Fra Historisk statistikk 1994
Nasjonalregnskap
Kort historikk
De første beregningene av nasjonalinntekten for Norge ble foretatt omkring 1890 av Statistisk sentralbyrås daværende direktør A. N. Kiær. Fram til 2. verdenskrig ble det med jamne mellomrom gjennomført beregninger hvor en i hovedsak var interessert i å tallfeste ett bestemt tall, nemlig den samlede nasjonalinntekten. Den første spiren til et fullstendig nasjonalregnskap daterer seg til 1930-årene. Da ble det ved Universitetet i Oslo under ledelse av professor Ragnar Frisch utført et stort arbeid med å løse de teoretiske problemene ved oppstilling av et nasjonalregnskap.
På det empiriske plan kom gjennombruddet først etter 2. verdenskrig. Under sterk innflytelse både av Frisch's økosirksystem, og det første internasjonale system for nasjonalregnskap som dengang var under utvikling, ble det i Statistisk sentralbyrå lagt ned et stort pionerarbeid ledet av forskningsdirektør Odd Aukrust. De første norske nasjonalregnskapene etter moderne prinsipper ble utgitt av SSB i 1953. Det ble publisert tall for periodene 1930-1939 og 1946-1951. Arbeidet med lange tidsserier fikk høy prioritet i 1950-årene, og resulterte i publikasjonen NOS Nasjonalregnskap 1865-1960. Tallene i denne publikasjonen erstattet alle tidligere offentliggjorte nasjonalregnskapstall.
I 1968 gav FN ut publikasjonen A System of National Accounts (SNA), som inneholdt nye internasjonale retningslinjer for nasjonalregnskap. Det ble besluttet at det norske nasjonalregnskapet skulle følge disse anbefalingene, og de første regnskapstallene etter det nye systemet ble publisert i 1973. I tillegg til at det ble innarbeidet nye definisjoner (bl.a. av investeringsbegrepet) og grupperinger, ble også ny primærstatistikk og nye beregningsmetoder tatt i
bruk. Ved denne hovedrevisjonen ble det foretatt detaljerte omregninger tilbake til 1962, og tallene ble publisert i NOS Nasjonalregnskap 1962-1978. Det ble dessuten gjennomført en mer summarisk revisjon av hovedtall tilbake til 1949, og disse ble utgitt i publikasjonen NOS Nasjonalregnskap 1949-1962. Som en konsekvens av denne hovedrevisjonen, er tallserier fra perioden før 1949 ikke direkte sammenliknbare med tallene for de etterfølgende år. Når det gjelder detaljerte næringstall, finnes det sammenhengende serier fra 1962.
Gjennom 1980-årene fikk arbeidet med nasjonalregnskapet ytterligere bredde ved at det ble utviklet nye opplegg for kvartalsvis nasjonalregnskap, arbeidskraftregnskap og deler av et inntekts- og kapitalregnskap. Nye tilbakegående kvartalstall ble utgitt i 1985 i publikasjonen NOS Kvartalsvis nasjonalregnskap 1978-1983. Statistisk sentralbyrå publiserte i 1989 nye og betydelig utvidede beregninger over sysselsetting og timeverk i nasjonalregnskapet (Økonomiske analyser nr. 7, 1989). Disse beregningene gir nærings- og kjønnsfordelte tall tilbake til 1962. Tall for inntekter, utgifter og sparing fra inntekts- og kapitalregnskapet foreligger som tidsserier fra 1975.
Nasjonalregnskapsberegningene følger i dag faste rutiner med løpende publisering av kvartalstall og foreløpige og reviderte årstall etter hvert som mer primærstatistikk foreligger. I tillegg utarbeider SSB fylkesfordelt nasjonalregnskapsstatistikk med 3-4 års mellomrom.
Et sentralt trekk ved nasjonalregnskapsarbeidet i Norge er den sterke forbindelsen til økonomisk forskning og analyse. Nasjonalregnskapsstatistikken har gjennom hele etterkrigstiden vært hovedfundamentet for analyse av den økonomiske utviklingen, og har dermed spilt en viktig rolle for utformingen av den økonomiske politikken. SSBs makroøkonomiske planleggingsmodeller bygger i stor grad på data fra nasjonalregnskapet.
Innhold og begreper
Formålet med nasjonalregnskapsstatistikken er å gi et helhetsbilde av samfunnsøkonomien, basert på sammenstilling og bearbeiding av økonomisk statistikk fra en rekke områder. Populært sagt er nasjonalregnskapet et regnskap for "foretaket Norge". Det gir både en systematisk statistisk beskrivelse av økonomien under ett, og en kartlegging av forbindelser mellom de ulike deler av økonomien og mellom Norge og utlandet. Ved at nasjonalregnskapet i ulike land i hovedsak bygger på internasjonalt anbefalte prinsipper og metoder, gir denne statistikken også mulighet for å sammenlikne landenes økonomiske situasjon og utvikling.
