Fra Historisk statistikk 1994
Arbeidskraft
Statistikkgrunnlag
For industri og bergverksdrift foreligger det statistikk over sysselsatte lønnstakere for perioden 1850-1900. Fra 1935 til 1946 utarbeidet Statistisk sentralbyrå en kvartalsvis sysselsettingsindeks, basert på oppgaver fra et representativt utvalg av bedrifter i forskjellige næringer.
I perioden 1948-1970 ble det utarbeidet statistikk over sysselsatte lønnstakere på grunnlag av oppgaver fra trygdekassene over pliktige syketrygdede. I tillegg ble det innhentet oppgaver fra Direktoratet for sjømenn over norske sjømenn i utenriksfart, og oppgaver fra Norges Statsbaner over de fast ansatte ved NSB. For årene 1960-1970 foreligger det også statistikk over selvstendige yrkesutøvere, basert på oppgaver fra trygdekassene. Da syketrygden ble innlemmet i folketrygden fra 1. januar 1971, falt datagrunnlaget for denne statistikken bort. Fra 1972 er det gjennomført kvartalsvise arbeidskraftundersøkelser på utvalgsbasis, men resultatene herfra er ikke uten videre sammenliknbare med tidligere statistikk. En nærmere oversikt over den eldre statistikken er gitt i Historisk statistikk 1978.
Datagrunnlaget for dette kapitlet er i hovedsak hentet fra tre kilder: folketellingene, nasjonalregnskapet og arbeidskraftundersøkelsene. Nedenfor gis en nærmere beskrivelse av disse datakildene. Dessuten omtales statistikken over registrert arbeidsløshet, arbeidsmarkedstiltak og arbeidskonflikter.
Tall fra folketellingene
Tabellene 9.1-9.4 bygger på tallmateriale fra folke- og boligtellingene fra og med 1875, som hovedregel holdt hvert 10. år. Tellingene er nærmere omtalt i tekstdelen i kapittel 3 Befolkning.
Over et så langt tidsrom er tellingene endret mange ganger med hensyn til omfang og begreper. For å oppnå bra sammenliknbare tallserier, samtidig som hovedtrekkene i utviklingen kommer fram, er mange opprinnelige tall blitt regnet om. Tallene for 1875-1970 samsvarer helt med tallene i tabell 6 i Historisk statistikk 1978, men tekstingen er noe endret.
Begrepet yrkesaktiv
Definisjonen av "yrkesaktiv" har variert noe ved folketellingene, særlig etter 1960. Før 1970 ble en person regnet som yrkesaktiv når vedkommende oppgav å ha et "hovedyrke" og at inntekt fra dette var viktigste kilde til livsopphold. Nedre aldersgrense var da 15 år.
I 1970 ble aldersgrensen for yrkesaktive hevet til 16 år, og spørsmålet om yrke ble stilt slik at også gifte kvinner med arbeid som familiemedlem skulle oppgi antall arbeidde timer, og om inntekt fra eget arbeid var viktigste kilde til livsopphold. Dermed fikk en registrert flere yrkesaktive enn tidligere, særlig i jordbruket. I 1970-tellingen var det i alt vel 29 000 familiemedlemmer blant de gifte kvinnene som hadde inntekt av eget arbeid som viktigste kilde til livsopphold. Fra og med 1970-tellingen er også vernepliktstjeneste regnet som inntektsgivende arbeid. I 1970 utgjorde dette om lag 10 000 flere personer med inntekt av eget arbeid som viktigste kilde til livsopphold.
For 1980 er personer som oppgav å arbeide minst 1 000 timer i året regnet som "yrkesaktive". Beregninger har vist at det er godt samsvar mellom "å arbeide minst 1 000 timer" og "å ha et hovedyrke som viktigste kilde til livsopphold". Ved 1990-tellingen ble det ikke spurt om antall timer utført i året. I stedet er tallene avledet fra svar på spørsmål om antall måneder i heltids-/deltidsarbeid.
Tallene for yrkesaktive i tabellene 9.1-9.4 er lavere enn de som oftest nyttes i dag. Dette er fordi de bare omfatter de yrkesaktive som arbeidet så mye at inntekten fra arbeidet utgjorde den viktigste kilden til livsopphold.
