Fra Historisk statistikk 1994
Administrative inndelinger og valg
Administrative inndelinger
Statistikk for antall administrative enheter er tatt inn i folketellingspublikasjonene fra og med 1875. Fra 1904 er tallene årlig oppdatert i Statistisk årbok. Oversikter for de fleste inndelingene er siden 1875 også gitt i Norges Statskalender.
Alminnelige sivile inndelinger
Amtet, fra 1918 fylke, erstattet lenet ved eneveldets innføring i 1660. På den tiden var det 26 len. Overgangen medførte sammenslåing av enkelte smålen, men hovedtrekkene i den eldre inndelingen ble bevart. I forhold til den tidligere lensherren fikk amtmannen redusert kompetanseområde. Et mer ensartet forvaltningsapparat ble formet. Mens lenet hadde vært en lokal forvaltningsenhet basert på topografiske skillelinjer, fikk man etter 1660 en oppdeling av embetsverket etter fag. Reskript av 8.2.1671 gir 12 amt, 4 stiftsamt og 8 amt. Stiftsamtenes og amtenes funksjoner var nokså like, men stiftsamtet hadde en viss stiftsomfattende myndighet, visse kontrollfunksjoner og overøvrighet over byene.
Fram til 1866 ble tallet på amt gradvis økt til 20 (Tallet på amt var 18 i 1838 og 19 fra 1842.)
Siden er den eneste forandringen i tallet på amt/fylker innlemmelsen av Bergen i Hordaland i 1972, noe som gav 19 fylker som i dag.
Fram til 1838 var det i tillegg til delinger og nedleggelser av amt enkelte justeringer av grensene mellom dem. Siden 1838 har noen få kommuner skiftet fylke, og noen mindre grensejusteringer har funnet sted. Mange av de viktigste endringene skyldes at kommuner og deler av kommuner ble overført til Oslo og Bergen.
Kommuner ble opprettet i 1838 med grunnlag i formannskapslovene av 1837. Som utgangspunkt for inndelingen i landdistriktene tok man prestegjeldene, men det ble noe flere herreder enn det var prestegjeld. For å kunne bli bykommune ble det stilt krav om at stedet måtte ha kjøpstads- eller ladestedsstatus. Ikke alle steder med ladestedsstatus valgte å bli byer. I 1838 var det 355 herreder og 37 byer. Fra til sammen 392 kommuner i 1838 økte antallet ved delinger fram til et toppunkt i 1937 på 747 kommuner, 682 herreder og 65 byer. I hele denne perioden var det bare noen få kommunesammenslåinger. Veksten i antallet kommuner var for herredenes del særlig stor på 1860-tallet og i perioden 1890-1910, mens veksten i antall byer var sterkest fra 1838-1865. Fra 1931 holdt tallet på kommuner seg relativt stabilt fram til kommunesammenslåingene i kjølvannet av Scheikomiteens arbeid (1958-1967). Sammenslåingene var særlig omfattende i 1964 og 1965. I 1976 og 1977 ble en del kommuner som var slått sammen 10-15 år tidligere, delt på nytt. På den annen side ble noen "inneklemte" byer slått sammen med nabokommunene i årene 1988-1994.
I perioden med økning i antallet kommuner var lokale initiativ nesten enerådende ved endringer i kommuneinndelingen, mens etterkrigstidas sammenslåinger har vært dominert av statlige initiativ. For byenes del skyldtes den tidlige veksten delvis at flere ladesteder valgte å bli byer, og delvis at nye kjøpssteder ble opprettet. Senere var opprettelsen av nye kjøpesteder den utløsende årsak til bystatus. En rekke kommuner med bystatus mistet statusen ved kommunesammenslåinger på 1960-tallet. Den nye kommuneloven av 25. september 1992 opphevet det formelle skillet mellom by- og herredskommuner. I tillegg til kommunesammenslåinger har det vært et større antall grensejusteringer mellom kommuner. Omfanget av vesentlige justeringer har vært størst mellom bykommuner og de omliggende herredene.
Geistlige inndelinger
Et bispedømme er det området der en biskop har den geistlige styring. Bispedømme er vår største geistlige enhet, og består av hele prostier. Fra reformasjonen var den offisielle betegnelsen på enheten stift, fra 1918 bispedømme. Oslo, Bjørgvin og Nidaros ble bispedømmer i andre halvdel av 1000-tallet, mens bispedømmene Stavanger og Hamar ble opprettet henholdsvis ca. 1125 og 1153. Fra 1153 fungerte Nidaros som erkebispesete. Denne inndelingen ble bevart fram til reformasjonen, da erkebispesetet ble lagt ned og Hamar lagt inn under Oslo bispedømme. Fra da av og fram til forrige århundre var antallet bispedømmer stabilt, men Stavanger bispestol ble flyttet til Kristiansand i 1682. En femte bispestol ble opprettet i 1803. Den skulle dekke Nord-Norge, men Hålogaland ble ikke formelt opprettet før i 1844. Senere fulgte gjenopprettelse av Hamar bispedømme i 1864 og Stavanger bispedømme (avgrenset til Rogaland) i 1925. Den store ekspansjonen i bispeseter har kommet i tiden etter annen verdenskrig, da hele 5 av dagens 11 bispeseter er opprettet.
Et prosti består av et antall prestegjeld, og bestyres av en prost. Prostedømmet ble neppe vanlig i Norge før etter 1273. Det ser ut til at bare Oslo bispedømme hadde en konsekvent inndeling i prostier i senmiddelalderen. Før reformasjonen var prosten biskopens fremste tjenestemann i lokalforvaltningen. Han kunne være en verdslig person. Etter reformasjonen ble han en rent geistlig person som fungerte som mellomledd mellom biskopen og det øvrige presteskapet. Rundt 1665 var det 43 prostier i Norge.
