Utviklingen frem mot 5 millioner innbyggere

I 1735 var Norges folkemengde vel 600 000 innbyggere. Den gang tok det hele 88 år før folkemengden, i 1822, rundet 1 million. Den andre millionen ble nådd etter 68 år, i 1890, og den tredje i 1942, etter 52 år. I 1975, etter 33 år, nådde Norge 4 millioner, og i mars 2012, etter vel 37 år, skal vi altså etter beregninger nå den femte millionen.

Årsaker til tempoet i befolkningsutviklingen i Norge

Befolkningsvekst er et resultat av antall fødte, døde, utvandrede og innvandrede. For antall fødte og døde finnes årlige tall tilbake til 1735, for utvandrede finnes tall fra 1821, mens for antall innvandrede finnes det først tall fra 1951. Tallene for antall fødte og døde per 1 000 innbyggere - altså fødsels- og dødsraten - har beveget seg på samme måte i Norge som i en rekke andre land. Fra 1735 til 1813 var raten både for fødte og døde høy, og de krysset hverandre i alt ni ganger. Det vil si at det var flere som døde enn som ble født. Dette er dermed demografiske katastrofeår. De aller verste årene var imidlertid fra 1741 til 1743, da hele 5 prosent av befolkningen døde av sult og epidemier. I den første utviklingsfasen mot 5 millioner var befolkningsveksten altså lav.

Fall i dødelighet, men fortsatt høy fødselsrate

Fra 1814 til om lag 1935 falt dødsraten i Norge fra 20 til 10 promille, og siden da har den blitt liggende på dette nivået. Fødselsraten, derimot, lå omkring det samme nivået - 30 fødsler per 1 000 innbyggere - fra 1735 til 1900, før den falt raskt til om lag det halve, altså 15 promille. Deretter steg den igjen, for så å falle til mellom 12 og 14 fødsler per 1 000 innbyggere etter 1975. I denne fasen var befolkningsveksten høy, og det førte til både utvandring og urbanisering. I begynnelsen av 1880-årene var utvandringen så stor at folketallet faktisk gikk litt tilbake. Om man ser den andre utviklingsfasen mot 5 millioner under ett, var imidlertid befolkningsveksten kraftig.

Fall i fødselsraten

Ifølge Gunnar Jahns undersøkelse fra 1920 om barnetall i ekteskap som hadde vart i 20 år eller mer, lå barnetallet det året på mellom 6 og 7. Men etter hvert som de fleste fødsler førte til barn som levde opp, skapte dette et press på familien, og de samlede fruktbarhetstall begynte derfor å falle fra 4,5 barn omkring år 1900 til under 2 barn i 1935.

Fallet i fruktbarhet var imidlertid ikke en ønsket utvikling fra myndighetenes side. I 1885 ble et nummer av avisen Sosialdemokraten beslaglagt fordi utgaven inneholdt en artikkel som hevdet at det ikke var usedelig å hindre befruktning i det ekteskapelige samlivet. Et forbud mot annonsering og salg av preventiver ble vedtatt av Stortinget i begynnelsen av 1890-årene, og senere tatt inn i straffeloven av 1902 - den såkalte molboparagrafen. Likevel, ser man på fallet i fødselsraten og det samlede fruktbarhetstallet, er det nesten ikke mulig å tenke seg hvor massivt og effektivt denne loven må ha blitt brutt.

Lav fødsel og lav dødsrate

Siden 1975 har døds- og fødselsraten igjen ligget nær hverandre, men i motsetning til perioden før 1814, befinner begge rater seg nå på et lavt nivå. Det skulle tilsi en lav befolkningsvekst. Etter 1980 har fødselsoverskuddet ligget mellom 10 000 og 20 000 per år. Ser man bort fra inn- og utvandring tilsier det at det tar mellom 50 og 100 år før befolkningen øker med 1 million.

Den demografiske overgangen

En overgang fra høye til lave fødsels- og dødelighetstall, er et mønster som lar seg observere i de fleste europeiske land, og som kalles ”den demografiske overgangen”. Perioden mellom de høye og lave ratene var preget av befolkningsvekst, utvandring og urbanisering. Befolkningsveksten skjedde ved at dødeligheten falt først, og at det deretter tok lang tid før fødselsraten gikk ned. Årsaken til dette er antagelig at dødeligheten reagerer raskere på endringer enn fødselstallene.

Innvandring skaper en fortsatt vekst

Årsaken til at folkeveksten i Norge har fortsatt på samme nivå, til tross for den lave fødselsraten, er innvandringen. Etter 1975 har inn- og utvandring spilt en like stor - og til dels større - rolle for folkemengdens bevegelse enn det antall fødte og døde har. Det betyr at Norge i dag befinner seg i en helt annet demografisk situasjon enn det landet gjorde i perioden 1735-1814, og i perioden 1870-1920. Norge har utviklet seg fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland.

En ny demografisk overgang?

De siste ti årene har det blitt hevdet at flere land har beveget seg inn i en ny demografisk overgang. Denne overgangen er kjennetegnet av at det samlede fødselstallet - altså det antall barn en kvinne føder i løpet av sine reproduktive år - er under 2,1, som er det antall barn som er nødvendig for at befolkningen skal holde seg konstant. De fleste regner med at tendensen fremover vil bli at det samlede fødselstallet vil bli liggende under reproduksjonsnivået. Dette skjer ikke bare i Nord-Europa, men i hele Europa samt en rekke land i resten av verden. Det betyr at befolkningsvekst bare kan skje gjennom innvandring, og at befolkningens levealder stadig øker. Uten innvandringen ville Norges befolkning i 2012 ha vært om lag 4,4 millioner.

Hvordan beregnet SSB datoen 19. mars?

Les artikkelen " Vi blir 5 millioner 19. mars ".

Se også befolkningsstatistikkene " No er det rett før vi er 5 millionar " og " Mannsoverskottet auka sterkt i 2011 ".