Næringsgrupperingen
Grupperingen av yrkesbefolkningen etter næring er blitt endret flere ganger, noe som vanskeliggjør sammenlikninger over lengre tidsrom. Dessuten er andelen uoppgitt næring relativt stor før 1920. En har gått tilbake til de mest detaljerte nærings- og yrkestabellene fra tellingene fra og med 1875. Selv om en heller ikke etter en omgruppering kan gå god for helt ensartet klassifikasjon, er tallene likevel gode nok til å vise hovedtrekkene i utviklingen for de fleste næringene. Et unntak er likevel "bergverksdrift", der grupperingsendringene gir et skjevt bilde av utviklingen. For å oppnå rimelig sammenliknbarhet til 1990, er grupperingen av næring forsøkt tilpasset inndelingene brukt i offisiell norsk statistikk omkring 1960 og 1970. Tallene for 1980 og 1990 for "bergverksdrift" omfatter også "oljeutvinning".
Nasjonalregnskapstall
I publikasjonen NOS Nasjonalregnskap 1865-1960 ble det presentert tall for sysselsetting etter næring, beregnet som årsverk, for årene fra 1930 til 1960. Disse tallene er seinere ajourført som en del av det løpende arbeidet med nasjonalregnskapet. Som omtalt i kapitlet om nasjonalregnskap ble sysselsettingsberegningene i nasjonalregnskapet lagt om og betydelig utvidet i siste halvdel av 1980-tallet.
De reviderte tallene, som går tilbake til 1962, inneholder tidsserier for sysselsatte personer, normalårsverk og utførte timeverk i de ulike næringene. Disse tallene er fordelt på lønnstakere og selvstendige, og på kjønn. Sysselsettingstallene i nasjonalregnskapet er beregnet på grunnlag av en rekke forskjellige datakilder, blant annet arbeidskraftundersøkelsene og bedriftsbasert næringsstatistikk. Sysselsettingsbegrepet er det samme som i arbeidskraftundersøkelsene (se neste avsnitt), med unntak av at utenlandske arbeidstakere på norske skip i utenriksfart er inkludert i nasjonalregnskapstallene.
Arbeidskraftundersøkelsene
De kvartalsvise arbeidskraftundersøkelsene (AKU), som er gjennomført fra og med 1972, gir tall for sysselsetting, arbeidstid og arbeidsledighet basert på opplysninger fra et representativt utvalg av befolkningen.
Til hver kvartalsundersøkelse til og med 1. kvartal 1988 ble det trukket ut 6 000 familieenheter med i alt vel 12 000 personer i alderen 16-74 år. Fra 2. kvartal 1988 ble utvalget gradvis utvidet, og utgjorde 15 000 personer ved utgangen av 1988. Ved utgangen av 1989 var utvalgsstørrelsen kommet opp i 21 000 personer. Økningen av utvalget ble sluttført i 2. kvartal 1990, og utgjør fra da av 24 000 personer i kvartalet. Resultatene fra AKU vil være noe usikre på grunn av tilfeldigheter og mulige skjevheter ved utvalget.
Frafallet i AKU er svært lavt sammenliknet med de fleste andre intervjuundersøkelser. I gjennomsnitt for perioden 1972-91 lå det på 11 prosent av bruttoutvalget.
Begreper
I valg av sentrale begreper og definisjoner har SSB lagt vekt på å følge de tilrådingene som Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har gitt for utarbeiding av arbeidskraftstatistikk. I samsvar med ILO-tilrådingene skal personer i arbeidsfør alder klassifiseres etter deres tilknytning til arbeidsmarkedet i løpet av en spesifisert kort periode, enten en uke eller en dag. SSB har valgt tidsperioden én uke (undersøkelsesuka) som referanse for opplysninger om de personene som inngår i utvalget.
De sentrale begrepene i AKU defineres som følger:
Sysselsatte er personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i undersøkelsesuka eller personer som har inntektsgivende arbeid, men som var midlertidig fraværende i undersøkelsesuka på grunn av sykdom, ferie osv. Med virkning fra 1980 regnes også de vernepliktige som sysselsatte.
Arbeidssøkere uten arbeidsinntekt (= arbeidsløse) er personer uten inntektsgivende arbeid i undersøkelsesuka, som forsøkte å skaffe seg inntektsgivende arbeid i løpet av de siste fire ukene og som kunne ha påtatt seg arbeid i undersøkelsesuka.
De sysselsatte og arbeidssøkerne utgjør til sammen personene i arbeidsstyrken. Som et mål for yrkesaktiviteten eller tilknytningen til arbeidsmarkedet i ulike befolkningsgrupper, er det i AKU vanlig å bruke prosentandelen som er med i arbeidsstyrken i hver gruppe.
AKUs arbeidsløshetstall ("arbeidssøkere uten arbeidsinntekt") må ikke forveksles med Arbeidsdirektoratets tall for registrerte arbeidsløse. AKUs tall inkluderer også arbeidssøkere som ikke regist- rerer seg ved arbeidskontorene, og en del av dem som går på arbeidsmarkedsetatens kvalifiseringstiltak.
