![[Forrige artikkel]](/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/gifs/next.gif)
|
|
|
Av Anders Barstad
Sosialhjelpsklienter, ikke-vestlige innvandrere og personer med fysiske lidelser er grupper der en relativt høy andel har dårlig psykisk helse. Psykiske lidelser i voksen alder har sammenheng med konflikter og motsetninger i barndomshjemmet. Om barna ikke vokser opp sammen med begge foreldrene, på grunn av samlivsbrudd eller av andre årsaker, har tilsynelatende mindre betydning. Sosial integrasjon i form av samliv, sysselsetting og fortrolige slektninger eller venner ser ut til å utgjøre et vern mot depresjon, men i mindre grad mot andre former for psykiske problemer.
I Helseundersøkelsen 1995 er det brukt et anerkjent instrument for måling av psykiske lidelser, den såkalte Hopkinslisten (Hopkins Symptom Checklist, HSCL). I alt 4,3 prosent av menn i alderen 16-79 år, og 7,3 prosent av kvinner i samme alder, har en gjennomsnittsverdi på 1,75 eller høyere på HSCL-spørsmålene. Vanligvis brukes dette som indikator på at vi står overfor et "sannsynlig" psykiatrisk tilfelle (i fortsettelsen vil vi som regel bruke betegnelsen "dårlig psykisk helse" om disse). Det er viktig å understreke at det ikke finnes noen entydige og objektive kriterier for hva som utgjør en psykisk lidelse. Det er vanskelig å finne noe entydig mønster etter alder. Blant menn er det de mellom 50 og 70 år som oppgir flest psykiske problemer. Blant kvinnene er det de over 70 år som er mest utsatt. Når en skal vurdere det forholdsvis lave omfanget av psykiske lidelser i Helseundersøkelsen, må en blant annet se dette i forhold til at HSCL-skalaen først og fremst skal måle angst og depresjon. Blant annet vil psykoser i liten grad fanges opp. Aldersdemens av alvorligere karakter kan også være vanskelig å fange opp. En tredje form for psykiske problemer som i mindre grad er dekket er såkalte "atferdsforstyrrelser" og alkohol-/narkotikaproblemer.
Utbredelsen av psykiske problemer varierer med ulike bakgrunnskjennetegn i befolkningen. Blant sosialhjelpsmottakere er det en påfallende høy andel som har dårlig psykisk helse. Nesten en av fire (vel 23 prosent) av dem som har mottatt økonomisk sosialhjelp er et sannsynlig psykiatrisk tilfelle, mer enn fire ganger så mange som i befolkningen for øvrig. Dette kan gjenspeile at mange i denne gruppen har psykiske problemer som gjør det vanskelig å få eller beholde et lønnet arbeid. Det kan også gjenspeile at alvorlige økonomiske problemer innebærer en psykisk belastning. Lav yrkesmessig status og lav utdanning er også forbundet med høyere risiko for dårlig psykisk helse. Ufaglærte arbeidere og lavere funksjonærer er mest utsatt. Derimot er det små forskjeller i psykisk helse mellom bosatte i ulike geografiske områder. Også blant ikke-vestlige innvandrere (dvs. de som er født i Øst-Europa, Asia (inkludert Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika) finner vi en relativt høy andel med dårlig psykisk helse. Vel 15 prosent av ikke-vestlige innvandrere hadde en gjennomsnittsverdi på HSCL som var 1,75 eller høyere. 14,6 prosent av dem som har en fysisk sykdom som i noen eller stor grad har konsekvenser for hverdagen, og som samtidig hadde nedsatt aktivitet i 14-dagersperioden, har dårlig psykisk helse.
En av de viktigste formene for sosial integrasjon er den som skjer gjennom familien. En rekke undersøkelser har funnet at gifte eller samboende har bedre psykisk helse enn andre. Helseundersøkelsen 1995 viser at både sivilstand og hva slags husholdning en bor i, har sammenheng med risikoen for dårlig psykisk helse. Blant menn er det framfor alt enslige uten hjemmeboende barn som er mest utsatt. Dårlig psykisk helse er omtrent like vanlig blant enslige, aldri gifte som blant skilte eller separerte enslige. Dette resultatet står litt i motsetning til annen forskning, og kan skyldes at vi her har skilt ut en mer snever gruppe av enslige enn det som er vanlig. Også blant kvinnene har skilte/separerte enslige uten barn en betydelig høyere risiko for dårlig psykisk helse enn andre familieformer. Det kan likevel se ut til at parforholdet er noe mindre viktig for kvinners enn for menns psykiske helse.