Et prestegjeld består av ett eller flere sogn. Prestegjeldet bestyres av en sogneprest. Sognet er den minste geistlige enheten. Sogn er egentlig menigheter, inklusiv en del kapelldistrikter.
Rettslige inndelinger
Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager av 1887 (juryloven) innførte en helt ny rettsordning i straffesaker. Meddomsrett og forhørsrett (by- og herredsretter) erstattet bygdetingene, bytingene og ekstrarettene som domstoler i første instans, mens lagmannsretter avløste stiftsoverrettene som domstoler i annen instans. I sivile saker fortsatte bygdetingene og bytingene som underrettsdomstoler helt fram til 1927. Stiftsoverrettene, opprettet som overretter for både straffesaker og sivile saker i 1797, ble først i 1936 endelig nedlagt som ankeinstans i sivile saker. Forliksrådene (forlikskommisjonene) ble opprettet i 1795 i byene og i 1797 på landsbygden som første instans (meglerinstans) for de fleste private tvistemål. Forliksrådene fikk domstolstatus fra 1927.
Ved iverksettelsen av juryloven i 1890 ble det opprinnelig opprettet 6 lagdømmer (lagmannsrettens embetsdistrikt) og 17 lagsogn (rettskretser som et lagdømme er delt inn i). Inndelingene i lagdømmer og lagsogn er senere endret flere ganger. Tallet på lagdømmer ble redusert til 5 i 1892, til 4 i 1908 og videre til 3 i 1934. Landets nåværende inndeling i 5 lagdømmer ble fastsatt ved innføringen av en ny rettergangsordning fra 1. juli 1936.
Domssogn, som før 1927 ble kalt underrettsdistrikt, er embetsdistrikt for en by- eller herredsrett. Tallet på underrettsdistrikter/domssogn ble vesentlig redusert i tiåret før og tiåret etter århundreskiftet. Siden har tallet på domssogn svingt en god del, men i årene etter 1959 er det stadig blitt færre domssogn.
Valg
Stortingsvalg
Den første offisielle statistikk over stortingsvalg ble lagt fram i Valgmandsvalgene og Stortingsvalgene 1815-1885 (NOS III 219). En del av tallene, særlig for valgene til og med 1826, bygde på beregninger. For disse valgene har vi derfor bare oppgaver over antall stemmeberettigede og valgte representanter. Statistikk over valgene i 1888 og 1891 ble publisert i Meddelelser fra det Statistiske Centralbureau, for 1894 og 1897 i NOS Valgmandsvalgene og Stortingsvalgene, for 1900 og 1903 i NOS Valgtingene og valgmandstingene, og fra og med 1906 i NOS Stortingsvalget. Statistisk sentralbyrå stod for utarbeidingen av statistikken til og med 1903 og igjen fra 1961. I den mellomliggende perioden lå arbeidet med statistikken ved Stortingets kontor. Når det gjelder stemmer fordelt på de enkelte partier har det av kildemessige grunner ikke vært mulig å gå lenger tilbake enn til 1906 i denne publikasjonen.
Fra stortingsvalgene i 1969-1993 er det i tillegg til den ordinære statistikken publisert resultater fra intervjuundersøkelser blant velgerne.
Ved de senere valg har det ikke vært registrert valgdeltakelse separat for menn og kvinner.
Kommunestyrevalg og fylkestingsvalg
Statistikk over kommunestyrevalg foreligger tilbake til 1901. For valget i 1904 er oppgavene mangelfulle. Statistisk sentralbyrå har hele tiden stått for arbeidet med denne statistikken. Den blir publisert i NOS Kommunevalgene, fra 1975 kommunestyrevalget. For perioden 1934-1963 inneholder publikasjonen også resultatene av ordførervalgene. På grunn av lite utfyllende tallmateriale, er det i denne publikasjonen ikke gått lenger tilbake enn 1928 ved fordelingen av stemmer på de enkelte partier.
Fra og med 1975 har det vært holdt valg samtidig til kommunestyre og fylkesting. Statistikken er publisert henholdsvis i NOS Kommunestyrevalget og NOS Fylkestingsvalget. Offisiell statistikk for tidligere (indirekte) valg til fylkestingene foreligger ikke.
Ved de senere valg har det heller ikke ved kommunestyre- og fylkestingsvalgene vært registrert valgdeltakelse separat for menn og kvinner.
Folkeavstemninger
Det er holdt fem folkeavstemninger i Norge før folkeavstemningen 27. og 28. november 1994 om medlemskap i Den europeiske union:
13. august 1905 - "ja" eller "nei" til spørsmålet om de stemmeberettigede var enige i "den stedfundne opløsning af unionen" (med Sverige). Publisert i St. Medd. nr. 16 (1904-1905).
12. og 13. november 1905 - "ja" eller "nei" til spørsmålet: "Er den stemmeberettigede enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at oppfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge?" Publisert i St. Medd. nr. 5 (1905-1906).
5. og 6. oktober 1919 - "ja" eller "nei" til spørsmålet om innføring av "lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin". Publisert i St. meld. nr. 22 (1919).
18. oktober 1926 - "for brennevinsforbud" eller "mot brennevinsforbud" til spørsmålet om "det brennevinsforbud som da gjaldt fremdeles skulde oprettholdes". NOS VIII 14. Forbudsavstemningen 18. oktober 1926.
24. og 25. september 1972 - "ja" eller "nei" til spørsmålet "Bør Norge bli medlem av De Europeiske Fellesskap?" NOS Folkeavstemningen om EF. Fra denne avstemningen foreligger også publiserte data fra en manntallsundersøkelse og en intervjuundersøkelse blant velgere.