forbrytelser en nærmest eksplosiv vekst. Fra en vekst på
22 000 forbrytelser i løpet av 1960-årene, økte tallet på etterforskede forbrytelser med 50 000 i 1970-årene og med hele 127 000 i løpet av 1980-årene. Både i 1990, 1991 og 1992 ble det etterforsket noen færre forbrytelser enn i toppåret 1989.
I alt fire femtendeler av økningen i tallet på etterforskede forbrytelser fra 1956-1959 til 1990-1992 skyldes økt vinningskriminalitet. Økt legemsvold og sedelighetskriminalitet svarte for henholdsvis 4 og snaut 1 prosent, mens andre forbrytelser stod for sjettedelen av veksten i tallet på etterforskede forbrytelser. I denne 35-årsperioden økte tallet på "andre forbrytelser" i alt åtte ganger og tallet på vinningsforbrytelser sju ganger, mens voldsforbrytelsene økte til det femdobbelte og sedelighetsforbrytelsene til det dobbelte. I gruppen andre forbrytelser er det særlig skadeverkene og narkotikaforbrytelsene som har økt sterkt. Da narkotikaforbrytelsene ble spesifisert i statistikken på slutten av 1960-årene ble det etterforsket 200 saker i året. I 1992 var antallet 11 300. Blant vinningsforbrytelsene var det brukstyveriene av motorkjøretøy og tyveriene, og da særlig de grove tyveriene, som økte mest. Også når det gjelder voldskriminaliteten og sedelighetskriminaliteten er det de grovere forbrytelsene som har økt mest.
I langt fra alle ferdig etterforskede forbrytelser lykkes det politiet å bringe full klarhet i hendelsesforløpet og skyldspørsmålet. På slutten av 1950-tallet ble rundt 40 prosent av forbrytelsene regnet som oppklarte. Siden er oppklaringsprosenten sunket til i underkant av 25 prosent. Det var særlig i 1960- og 1970-årene andelen oppklarte saker viste nedgang, oppklaringsprosenten falt henholdsvis 5 og 10 pro- sentenheter i de to tiårsperiodene.
Tallet på siktede (personer hvis delaktighet i forbrytelser politiet mener å kunne bevise) økte fra ca. 8 000 i 1956 til vel 24 000 i 1992, det vil si til om lag det tredobbelte. Veksten i antall kjente lovbrytere var forholdsvis langt svakere enn veksten i antall lovbrudd, noe som henger nøye sammen med nedgangen i andelen oppklarte saker.
Økningen i tallet på siktede gjelder alle alders- grupper, bortsett fra aldersgruppene under 14 år. Oppgangen var sterkest for lovbrytere i alderen 18-20 og 21-24 år. I disse aldersgruppene ble tallet på siktede for forbrytelser sjudoblet fra 1956 til 1992. Tallet på barn og ungdommer under 14 år skyldige i forbrytelser, ble på den annen side redusert til en tredjedel av tallet for 1956.
I alt tre fjerdedeler av veksten fra 1956 til 1992 i tallet på registrerte lovbrytere kom i siste halvdel av perioden, da særlig forbryterhyppigheten blant godt voksne personer hadde en kraftig økning. Forbryterhyppigheten (siktede pr 1 000 innbyggere) til personer i ulike aldere er vist i figur 8.3, som viser aldersprofilene til siktede for forbrytelser i 1958, 1975 og 1992.
Reaksjonsstatistikk
Den eldste kriminalstatistikken inneholdt detaljerte oppgaver over tallet på "justissager" og "politisager" som ble brakt inn for domstolene, sammen med opplysninger om personer som var tiltalt i disse sakene. Domstolstatistikken hadde oppgaver over arten av både forbrytelsene og forseelsene, foruten over de tiltaltes alder og livsstilling. Bortsett fra i de aller første årene, var også utfallet av sakene spesifisert. Det ble laget to nærmest parallelle sett tabeller: ett sett for tiltalte og ett for domfelte.
Fra 1892 ble statistikken over tiltalte (domfelte pluss de som ble frifunnet) redusert til helt summariske oppgaver, samtidig som det ble gitt mer detaljerte opplysninger om de som fikk fellende dom. Det ble blant annet innført en gjennomgående sondring mellom domfelte som også tidligere var ilagt straff og de som ikke var straffet tidligere.