Betydningen av emosjonell støtte, at en har noen å være åpen i forhold til og få bekreftelser på seg selv fra, blir ofte framhevet i litteraturen om psykisk helse. Sammenhengen med psykisk helse er entydig for begge kjønn. De som ikke har noen å snakke fortrolig med, har oftere dårlig psykisk helse enn de som har én fortrolig; likeledes har de som har flere fortrolige bedre helse enn de som bare har én fortrolig. Lønnsarbeidet er også en viktig form for sosial integrasjon, som blant annet kan være en "buffer" mot virkningene av stress. Helseundersøkelsen 1995 viser at de som står utenfor arbeidslivet har betydelig dårligere psykisk helse enn de som er i arbeid. Det er imidlertid svært vanskelig å avgjøre i hvilken grad arbeidet har en selvstendig betydning, siden psykiske lidelser blant annet er en viktig årsak til uførepensjonering. Dataene fra Helseundersøkelsen 1995 bekrefter sammenhengen med arbeidsledighet, andelen med dårlig psykisk helse blant dem som hadde vært arbeidsledige minst tre måneder på intervjutidspunktet og som ikke hadde noen form for lønnet arbeid, var vel 13 prosent. Årsaksretningen kan gå begge veier, dårlig psykisk helse gjør det sannsynligvis vanskeligere å få og beholde et arbeid. Hvor aktiv en er i organisasjonslivet har en viss sammenheng med psykisk helse, først og fremst blant kvinner. Kvinner som deltar i organisasjoner bare en gang i året eller sjeldnere har dårligere psykisk helse enn andre kvinner, spesielt i sammenligning med de som deltar flere ganger i uka. Hvor mange av naboene en har besøkskontakt med har en statistisk signifikant, men nokså svak sammenheng med psykisk helse. Hvor hyppig en omgås slekt og venner som en ikke bor sammen med har derimot ingen sammenheng med psykisk helse.
Tidligere norske undersøkelser har funnet en overhyppighet av psykiske problemer blant dem som vokser opp i skilsmissehjem. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre hva som skyldes skilsmissen som sådan, og hva som skyldes de konfliktene som skilsmissen kan ses som det endelige uttrykk for. Funnene i Helseundersøkelsen 1995 tyder på at et samlivsbrudd mellom foreldrene betyr mindre for ens psykiske helse som voksen enn konflikt og motsetninger i barndomshjemmet, og at de negative utslagene av motsetninger i oppvekstmiljøet er sterkere for menn enn for kvinner.
Avslutningsvis skal vi se på om de viktigste indikatorene på sosial integrasjon; familieforhold, arbeidslivstilknytning og fortrolige relasjoner, har sammenheng med psykisk helse når vi tar hensyn til andre forhold av betydning for psykisk helse. Det er familie-/husholdningsdimensjonen som framtrer som den mest betydningsfulle formen for sosial integrasjon, "alt annet likt". Skilte/separerte enslige har høyest risiko for dårlig psykisk helse, men også enslige, aldri gifte har en betydelig høyere risiko enn referansekategorien gifte par med barn. Verken nabokontakt, hvor ofte man deltar i organisasjoner, eller har kontakt med slekt og venner har noen signifikant betydning for mental helse, når det tas hensyn til andre forhold som virker inn på slik helse. Både for organisasjonsdeltakelse og nabokontakt er det imidlertid en tendens til at de svært aktive har mindre risiko for dårlig psykisk helse enn de som er helt passive. De som deltar i organisasjoner en gang i året eller sjeldnere har en vel dobbelt så høy risiko for dårlig psykisk helse som dem som deltar flere ganger i uka. Hyppigheten i kontakten med venner og slekt som en ikke bor sammen med, har derimot ingen betydning. Mye tyder på at det er kvaliteten ved disse relasjonene og ikke hyppigheten som sådan som er avgjørende.
I tillegg er det to forklaringsfaktorer som er om lag like betydningsfulle som de som er knyttet til sosial integrasjon: Fysisk helsetilstand og familieproblemer i oppveksten. De som har opplevd motsetninger i oppveksthjemmet har en større risiko for å utvikle psykiske problemer som voksen, enten en har vokst opp med begge foreldrene eller ikke. Også den fysiske helsetilstanden gir utslag på psykisk helse.
Effekten av sosial integrasjon synes å være størst for depresjon, framfor alt er det familieforholdene og tilgangen til noen å snakke fortrolig med som har betydning (tall ikke vist). Risikoen for å ha en angstlidelse har mindre sammenheng med ulike bakgrunnsfaktorer enn de andre dimensjonene. Imidlertid synes visse sosioøkonomiske forhold å bety mer for angst enn andre former for psykiske lidelser.
Vi kan altså konkludere med at forskjellige sider ved sosial integrasjon har en klar statistisk sammenheng med risikoen for dårlig psykisk helse, også når en kontrollerer for andre betydningsfulle faktorer. Dette mønsteret er imidlertid tydeligst for depresjon. For andre sider ved psykisk helse har sosial integrasjon mindre betydning. Å være enslig, skilt, separert eller aldri gift har betydning for depresjon, og ikke for de andre dimensjonene av psykisk helse. Unntaket er fortrolige relasjoner. De som har flere fortrolige relasjoner har mindre risiko for enhver form for psykiske helseproblemer, selv om mønsteret også her er tydeligst for depresjon. Disse resultatene kan forstås ut fra en fortolkning av mangel på sosial integrasjon som en opplevelse av tap og mangel på mening.
Figur 1: Andel med dårlig psykisk helse, etter kjønn og alder. 1995. Prosent![[Figur 8]](5-1-thumb.gif)
* Tabell 3: Sammenhengen mellom sosial integrasjon og psykisk helse. Personer 16-79 år. 1995
Anders Barstad er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.
![[Figur 9]](5-2-thumb.gif)