I nasjonalregnskapet tenker en seg samfunnet delt opp i økonomiske sektorer der hver sektor er representert ved et sett av konti. På denne måten får vi både et bilde av hver enkelt sektor isolert, og et bilde som viser hvordan sektorene er koblet sammen økonomisk. Den aktivitet som i virkeligheten består av et uoverskuelig antall transaksjoner mellom økonomiske enheter, blir i nasjonalregnskapet beskrevet som et system av strømmer mellom et begrenset antall sektorer. Nasjonalregnskapet inneholder dessuten beholdningstall som viser størrelsen av aktiva og passiva på gitte tidspunkter, inklusive tall for produksjonsfaktorene arbeidskraft og realkapital.
Mens et privat forretningsregnskap bygger på bokføring av hver transaksjon som forekommer, beregnes nasjonalregnskapstallene på grunnlag av mange ulike statistiske oppgaver. Hvor pålitelig nasjonalregnskapet er, avhenger av kvaliteten på tilgjengelig primærstatistikk og hvor gode metoder en har til å utnytte dette primærmaterialet. Fordi primærstatistikk mangler eller er av dårlig kvalitet på enkelte områder, vil nasjonalregnskapet inneholde mange beregnede størrelser. Et systematisk oppbygd kontosystem er et nødvendig hjelpemiddel for å sikre at disse beregningsresultatene henger sammen. Kontosystemet gir mulighet til å kontrollere mer eller mindre usikre beregninger mot hverandre.
Nasjonalregnskapet opererer med to hovedtyper av økonomiske aktører. Den første betegnes funksjonelle enheter, og omfatter bedrifter og dessuten produksjonsenheter innen offentlig forvaltning. De funksjonelle produksjonsenhetene grupperes sammen i næringer, basert på hvilken type virksomhet den enkelte bedrift eller offentlig produksjonsenhet hovedsakelig er engasjert i. Dette utgjør en sentral del av nasjonalregnskapets realregnskap. I realregnskapet belyses tilgangen og anvendelsen av varer og tjenester.
Den andre hovedtypen av økonomiske aktører betegnes institusjonelle enheter. Disse enhetene er avgrenset og definert ut fra institusjonelle forhold, i første rekke eieform eller eierkategori. De institusjonelle enhetene grupperes sammen i institusjonelle sektorer hvor de 4 hovedsektorene er: offentlig forvaltning, finansinstitusjoner, ikke-personlige foretak og husholdninger. Denne delen av nasjonalregnskapet betegnes inntekts- og kapitalregnskapet. I inntekts- og kapitalregnskapet belyses hvordan inntekter genereres fra produksjon, omfordeles, og disponeres til konsum og sparing, hvordan realkapital akkumuleres fra investeringer, og hvordan transak-sjoner med finansobjekter avstemmes mot dette.
Utenriksregnskapet gir oversikt over de økonomiske transaksjonene med utlandet, og består av en driftsdel og en kapitaldel. Driftsregnskapet viser eksport og import av varer og tjenester og overføringer i form av renter, aksjeutbytte mv. og stønader. Kapitalregnskapet viser kapitaltransaksjonene mellom Norge og utlandet.
Et sentralt begrep i nasjonalregnskapet er bruttonasjonalproduktet. Denne størrelsen viser landets samlede produksjon i et år fratrukket verdien av vareinnsatsen, dvs. verdien av alle varer og tjenester som er brukt i produksjonsprosessene. I produksjonsbegrepet er i prinsippet inkludert all framstilling av varer og tjenester som er ment for markedsomsetning. I tillegg regnes aktiviteten i offentlig forvaltning med i nasjonalproduktet, uansett om det tas betaling for tjenestene eller ikke. Det samme gjelder annen ikke-markedsrettet produksjon som faller innenfor produksjonsbegrepet (bl.a. produksjon til eget bruk i jordbruket). Derimot har man, bl.a. av beregningstekniske årsaker, valgt å holde ulønnet omsorgsarbeid og vedlikeholdsarbeid i husholdningene utenfor.
Bruttonasjonalproduktet kan betraktes fra forskjellige synsvinkler. For det første vil verdien av bruttonasjonalproduktet tilsvare den samlede verdien av alle varer og tjenester som går til privat og offentlig konsum, til bruttoinvesteringer og til eksport, og fratrukket verdien av importen. I nasjonalregnskapet er alle disse kategoriene av sluttanvendelser fordelt på en rekke underposter.
For det andre kan bruttonasjonalproduktet defineres fra inntektssiden, som summen av lønnskostnader, indirekte skatter, subsidier (negativt regnet), kapitalslit og driftsresultat. Den tredje måten å beregne bruttonasjonalproduktet på, er den næringsvise som summen av bruttoproduktene i næringene (pluss ikke-næringsfordelte tillegg for påløpt merverdiavgift mv.). Nasjonalregnskapet inneholder dess-uten næringsfordelte tall for lønnskostnader, driftsresultat (opptjent inntekt av realkapital og eiernes egen arbeidsinnsats), indirekte skatter, subsidier, realkapital, kapitalslit, investeringer og sysselsetting.