Brudd i tidsserien
Endringer i begrepsdefinisjoner, spørsmålsutforming, estimeringsmetoder og undersøkelsesuker har medført enkelte brudd i tidsserien for tall fra AKU.
Fra og med 1975 ble det tatt i bruk nye estimeringsmetoder i AKU. Det førte til at sysselsettingstallet i 1975 ble 13 000 høyere enn det ville ha blitt etter gammel estimeringsmetode.
Fra og med 1. kvartal 1976 ble det tatt i bruk et nytt spørreskjema. Dette medførte at om lag 30 000 flere personer ble regnet som sysselsatte.
I tråd med seinere ILO-tilrådinger har SSB i 1987 gått over til å regne de vernepliktige som sysselsatte. Tallene f.o.m. 1980 er justert i samsvar med dette. Denne definisjonsendringen medførte at 20 000-25 000 personer ble regnet som sysselsatte, vesentlig i aldersgruppen 20-24 år.
Ifølge de nye ILO-tilrådingene skal også alle familiemedlemmer uten fast avtalt lønn (familiearbeidere) regnes som sysselsatte. Tidligere var det en betingelse at tallet på utførte arbeidstimer i undersøkelsesuka var 10 timer eller mer for at en familiearbeider skulle klassifiseres som sysselsatt. Denne betingelsen ble opphevet med virkning fra 1. kvartal 1986, med den følge at om lag 15 000 flere personer ble regnet som sysselsatte.
Fra 1. kvartal 1987 er det gjort endringer i estimeringsmetoden for AKU. Tidsserien er revidert tilbake til 1980, slik at det på dette tidspunkt vil være et brudd i tidsserien.
Fra 2. kvartal 1988 ble det tatt i bruk et nytt spørreskjema i AKU. For de tabellene som her presenteres, forårsaker dette brudd i tidsserien bare for faktisk arbeidstid. Det skyldes for det første at det nye spørreskjemaet i mye større grad får med arbeidstida også i biarbeidsforhold (ekstrajobber). For det andre oppgir nå færre sin avtalte arbeidstid når vi spør om faktisk arbeidstid.
Fra 2. kvartal 1988 gikk en også over til månedlig datainnsamling i AKU. Mens tallene tidligere var basert på én undersøkelsesuke i kvartalet, er tallene f.o.m. 2. kvartal 1988 et gjennomsnitt for tre uker i hvert kvartal. Årsgjennomsnittet for sysselsatte i 1988 kan ha blitt inntil 10 000 høyere enn det ville blitt med det gamle undersøkelsesopplegget.
Registrert arbeidsløshet
Statistikk over registrerte arbeidsløse ved arbeidskontorene og personer på arbeidsmarkedstiltak, er utarbeidet av Arbeidsdirektoratet fra 1948. Som arbeidsløse regnes her personer uten inntektsgivende arbeid som har meldt seg ved et arbeidskontor som arbeidssøker. Deltakere på arbeidsmarkedstiltak og skoleungdom som søker feriejobber, regnes ikke som arbeidsløse. Tallene over registrert arbeidsløshet for de enkelte år er et gjennomsnitt av tallene ved utgangen av hver måned. Fra og med 1972 er tallene regnet i prosent av arbeidsstyrken målt gjennom arbeidskraftundersøkelsene. For tidligere år er tallene regnet i prosent av en arbeidsstyrke beregnet på grunnlag av data fra folketellingene og befolkningsstatistikken.
For årene før 1948 (tilbake til 1904) finnes det bare statistikk over arbeidsløse fagforeningsmedlemmer (i prosent av medlemstall), jf. Historisk statistikk 1978.
Arbeidskonflikter
Statistikk over arbeidskonflikter utarbeides av Statistisk sentralbyrå på grunnlag av oppgaver som stort sett innhentes gjennom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Den omfatter både lovlige og ulovlige konflikter. Arbeidsstans av mindre enn én dags varighet er ikke med.
Utviklingstrekk
Yrkesaktivitet og sysselsetting på lang sikt
Tallene fra folketellingene viser at andelen yrkesaktive i forhold til totalbefolkningen over 15 år er blitt redusert fra 1875 til i dag. Reduksjonen har vært sterkest etter 2. verdenskrig. Andelen yrkesaktive var 61,7 prosent i 1875, 56,1 prosent i 1946 og 43,2 prosent i 1990.
Mens om lag 28 prosent av befolkningen var sysselsatt i jordbruket i 1875, var den tilsvarende andelen bare 2 prosent i 1990. Omvendt har sysselsettingsandelen i offentlig og privat tjenesteyting økt fra under 1 til over 11 prosent i samme tidsrom.
