Flyttinger

Bosatt: Hvem som regnes som bosatt i Norge og hvor i Norge en person skal regnes som bosatt, er fastlagt i lov om folkeregistreringen av 16. januar 1970. Forskriftene til loven ble endret med virkning fra 1. februar 1980. 

Noen hovedpunkter fra registreringsreglene som forteller hvem som blir regnet som bosatt i Norge: Personer som kommer fra land utenfor Norden blir regnet som bosatt i Norge når dem tar opphold eller har tenkt å bli her i minst 6 måneder, selv om oppholdet her er midlertidig. Tilsvarende 6-månedersregel gjelder ved flytting fra Norge til et land utenfor Norden. Ved flytting mellom Norge og et annet nordisk land gjelder ikke alltid denne 6-månedersregelen, fordi landene har ulike tidsgrenser. For personer som kommer/flytter til Norge fra et annet nordisk land gjelder likevel 6-månedersregelen, ettersom bostedet blir avgjort etter reglene i innflyttingslandet, jf. en nordisk avtale om internordisk flytting datert 8. mai 1989. Denne avtalen avløste en liknende avtale fra 5. desember 1968.

Personer som oppholder seg på Svalbard, Jan Mayen eller norske biland, og som ved utreisen var folkeregistrert i en norsk kommune, skal fremdeles regnes som bosatt i denne kommunen. Tilsvarende regel gjelder for personer på den norske kontinentalsokkelen. Norsk personale ved norsk diplomati og konsulatvesen og norsk militært personell som blir beordret til tjeneste i utlandet blir regnet som bosatt i Norge. Det samme gjelder husstandene deres. Utenlandsk personale ved utenlandsk diplomati og konsulatvesen og utenlandsk personell tilknytt NATO blir ikke regnet som bosatte i Norge. Det samme gjelder husstandene deres.

Hovedregelen for hvor i Norge en skal regnes som bosatt: der han/hun har sin regelmessige døgnhvile. Dersom døgnhvilen vekselsvis blir tatt på to eller flere steder, skal en person regnes som bosatt der han/hun etter en samlet vurdering kan sies å ha sitt mest faste tilholdssted. Ektefeller med felles hjem og personer som har felles hjem med barna sine, blir regnet som bosatte i dette hjemmet uten hensyn til hvor døgnhvilen blir tatt. Enslige personer som tar utdanning i en annen kommune skal som hovedregel fremdeles bli regnet som bosatt der dem bodde før utdanningen startet (foreldrenes bosted). Tilsvarende registreringsprinsipp gjelder også for vernepliktige under førstegangstjeneste, sivilarbeidere, personer i fengsel og personer innlagt på sykehus. Personer som er innlagt eller plasserte i andre institusjoner eller i privat pleie, blir som hovedregel regnet som bosatt der oppholdet er tenkt å vare, eller viser seg å vare, i minst 6 måneder. Fra og med mars 1987 til og med januar 1994 ble asylsøkere som regel regnet som innflyttere til Norge - og derfor også som bosatte i landet - selv om søknaden om oppholdstillatelse ikke ble ferdig behandlet. Før og etter denne perioden har bare asylsøkere med oppholdstillatelse blitt registrert som bosatte.

Innlyttinger, utflyttinger: Som flytting regnes flytting for en person mellom to norske kommuner eller mellom en norsk kommune og utlandet. Dersom en person flytter flere ganger i det samme kalenderåret, teller hver gang som en flytting. I flyttetallene for fylker og landsdeler er flyttinger mellom kommunene i fylket/landsdelen ikke regnet med.

Nettoinnflytting: Differansen mellom innflyttinger og utflyttinger.

Rate: Begivenheter i en periode dividert med folkemengde. Perioden er som oftest 1 år. I perioder på 5 år publiseres tabellene med gjennomsnitt for 5-årsperioden. Eks. Innenlandske flyttinger etter femårsaldersgrupper pr. 1000 middelfolkemengde i samme aldersgrupper.

Sentralitet: Sentralitet er en kommunes geografiske beliggenhet i forhold til tettsteder av ulike kategorier. Det er fire hovednivåer, kodet 3–0, alt etter reisetid til de forskjellige tettstedene. En kommune har sentralitet 3 når dens befolkningstyngdepunkt ligger innenfor 75 minutters reisetid til et tettsted med minimum 50 000 innbyggere (90 minutter fra Oslo). For å få sentralitet 3, må tettstedet i tillegg fungere som regionsenter. Sentralitet 2 betyr at det er maksimalt 60 minutters reisetid til et tettsted med minimum 15 000 innbyggere; sentralitet 1 vil si at det er maksimalt 45 minutters reisetid til et tettsted med minimum 5 000 innbyggere. Kommuner som ikke oppfyller noen av disse kravene, får sentralitet 0. ”Mest sentrale kommuner” er sentralitet 3, ”noe sentrale kommuner” er sentralitet 2, ”mindre sentrale kommuner” er sentralitet 1 og ”minst sentrale kommuner” er sentralitet 0.

Standard for land og statsborgerskap i personstatistikk

Standard for kommuneinndeling

Standard for bydelsinndeling

Standard for kommuneklassifisering

Standard for landsdelsinndeling

Standard for sentralitet

Standard for økonomiske regioner

Navn: Flyttinger
Emne: Befolkning

Seksjon for befolkningsstatistikk

Land, fylke og kommune.

Årlig

Rapportering til FN og Eurostat

Fil på individnivå som blir bearbeidet og langtidslagret.