Dette opplegget av statistikken ble beholdt fram til 1923, da oppgavene over tallet på forbrytelser og forseelser som det var ilagt straff for ble sløyfet. Statistikken var dermed redusert til en statistikk over lovovertredere. Statistikken ble på den annen side bygd ut til også å omfatte personer som får påtale-unnlatelse for forbrytelser, i tillegg til at oppgavene over personer som vedtar forelegg ble mer fullstendige. Grupperingen av personer kjent skyldig i forbrytelser etter lovbruddskategoriene vinningsforbrytel-ser, voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser og andre forbrytelser stammer også fra 1923. Det året ble dessuten opplysningene om hovedforseelsen til straffede i forseelsessaker gjort mer detaljerte enn tidligere, men oppgavene over arten av de registrerte forseelsene gikk helt ut alt i 19271. Først fra 1978 kom kjennemerket type hovedforseelse inn igjen i reaksjonsstatistikken, og da i samband med en ut-bygging av statistikken til å omfatte påtaleunnlatelser/overføringer til barnevernet også i forseelsessaker.
Domstolstatistikken/reaksjonsstatistikken ble første gang lagt fram i en særskilt publikasjon i NOS-serien for året 1860 (Criminalstatistiske Tabeller for Kongeriget Norge). Publiseringen fortsatte under samme tittel til 1878. Fra 1879 til 1886 kom statistikken i NOS Tabeller vedkommende Norges Kriminalstatistik, fra 1887 til 1959 og fra 1980 i NOS Kriminalstatistikk. I årene 1960-1979 ble reaksjonsstatistikken publisert i egne hefter i en serie på flere kriminalstatistikkpublikasjoner.
I de snart 160 årene som det foreligger tall for, ble antall vedtatte forelegg og fellende dommer for for-brytelser 18-doblet, fra 852 straffelte i 1835 til 15 609 straffelte i 1992. Veksten var langt fra jevnt fordelt over perioden; den var lokalisert til de første 35 og til de siste 33 årene. Fra 1835 til 1870 gikk tallet på forelegg og dommer i forbrytelsessaker opp med 2 400, dvs. med nær en sjettedel av veksten i hele 160-årsperioden. Økningen fra 1959 til 1992 var på i alt 12 400 saker, som utgjør mer enn fire femtedeler av veksten i hele observasjonsperioden. I en mellomperiode på hele 90 år (fra 1870 til 1959) varierte tallet på forelegg og dommer for forbrytelser omkring et forholdsvis stabilt nivå på ca. 3 400 saker.
Også for forseelsessaker har det mest iøynefallende trekket ved utviklingen vært en sterk økning i tallet på vedtatte forelegg og fellende dommer siden mid-ten av 1950-tallet. Antall forelegg og dommer for forseelser ble nær firedoblet fra 41 786 i 1955 til 196 559 i 1992. I de 90 foregående årene varierte forseelsestallene mye fra år til år; men i grove trekk viste tallet på straffelte for forseelser oppgang fra 1865 og fram mot et toppunkt i 1916, for deretter å avta fram til 1945.
Fra 1923 omfatter reaksjonsstatistikken, som nevnt tidligere, alle som kjennes skyldig i forbrytelser ved påtaleunnlatelse, vedtatt forelegg eller fellende dom. I de 70 årene som er gått siden statistikkomleggingen er det gjort flere endringer i det strafferettslige reaksjonssystemet. Sammen med reaksjonsvedtakenes avhengighet av blant annet lovbruddenes art, lovbryternes alder og deres tidligere straffeforhold, gjør dette at informasjonsverdien til en kortfattet, summarisk beskrivelse av utviklingen i reaksjonspraksis må bli begrenset. Et enkelt forsøk på en slik beskrivelse gjøres likevel nedenfor, og da med utgangspunkt i en fordeling av reaksjonene for forbrytelser på tre hovedgrupper: påtaleunnlatelse, betinget straff og ubetinget straff.
Av alle som ble kjent skyldig i forbrytelser i 1923 og 1924 fikk 63 prosent en ubetinget straff, det vil si at de ble pålagt å betale bøter, sone fengselsstraffer eller utstå andre former for frihetsberøvelse. I 35-årsperioden fram mot 1960, og da særlig i 1950-årene, gikk bruken av ubetinget straff betydelig ned. Andelen ubetingede straffereaksjoner var i 1961 så lav som 29 prosent. Siden ble straffetiltakene skjerpet. Andelen ubetingede straffereaksjoner steg til 42 prosent i 1982 og videre til hele 73 prosent i 1992.
1 I tilknytning til alkoholstatistikken utarbeidet SSB fra 1913 en egen statistikk over drukkenskapsforseelser (overtredelser av §§ 16, 17 og 19 i lov av 31. mai 1900 om løsgjengeri, betleri og drukkenskap) og fra 1920-årene en statistikk over alkohollovforseelser (overtredelser av lov av 15. august 1908 om tilvirkning og beskatning av brennevin og lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin og øl). Fra 1930 har det dessuten vært utarbeidet statistikk over motorvognsaker (overtredelser av lov av 20. februar 1926 om motorvogner). De tre særstatistikkene ble lagt ned i 1978.