Næringstallene i nasjonalregnskapet, som i denne publikasjonen dekker perioden 1962-1991, viser også at det har foregått en sterk omfordeling av sysselsettingen fra vareproduserende til tjenesteproduserende næringer. Primærnæringene har i denne perioden redusert sysselsettingen med 170 000 personer, mens industri, bergverksdrift og elektrisitetsforsyning samlet har fått nær 70 000 færre sysselsatte. Det har vært en sterk sysselsettingsvekst innenfor varehandel og hotell- og restaurantdrift med en tilvekst på 110 000 personer, og i finansiell og forretningsmessig tjenesteyting med om lag 105 000 personer. Den sterkeste veksten har imidlertid funnet sted i kommunal forvaltning som har hele 330 000 flere sysselsatte personer i 1991 enn i 1962.
Nasjonalregnskapet inneholder også tall for utførte timeverk i perioden 1962-1991, se tabell 9.16. Det totale antall utførte timeverk var om lag 5 prosent lavere i 1991 enn i 1962. I samme periode har antall sysselsatte personer økt med 30 prosent. En viktig årsak til at utførte timeverk pr sysselsatt har gått ned, er de arbeidstidsreformer som er gjennomført i denne perioden. Normal ukentlig arbeidstid har gradvis blitt redusert, fra 45 til 42,5 timer i 1968, til 40 timer i 1976, og videre til 37,5 timer i 1987. Økt deltidsarbeid har også bidratt til at gjennomsnittlig arbeidstid har gått ned.
Kvinners yrkesaktivitet
Tallene fra arbeidskraftundersøkelsene viser at kvinnene stod for om lag tre fjerdedeler av den sysselsettingsøkningen som fant sted i 1970- og 1980-årene, fram til 1987. Fra 1987 til 1991 var det en markert nedgang i tallet på sysselsatte personer, men dette rammet menn i større grad enn kvinner.
Yrkesfrekvensen i befolkningen, definert som arbeidsstyrken i prosent av personer i arbeidsfør alder (16-74 år), gikk opp fra 61,4 prosent i 1972 til et toppnivå på 71,3 prosent i 1987. (Brudd i tidsserien forklarer om lag 2 prosentpoeng av denne økningen.) Deretter har yrkesfrekvensen gått ned til 68,5 prosent i 1991.
Den sterke økningen i yrkesfrekvensen i 1970- og 1980-årene skyldes kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet. I første halvdel av 1970-årene var bare 45 prosent av kvinnene med i arbeidsstyrken, mens tallet var økt til 63,7 prosent i 1987. Deretter gikk andelen ned til 62,3 i 1991. Til sammenlikning har mennenes yrkesfrekvens totalt sett ligget ganske stabil på 78-79 prosent t.o.m. 1988. Deretter sank den til 74,6 prosent fram mot 1991. Blant kvinner i alderen 30-39 år steg yrkesfrekvensen fra vel 50 prosent først i 1970-årene til 80 prosent sist i 1980-årene. I aldersgruppen 25-29 år var det en tilsvarende utvikling, men med noe lavere nivåtall.
Yrkesaktiviteten for de eldre og ungdommen
For menn i alderen 55-66 år er yrkesaktiviteten blitt kraftig redusert fra siste halvdel av 1970-årene. Dette har sammenheng med de ulike ordningene for "førtidspensjonering" som finnes, særlig uførepensjonen. Også kvinner ble i relativt stor grad førtidspensjonert i løpet av 1980-årene, men i sysselsettingsstatistikken blir dette langt på vei oppveid av den generelle tendensen til økt yrkesaktivitet blant kvinner.
I aldersgruppen 67-74 år, som omfattes av den ordinære alderspensjonen, er yrkesfrekvensen blitt halvert fra begynnelsen av 1970-årene og fram til 1991. Det må sees i sammenheng med nedgangen i sysselsettingen innenfor jordbruksnæringen.
Fra begynnelsen av 1970-årene til midten av 1980-årene svingte yrkesfrekvensen for ungdom i alderen 16-19 år stort sett mellom 40 og 45 prosent. Så gikk den opp til 53 prosent fram mot 1987, mest i form av deltidsarbeid ved siden av skolegangen. En liknende utvikling fant sted for 20-24-åringene, men for dem gjaldt økningen fra 1984 til 1987 i første rekke heltidsarbeid. Etter 1987 skjedde det en kraftig reduksjon i yrkesfrekvensen for ungdom (16-24 år), særlig ved at heltidsarbeid er blitt erstattet av heltids skolegang eller studier (eventuelt kvalifiseringstiltak).
