Ulike metoder - sammenliknbare resultater

De fleste land gjennomfører sine folketellinger på den tradisjonelle måten, ved at alle personer og husholdninger må oppgi den informasjonen som trengs. Men dette er kostbart, og i stadig flere land tas nå andre metoder i bruk.

Norden tidlig ute

De nordiske landene var tidlig ute med å bruke administrative data som grunnlag for tellingene. Danmark i 1981 og Finland i 1990 var de første land i verden som kunne lage all statistikk som kreves i en folketelling uten å bruke spørreskjema. Ved tellingene som ble gjennomført rundt år 2000 var det fortsatt bare disse to landene som hadde fullt ut registerbaserte tellinger. Nederland hadde heller ingen egen datainnsamling, men lagde tellingsstatistikk ved å supplere registerdata med data fra statistiske utvalgsundersøkelser. En del andre land, blant disse Norge, kombinerte data fra egen innsamling med registerdata.

Nå følger flere etter

I 2009 utførte FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE) en undersøkelse blant sine medlemsland ¹ om folketellingene rundt år 2010. Fra tellingene ti år tidligere har det skjedd betydelige endringer i datainnsamlingen.

Åtte land i ECE-området gjennomfører nå folketelling uten egen datainnsamling. I tillegg til de fem nordiske landene er det Nederland, Slovenia og Østerrike. Datakildene er da i hovedsak administrative registre, i noen land supplert med data fra utvalgsundersøkelser.

I tolv land kombineres data fra registre med egen datainnsamling. Et eksempel på et slikt land er Polen, som i 2002 gjennomførte en tradisjonell telling med 170 000 folketellere. I 2011 kombineres registerdata med ulike innsamlingsmetoder: Telefonintervju, intervju i husholdningene og spørreskjemaer som fylles ut på Internett. Antallet folketellere er redusert til 18 000, og det er mulig å spare i størrelsesorden 400 millioner kroner.

Tradisjonelt ikke det samme som gammeldags

Hele 30 land i ECE, blant disse store land som USA og Russland, gjennomfører tradisjonelle tellinger der alle data samles inn ved bruk av intervjuer eller ved å sende ut spørreskjemaer. I 14 land er det tilbud om å besvare spørreskjemaet via Internett. Datainnsamlingen er i mange land modernisert ved at tellerne bruker bærbare datamaskiner ved selve intervjuingen og kan overføre data til statistikkbyrået for eksempel en gang i døgnet. Bruk av GPS ved intervjuingen er også i ferd med å bli utbredt. Dette kan opplagt effektivisere datainnsamlingen, men så lenge alle eller store deler av husholdningene skal besøkes, vil kostnadene likevel bli betydelige.

Lavere kostnader et hovedmotiv

ECEs undersøkelse i 2009 viste klart at land som bruker administrative registre har de laveste kostnadene. I USA, som gjennomfører fullt ut tradisjonelle tellinger, er budsjettet for tellingen i 2010 nærmere 80 ganger mer per innbygger enn det vi bruker i Norge. De høye kostnadene i USA har blant annet sammenheng med spesielle krav i grunnloven. Men også i andre land med tradisjonell datainnsamling er kostnadene høye, for eksempel bruker Storbritannia over 20 ganger mer per innbygger enn Norge.

Flere land har allerede begynt å planlegge neste runde med folketellinger, som kommer rundt år 2020. Også land som Canada og Storbritannia, der bruk av administrative data så langt ikke har blitt regnet som aktuelt, begynner nå å se på dette som en mulighet.

Nordiske land som læremestere

Siden de nordiske statistikkbyråene var først ute med å lage registerbasert statistikk har vi gjennom årene fått mange henvendelser fra kollegaer i andre land om dette. Statistikkbyråene i Danmark, Finland, Norge og Sverige bestemte seg i 2006 for å skrive en rapport for å dele sine erfaringer på dette området med statistikere i andre land. En rapport på engelsk ble publisert av ECE i 2007 ² og rapporten har seinere også blitt oversatt til russisk.

Basert på innholdet i denne rapporten har SSB, i samarbeid med kollegaer fra Sverige og Nederland, fra 2006 holdt i alt sju internasjonale kurs om registerbasert statistikk. De fleste kursene har hatt deltakere fra europeiske land, men det er også holdt kurs med deltakere fra Midt-Østen og Nord-Afrika, Sentral-Asia og Latin-Amerika.

Internasjonalt samarbeid viser at mulighetene for å lage registerbasert statistikk er til stede i mange land, men også at det finnes begrensninger. Holdningene til en slik utvikling varierer også fra land til land. Det er viktig at det enkelte land arbeider ut fra sine egne forutsetninger og ikke forsøker å kopiere de nordiske landene.

Hvordan sikre sammenliknbarhet mellom land

Et viktig spørsmål er hvordan det er mulig å lage sammenliknbar folketellingsstatistikk i en situasjon der landene velger ulike metoder for datainnsamling. Her spiller internasjonale organer som FN og EU en viktig rolle.

FN lager hvert tiende år anbefalinger for hvordan tellingene skal gjennomføres for at resultatene skal bli mest mulig sammenliknbare. Den grunnleggende informasjonen som samles inn er den samme over hele verden; i alle land telles folk og boliger. Men når det gjelder andre opplysninger, kan behovet variere mellom land i ulike deler av verden. Det er ikke sikkert at spørsmål om arbeid, utdanning og boforhold bør være de samme i Norge som i et land i Afrika eller Asia. FN legger derfor størst vekt på sammenlikning mellom land der samfunnsforholdene er relativt like. For Norges del er det viktigst at statistikken kan sammenliknes med landene i Europa og Nord-Amerika. FNs økonomiske kommisjon for Europa lager derfor egne anbefalinger tilpasset disse landene. På samme måter lages egne anbefalinger for andre regioner i verden.

Ny EU-lov bedrer sammenliknbarheten

I 2008 vedtok EU en lov om folketellinger , og loven er også gjort gjeldende for EFTA-landene. Dermed har disse landene forpliktet seg til å lage folketellinger som er fullt ut sammenliknbare.

Loven slår fast at alle landene skal ha telling samme året, første gang i 2011. Videre skal innholdet i tellingene være det samme i alle land. Det skal lages en rekke tabeller etter en felles mal, og EUs statistikkontor skal gjennom sitt publiseringssystem sørge for at brukerne på en enkel måte får tilgang til statstikk for de land de måtte ønske.

Men på noen områder er det valgfrihet. Landene står fritt til å velge metode for datainnsamling så lenge visse grunnleggende krav er oppfylt. Det loven krever er altså sammenliknbare resultater og ikke en ensartet datainnsamling. Det er derfor grunn til å tro at utviklingen i retning mer bruk av registerdata vil fortsette i de land der dette er mulig.