Nasjonalregnskapet er et informasjonssystem som i første rekke omfatter tall i løpende priser. For mange formål ønsker en også å belyse hvordan utviklingen i en verdistørrelse målt i løpende priser fordeler seg på prisendringer og volumendringer. Volumendringene viser verdiendring i faste priser, dvs. vare- og tjenestestrømmene vurdert i priser fra et valgt basisår. Normalt brukes foregående år som basisår. I denne publikasjonen presenteres pris- og volumindekser med 1985 som referanseår. Dette er gjort ved å kjede sammen tall for de årlige pris- og volumendringene.
Mer detaljert informasjon om nasjonalregnskapet finnes i publikasjonene NOS Nasjonalregnskapsstatistikk 1991 og Samfunnsøkonomiske studier nr. 45.
Trekk ved den økonomiske utviklingen
For noen hovedstørrelser i nasjonalregnskapet finnes det som nevnt årlige tallserier helt tilbake til 1865. Selv om definisjonsendringer mv. gjør at de eldste tallseriene ikke er helt sammenliknbare med tall for årene etter 1949, kan de likevel brukes til å belyse noen langsiktige hovedtrekk ved den økonomiske utviklingen.
På slutten av 1800-tallet utgjorde det private konsumet om lag 80 prosent av bruttonasjonalproduktet. Andelen ble redusert til 60 prosent i 1950 (gamle definisjoner), og videre til om lag 50 prosent i dag. På den annen side har den delen av bruttonasjonalproduktet som disponeres til offentlig konsum økt markert. I 1865 var den offentlige konsumandelen 4 prosent, den økte til om lag 10 prosent like etter annen verdenskrig, og videre til 21 prosent i 1990. Dette gjenspeiler at en vesentlig større del av landets samlede produksjon i dag er organisert innenfor statlig og kommunal forvaltning (undervisning, helse mv.) enn tidligere. Etter annen verdenskrig er det først og fremst den kommunale sektor som har hatt sterk vekst i sin aktivitet.
Når det gjelder den andel av bruttonasjonalproduktet som går til bruttoinvestering i fast realkapital og lagerendring, har det i et langsiktig perspektiv vært en klar økning. Mens investeringsandelen lå på 12-18 prosent i perioden 1865 til 1900, økte den gradvis fram mot annen verdenskrig, og nådde et nivå på godt over 30 prosent i gjenoppbyggingsårene etter krigen (gamle definisjoner). Investeringsandelen svinger relativt mye fra år til år på grunn av konjunkturmessige forhold. Etter 1970 har også endrin-ger i investeringstakten i oljevirksomheten i Nordsjøen vært en viktig årsak til fluktuasjoner i den generelle investeringsandelen. Investeringene i oljevirksomheten hadde en topp midt på 1970-tallet, og de samlede bruttoinvesteringene utgjorde da mer enn 35 prosent av bruttonasjonalproduktet.
Eksportoverskuddet som andel av bruttonasjonalproduktet vil også være en størrelse som påvirkes mye av konjunkturelle forhold. I perioden før annen verdenskrig var det relativt moderate endringer i eksportoverskuddet, med unntak av årene rundt 1920 da Norge hadde et importoverskudd som tilsvarte i overkant av 10 prosent av bruttonasjonalproduktet. I de første etterkrigsårene og i årene rundt 1975 hadde vi også perioder med markerte underskudd i utenrikshandelen. Nasjonalregnskapet (tabell 22.8) viser at vi har hatt eksportoverskudd hvert år siden 1979, med unntak av årene 1986-1988. I enkelte av årene har eksportoverskuddet tilsvart nærmere 10 prosent av bruttonasjonalproduktet. Eksporten av råolje og naturgass har bidratt betydelig til dette overskuddet.
Norsk økonomi har gjennomgått store endringer i fordelingen av bruttonasjonalproduktet på næringer i perioden 1930-1990. I 1930 utgjorde bruttoproduktet i primærnæringene og i industrien henholdsvis 16,7 og 23 prosent av bruttonasjonalproduktet (gamle definisjoner). De tilsvarende prosentandelene i 1990 var 3,1 og 13,7. Mens reduksjonen i primærnæringenes andel har vært relativt jamn gjennom hele perioden, har reduksjonen i industriens andel vesentlig skjedd de siste 15 årene. Det mest markerte trekk ved norsk næringsutvikling de siste årene har vært veksten i oljevirksomheten. I 1990 hadde oljeutvinning inklusive bergverksdrift om lag samme verdiskaping som industrien. Oljevirksomheten har vært kjennetegnet av store svingninger i verdiskapingen på 1980-tallet som følge av prisfluktuasjoner på verdensmarkedet.
Gruppen kraft- og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet har ikke endret sin andel av bruttonasjonalproduktet vesentlig fra 1930 til 1990, men de kortsiktige fluktuasjonene har vært betydelige. De tjenesteytende næringene, som samlet utgjorde vel 50 prosent av bruttonasjonalproduktet i 1930 (gamle definisjoner), økte sin andel til over 60 prosent i 1990. I gruppen av tjenesteytende næringer finnes både næringer med sterk vekst i bruttoproduktandel, som finansiell og forretningsmessig tjenesteyting og offentlig tjenesteyting, og næringer med reduksjon i bruttoproduktandel, som utenriks sjøfart.