Endringene i bruken av ubetinget straff har en klar sammenheng med påtaleunnlatelsenes vekst og fall. Samtidig som andelen ubetingede reaksjoner gikk ned 34 prosentenheter fra 1923/1924 til 1961, økte andelen av forbrytelsessaker avgjort med påtaleunnlatelse 26 prosentenheter, fra 18 til 44 prosent av alle reaksjoner. Siden er påtaleunnlatelse etter hvert på det nærmeste gått helt ut av bruk som reaksjon i forbrytelsessaker. Bare snaut en halv prosent av sakene ble avgjort med påtaleunnlatelse i 1992. Det vil for siste 30-årsperiode si at hele veksten på i alt 44 prosentenheter i andelen ubetingede straffereaksjoner, synes å ha hatt sin motpost i påtaleunnlatelsenes sorti som en hensiktsmessig reaksjon på forbrytelser.
Den delen av reaksjonene for forbrytelser som i årene fra 1923 til 1992 resulterte i en betinget straff, økte i likhet med andelen påtaleunnlatelser betydelig i første del av perioden for deretter å falle kraftig. Økningen i bruken av betinget straff fortsatte imidlertid helt fram til 1981, da i alt 44 prosent av personene kjent skyldig i forbrytelser fikk en betinget straff. Veksten i bruken av betingede straffereaksjoner varte således 20 år etter innledningen på påtaleunnlatelsenes fall, og den dempet i denne perioden overgangen til stadig mer bruk av ubetinget straff.
Fangestatistikk
De eldste statistiske opplysninger om soning av frihetsstraffer og andre innsettelser i fengselsvesenets anstalter finnes i institusjonenes egne beretninger. Fra 1875 kom NOS Beretning om Rigets Strafarbeidsanstalter og fra 1885 NOS Beretning om Rigets Distriktsfengsler, begge utarbeidet av Justisdepartementet. Disse publikasjonene ble i 1901/1902 avløst av NOS Fængselstyrelsens aarbok. Siden er Fengselstyrets årbøker utgitt dels årlig og dels med flere års mellomrom. Den sist utkomne årboken omfatter årene 1980-1982.
Fra 1960 laget Statistisk sentralbyrå statistikk over domfelte innsatt i og løslatt fra fengselsvesenets anstalter. Statistikken ble i 1966 utvidet til også å omfatte varetektsfengslede og bøtesonere. SSBs fangestatistikk bygde fra starten av og fram til 1978 på kopier av individuelle innkomst-, endrings- og utgangsmeldinger til Justisdepartementets sentrale strafferegister. I 1978 ble statistikkgrunnlaget, og dermed statistikkens omfang, begrenset til opplysninger fra de summariske årsoppgavene som departementet henter inn fra fengselsanstaltene over bevegelsene i fangebelegget. Først fra og med 1991 er statistikken igjen supplert med tabeller bygd på individbaserte oppgaver.
Fangestatistikken til SSB ble fra 1960 til 1977 publisert i egne hefter i serien NOS Kriminalstatistikk, i 1978 og 1979 i hefter sammen med reaksjonsstatistikken og siden 1980 i samlepublikasjonen NOS Kriminalstatistikk.
Anslag over utviklingen av fangebefolkningen i forrige århundre - basert på opplysninger om innsatte i straffearbeidsanstaltene ved hvert årsskifte og spredte opplysninger om innsatte i distriktsfengslene - viser at det gjennomsnittlige fangetallet økte fra vel 500 i 1814 til vel 2 200 i 1845, for deretter å avta til et nivå omkring 1 000 fram mot århundreskiftet. Siden har fangebefolkningen vekslet mellom vekst og fall i sykluser på om lag 20 års varighet. De mest markerte topper for gjennomsnittlig antall innsatte i fengselsvesenets anstalter ble registrert i 1915/1916, 1931/1932, 1944/1945 og i 1991, da daglig middeltall av innsatte utgjorde henholdsvis 1 394, 1 821, 2 008 og 2 548. Vekslingene i fangebefolkningens størrelse har gjennom hele dette århundre foregått omkring en stigende trend. Fengselsanstaltenes gjennomsnittlige daglige beleggstall økte således fra 1 172 innsatte for 20-årsperioden 1901/1902-1919/1920 til 1 595, 1 670 og 1 780 innsatte for de neste tre 20-årsperiodene, mens tilsvarende gjennomsnittstall for årene fra 1980 til 1992 er 2 109 innsatte. Disse tallene forteller om en økning i fangebefolkningen i størrelsesorden 80 prosent hittil i dette århundre; økningen var særlig markert i mellomkrigsårene og i årene etter 1980. Fengselsanstaltenes daglige beleggstall har likevel ikke helt holdt tritt med befolkningsøkningen. Regnet som andel av befolkningen i alderen 16-66 år gikk fangebefolkningen således ned fra 1,1 promille ved århundreskiftet til 0,9 promille i 1992.
