Ulike samfunn, ulike epidemier

Menneskeheten står midt i en pandemi. Fra det første utbruddet i Hubei-provinsen i Kina, har nå koronaviruset spredt seg til store deler av verden. Viruset treffer ulike samfunn på ulike måter, og samfunnene møter det med ulike tiltak. Her peker vi på hvorfor og hvordan lands ulike demografi fører til ulike konsekvenser av epidemien.

Italia har til nå vært skrekkeksempelet på konsekvensene av koronaviruset. Militære kjøretøy frakter døde bort fra Bergamo, og italienske leger forteller om kaotiske tilstander på sykehusene. Helsepersonell må prioritere mellom å behandle unge og eldre syke, og det rapporteres om at pasienter over bestemte alderstrinn ikke får respiratorbehandling. Det er per 6. april nær 16 000 døde i Italia – og mer enn 128 950 smittede.

Spania har nå gått forbi Italia i antall smittede med 130 759. Nær 13 000 er nå døde i landet.

Er det noen grunner til å tro at dødstallene blir lavere i Norge enn i for eksempel Italia og Spania?

Ja, det er det. Flere av dem er demografiske.

Flere folk på mindre plass

Det første er størrelsen og befolkningstettheten. Både Italia og Spania er mer folkerikt enn Norge. Folketallet i Italia er mer enn 10 ganger høyere enn i Norge. Også bosettingsmønsteret er annerledes i Italia og Spania enn i Norge:

Vi bor langt mer spredt i Norge. Mens det bor det hele 200 personer per kvadratkilometer i Italia, og 92 i Spania, er det bare 14 på samme området i Norge.

Likevel pendler vi i mindre grad enn for eksempel italienere: Nordmenn reiser relativt sett lite og kort til sine arbeidsplasser, mens Nord-Italia er en region med svært mye pendling mellom ulike sentra. Dette øker smittefare.

Samtidig kan mange alvorlig syke i ett område føre til et stort press på helsevesenet i en region. Dette var sannsynligvis tilfelle i hovedstaden i Hubei, Wuhan, der virusutbruddet begynte. En fersk rapport fra WHO fant at dødeligheten var nær 6 prosent i Wuhan, sammenlignet med 0,7 prosent i resten av Kina.

Færre får barn i Mellom-Europa

Den andre årsaken til at dødstallene sannsynligvis forblir lavere i Norge er aldersstrukturen. Både Italia og Spania har i mange tiår hatt lav fruktbarhet. Italienerne og spanjolene har fått få barn, og dette har gjort at innslaget av eldre personer i befolkningen er større enn i Norge og flere andre europeiske land.

I Norge har fruktbarheten falt dramatisk de siste ti årene, men før dette har Norge hatt relativ høy fruktbarhet og med det unngått den ekstra høye andelen eldre i befolkningen. I tillegg har vi hatt en høyere innvandring av yngre personer, som både bidrar i arbeidslivet og føder barn, sett i forhold til folketallet.

En av verdens eldste befolkninger

Andelen av den norske befolkningen som er 60 år eller eldre i Norge var drøye 23 prosent ved inngangen til 2020. Tilsvarende andel for Spania er 25, mens den er hele 29 prosent i Italia. Forskjellen virker kanskje ikke så stor, men i antall er forskjellen enorm – her med Italia som eksempel:

Mens Norge har rundt 1,2 millioner personer over 60 år, er det tilsvarende tallet i Italia nær 18 millioner.

Om vi ser på de som er over 70 og over 80 år, er forskjellen enda større – både i andel og antall: I Norge er andelene (antallet) i disse aldersgruppene henholdsvis 12 prosent (670 000) og 4 prosent (230 000). I Italia er de tilsvarende tallene 17 prosent (10,3 millioner) og 7 prosent (4,3 millioner).