Utdanningsnivåets betydning for yrkesaktiviteten
I takt med den sterke økningen i utdanningstilbudet de seinere tiår, har andelen av arbeidsstyrken med utdanning på ungdomsskolenivå blitt halvert i perioden 1976-1991, såvel blant kvinner som blant menn (fra 35 til 18 prosent), jf. tabell 9.11. Samtidig er andelen med utdanning på universitets- og høgskolenivå blitt fordoblet (fra 13 til 25 prosent).
Om vi ser på utviklingen i yrkesfrekvensen for grupper med forskjellig utdanningsnivå, viser det seg at fra 1976 til 1991 var det størst økning blant kvinner med 11-12 års skolegang ("videregående skole, nivå II"), nærmere bestemt 14-15 prosentpoeng. For kvinner med lavest utdanning ("ungdomsskolenivå") var det en stabilt lav yrkesfrekvens, mens den økte med om lag 10 prosentpoeng for de andre gruppene.
Fordelingen på heltid og deltid
I første halvdel av 1970-årene var mer enn halvparten av de sysselsatte kvinnene heltidsarbeidende. Deretter fikk vi en sterk vekst i antall deltidsarbeidende kvinner, slik at heltidsandelen gikk ned til 45 prosent fram mot 1983. Da satte en sterk vekst i tallet på heltidsarbeidende kvinner inn, og andelen steg igjen til over 50 prosent i siste halvdel av 1980-årene.
Nedgangen i heltidsandelen for kvinner fra 1975 til 1983 ble i første rekke motsvart av en økende andel på lang deltid (20-34 timer), men også kortere deltidsjobber økte sin utbredelse. Etter 1983 er økningen i heltidsandelen blitt fulgt av en tilsvarende nedgang i andelen på lang deltid for kvinner sett under ett.
Endringer i yrkesfordelingen
I perioden 1972-1991 var det ifølge AKU-tallene størst vekst i antall sysselsatte innenfor yrkesgruppen "teknisk, vitenskapelig, humanistisk og kunstnerisk arbeid", som vesentlig består av yrker innen undervisning og forskning, og helse- og sosialarbeid. Her økte sysselsettingen med om lag 270 000 personer, derav 66 prosent kvinner (tabell 9.14). I løpet av de to siste tiårene er denne yrkesgruppen blitt fordoblet i antall. Det samme er "administrasjons- og forvaltningsarbeid, bedrifts- og organisasjonsledelse", hvor det er blitt 40 000 flere menn og 30 000 flere kvinner sysselsatt.
På den annen side var det en sterk nedgang i tallet på industriarbeidere og bygge- og anleggsarbeidere fra 1972 til 1991 (100 000 færre), samt gårdbrukere og fiskere (80 000 færre). Grovt oppsummert kan det sies at en del av de mest typiske kvinneyrkene har vokst i omfang, mens de mest typiske mannsyrkene har gått tilbake.
Utviklingen i arbeidsløshet
I hele etterkrigsperioden fram til begynnelsen av 1980-årene har arbeidsløsheten i Norge stort sett ligget rundt 1-2 prosent av arbeidsstyrken (tabell 9.15-9.17). I 1983 kom den opp i 3,4 prosent ifølge arbeidskraftundersøkelsene (AKU), men så ble den igjen redusert til 2,0 prosent i løpet av de neste tre årene. Mot slutten av 1980-årene og videre inn i 1990-årene økte arbeidsløsheten betydelig. I 1991 var ledighetsprosenten oppe i 5,5 prosent.
Normalt viser ledighetstallene fra AKU ("arbeidssøkere uten arbeidsinntekt") høyere nivåtall enn tallene for registrerte arbeidsløse ved arbeidskontorene. Forskjellen skyldes at AKU også inkluderer arbeidssøkere som ikke registrerer seg ved arbeidsformidlingen. I første rekke gjelder det nykommere på arbeidsmarkedet (uten trygderettigheter), og i særlig grad personer med høyere utdanning. Dessuten blir en del av dem som går på arbeidsmarkedstiltak, regnet som arbeidssøkere i AKU. Omkring 1983-84, da ledigheten var blitt relativt høy, ble imidlertid nivåforskjellen på de to ledighetstallene utjamnet, vesentlig pga. økt meldetilbøyelighet blant ungdom (bl.a. for å kunne bli med på arbeidsmarkedstiltak), og dessuten fordi en del eldre personer med langvarige ledighetsperioder definerte seg som"førtidspensjonerte" istedenfor aktive arbeidssøkere i AKU.