Tilbakefallsstatistikk
Fra 1874 og fram til århundreskiftet ble tilbakefallet blant løslatte straffanger (personer som sonet mer enn 6 måneder fengsel) undersøkt av Justisdepartementet. Resultatene ble publisert i Fængselstyrelsens aarbok 1901-1902. En mer fullstendig tilbakefallsundersøkelse ble gjort blant personer løslatt etter fengselsstraff i årene 1923-1926. Deres tilbakefall ble undersøkt i en tiårsperiode etter løslatelsen. Oversikt over sluttresultatene av denne undersøkelsen er gitt i NOS Kriminalstatistikk 1935-1936. Resultatene av en lignende undersøkelse blant løslatte i 1933-1936 ble publisert i NOS Kriminalstatistikk 1939-1940. Men denne undersøkelsen var begrenset til løslatte etter første fengselsstraff og til en treårig tilbakefallsperiode. I tillegg til undersøkelsene for løslatte fra fengselsanstalter, laget Justisdepartementet fra 1903 med jamne mellomrom oversikter over hyppigheten av tilbakefall i prøvetiden til personer gitt en betinget reaksjon. De siste av disse undersøkelsene omfattet personer som fikk betinget dom for forbrytelser i 1949 og personer som fikk påtaleunnlatelse for forbrytelser i 1949-1951 (jf. NOS Kriminalstatistikk 1953).
Utarbeiding av tilbakefallsstatistikk ble i 1954 overlatt til Statistisk sentralbyrå, som siden har utført tre undersøkelser av tilbakefallet til domfelte, botlagte og påtalefritatte for forbrytelser og dessuten etablert en løpende statistikk over tilbakefallshyppigheten til siktede i forbrytelsessaker.
Undersøkelsene for domfelte, botlagte og påtalefritatte omfattet personer som ble kjent skyldig i forbrytelser i 1951, 1957 og 1962. Deres eventuelle tilbakefall (nye domfellelser, forelegg eller påtaleunnlatelser for forbrytelser) ble i alle undersøkelsene registrert i et tidsrom på 5 år i frihet etter utgangsreaksjonen. Statistikkene er publisert i NOS Tilbakefallsstatistikk for domfelte, botlagte og påtalefritatte for forbrytelser i 1951, 1957 og 1962.
Tilbakefallsstatistikken for siktede bygger på opplysningene til politistatistikken om siktede for forbrytelser. Som tilbakefall regnes ny siktelse for forbrytelser i etterfølgende treårsperiode. I beregningen av tilbakefallshyppigheter gjøres det ingen korreksjoner verken for tilbakefallshindringer eller for de siktedes tidligere straffeforhold. Resultatene må derfor tolkes som enkle indikatorer på tilbakefallsforholdene. Tilbakefallsstatistikken for siktede er imidlertid vår eneste kilde for sammenlignbare tall om utviklingen i tilbakefallsforholdene over en årrekke og fram mot i dag. Statistikken ble første gang laget for siktede i 1957 og publisert i NOS Kriminalstatistikk 1961, hefte IV.
I de 32 årene tilbakefallsstatistikken dekker, er det blitt mer og mer vanlig at de siktede begår nye forbrytelser. Mens 23 prosent av de siktede i 1957 pådrog seg nye siktelser for forbrytelser i etterfølgende treårsperiode, var tilsvarende andel for siktede i 1989 økt til 44 prosent. Økningen i hyppigheten av tilbakefall var særlig markert i årene fra 1957 til 1969. I 1980-årene varierte tilbakefallsprosenten for alle siktede mellom 40 og 45 prosent.
Fram til 1971 var det de yngste lovovertrederne, siktede under 14 år, som hadde størst tilbakefallshyppighet. Fra da av har prosentandelen gjengangere vært størst for siktede i aldersgruppen 14-20 år. Tilbakefallshyppigheten til siktede i alderen 21-39 år har i 1980-årene nærmet seg den til 14-20-åringene, og den var i 1988 og 1989 kommet opp på nivå med det til denne aldersgruppen.