Forskjeller i aldersstruktur gir dramatisk ulike konsekvenser av epidemien mellom land:

Ifølge tidlig forskning på Covid-19 ser det ut til at yngre befolkninger vil klare seg betraktelig bedre enn eldre befolkninger. Italia har en av verdens aller eldste befolkninger, og har dermed særskilt store utfordringer. Spania er imidlertid det landet hvor eldrebølgen vokser raskest, og FN anslår at det vil være det eldste landet i verden i 2050.

Mye kontakt mellom generasjoner

Et annet demografisk kjennetegn som påvirker hvor alvorlig koronavirus-epidemien blir er husholdningsstrukturen, altså hvordan vi bor og hvem vi bor sammen med.

Koronaviruset er smittsomt, og om man bor sammen en som er smittet er sjansen for å selv bli smittet høy. En viktig forskjell på Norge og Italia ligger nettopp i husholdsstrukturen:

I Norge bor 35 prosent av dem som er 67 år eller eldre alene. Blant hele befolkningen er andelen aleneboende 18 prosent.

Mange flere husholdninger i Italia og i Spania er flergenerasjonshusholdninger, med mye daglig kontakt på tvers av generasjoner. Mange italienske bestemødre passer barn til daglig, mens i Norge er det i all hovedsak barnehager og skolefritidsordninger som står for tilsyn av mindre barn.

Unge voksne i Norge flytter også tidlig hjemmefra, mens italienerne er kjent for sitt «Hotell Mamma», hvor unge voksne blir boende hjemme lenger. Husholdningsstrukturen vil nok også bidra til at Italia blir spesielt hardt rammet av epidemien. Og i Spania bor mer enn halvparten av unge voksne (25-29 år) fortsatt hjemme .

Ulike helsesystemer

Helsevesenet er også noe annerledes bygd opp i land som Italia og Spania enn i Norge, og de bruke mindre penger på helse enn oss. I tillegg er omsorgstjenestene i stor grad familiebasert eller privatisert. Regionale forskjeller vil også gjøre seg gjeldende.

I både Storbritannia og i USA finnes det som kalles «sykehusørkener», hvor tilgangen på helsetjenester er svært dårlig. Forskjeller mellom regioner i aldersstruktur og kvalitet på helsetjenester kan være store.

Et eksempel er Florida i USA som har en ganske gammel befolkning, og følgelig forventes å rammes hardere enn andre delstater med yngre befolkninger. Likevel er det New York som nå er episenteret i USA. Til sammen er det nå per 5. april registrert 9 368 døde over hele landet.

Hva med «unge» land?

Demografiske kjennetegn er altså viktige årsaker til at forskjellige land takler koronaviruset ulikt. De samme faktorene vil også skape kontraster etter hvert som viruset spres til land som er mindre økonomisk utviklet enn Norge. Et interessant moment som følger av at yngre befolkninger rammes mindre hardt av epidemien, er at dette gjelder mange afrikanske land.

Et eksempel er Nigeria, som har en meget ung befolkning med svært lave andeler av befolkningen over 60 års alder.

Antall ofre for Covid-19 vil være markant lavere der, fordi innslaget av unge mennesker i befolkningen er større. De samme landene kan likevel ha andre grunner til å være svært bekymret, for eksempel ved at kapasiteten i det nasjonale helsevesenet er svakere enn i land i nord.

Hvor mange dør hvert år til vanlig?

Hva som blir det endelige tallet for korona-dødsfall i Norge og hele verden er det altfor tidlig å si noe om. For å sette det litt i perspektiv, kan vi imidlertid se på hvor mange som vanligvis dør i løpet av et år.

I Norge døde det i 40 700 personer i 2019. Dersom vi måler antall døde i prosent av folkemengden, har vi aldri hatt lavere dødstall. Selv med en aldrende befolkning, er det kun 0,76 prosent av befolkningen som dør i løpet av ett år.

Dødsårsakene er det ikke SSB som holder oversikt over, men Folkehelseinstituttet.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med professor Torkild H. Lyngstad, Universitetet i Oslo.