De historiske dataene om flyttinger gjelder bare utvandring til andre verdensdeler ("oversjøiske land") for årene 1825-1965. Årlige totaltall for utvandrede er gitt i Historisk statistikk. Fra 1951 fikk vi en mer omfattende statistikk over flytting. Opprettelsen av folkeregistrene gjorde det mulig for Statistisk sentralbyrå å utarbeide statistikk over flyttinger, både mellom norske kommuner og til og fra utlandet. Flytting er definert som skifte av bosted. Flytting innen kommunen er med i statistikken for første gang i 1999. Tidligere er flyttinger innen kommunen ikke med. Statistikken over flyttinger er generelt noe mindre pålitelig enn statistikken over andre befolkningsendringer. På grunn av manglende rapportering blir særlig tallene for flytting til utlandet for lave.

Statistikken har et vidt spekter av brukere, som forskningsmiljø innen demografi og levekår, offentlig forvaltning, massemedia og privatpersoner.

Ingen eksterne brukere har tilgang til statistikk før den er publisert samtidig for alle kl. 08.00 på ssb.no etter forhåndsvarsling senest tre måneder før i Statistikkalenderen. Dette er ett av de viktigste prinsippene i SSB for å sikre likebehandling av brukere.

I statistikken Folkemengde og befolkningsendringar finnes kvartalsvise tall for flyttinger, men med færre variabler enn i denne statistikken. Landbakgrunn, fra- og tilflyttingsland, kjønn, alder og siviltilstand er kun er tilgjengelig i statistikkbanktabellene tilhørende den årlige flyttestatistikken du nå er inne på.

Flyttinger inngår i befolkningsregnskapet som en av komponentene til å forstå endringene i folkemengden.

Flyttestatistikken som blant annet gir flyttinger til/fra Norge av utenlandske statsborgere i løpet av ett år kan ha innvirkning på tallet på tildelinger av norske statsborgerskap sju år seinere.

Statistikkloven §§ 2-1, 2-2, 3-2

Ikke relevant

Statistikken omfatter alle flyttinger registrert i løpet av året mellom norske kommuner og mellom en norsk kommune og utlandet. En person som flytter flere ganger i kalenderåret, regnes med tilsvarende antall ganger. Flyttinger innenfor kommunene er med i statistikken for første gang i 1999.

Fra 1998 omfatter statistikken i all hovedsak flyttinger som faktisk hendte i løpet av året. Flyttinger fra årene før 1998 er regnet med i 1998-tallene dersom meldingen kom i tidsrommet 1. mars 1998 til og med 29. februar 2000, det vil si for sent til å bli med i 1997-statistikken eller tidligere årganger.

I perioden 1985-1997 omfattet statistikken flyttinger som faktisk hadde skjedd i året og i tillegg bare flyttinger fra det foregående året, dvs. de som ble registrert for sent til å bli tatt med i statistikken.

Flyttestatistikken bygger på folkeregisteropplysninger. Tallene fra 1995 og seinere er basert på Det sentrale folkeregisteret (DSF) i Skattedirektoratet, mens tallene for 1968-1994 er hentet fra forløperen til dette, Det sentrale personregisteret (DSP). Registeret ble bygget opp i årene 1964-1966 med utgangspunkt i folketellingen i 1960, samtidig som det 11-sifrede fødselsnummeret ble innført som identifikasjon. Sentralkontoret for folkeregistrering, som administrerer registeret, ble i 1991 overført fra Statistisk sentralbyrå til Skattedirektoratet.

Siden 1946 har det i hver enkelt kommune vært et lokalt folkeregister som registrerer alle bosatte i kommunen i samsvar med lov om folkeregistrering og forskrifter til loven. Fra 2005 ble arbeidsmåten i folkeregistra endret, og det ble 97 større registerenheter som dekker registreringen for flere kommuner i hvert fylke. Fra 2008 ble det opprettet noen få regionkontor som tok over registreringen. Folkeregistrene får meldinger om fødsler, dødsfall, giftermål, skilsmisser, flyttinger mv. fra ulike kilder.

Melding om innenlandske flyttinger er basert på felles meldeplikt til folkeregisteret og posten. Flyttinger fra og til utlandet er basert på meldeplikt til folkeregisteret i innflyttingskommunen, ved flytting til utlandet er det meldeplikt til fraflyttingskommunen. Melding om flytting skal gis av flytteren selv innen 8 dager etter at flyttingen fant sted. Dette gjelder også ved flytting fra utlandet til en norsk kommune. Personer som forlater landet har plikt til å varsle utflyttingskommunen. Flytting, så vel fra som til utlandet skal meldes dersom personen "har til hensikt" at oppholdet skal vare i minst 6 måneder.

Oppdateringene i Det sentrale folkeregisteret gjøres delvis ved folkeregisterkontorene, som er knyttet til basen (DSF) via terminaler, delvis sentralt i Skattedirektoratet. Grunnlaget for statistikken over endringer i befolkningen er elektroniske kopier til Statistisk sentralbyrå av alle slike meldinger som oppdaterer registeret. Meldingene oppdaterer dessuten en egen befolkningsdatabase til statistikkformål i Statistisk sentralbyrå, som danner grunnlaget for statistikken over befolkningens sammensetning.

Fra januar 1998 er meldinger (elektroniske kopier) blitt overført daglig fra DSF til SSB, tidligere var det månedlige overføringer. Før mai 1995 tok SSB imot meldingene på magnetbånd hver måned.

I tillegg til kontroller som blir utført i DSF utfører SSB kontroller for statistiske formål.

Ikke relevant

Hovedregelen er at en ikke kan offentliggjøre tall dersom færre enn tre enheter ligger til grunn for en celle i tabellen, da dette medfører fare for identifisering, dvs. at tallet kan føres tilbake til oppgavegiver eller annen identifiserbar person.

Problemet med små tall under 3 løses på to måter, enten ved å undertrykke tallene i tabellene, eller ved å tilfeldig avrunde små tall uten å ødelegge viktige marginaler. Det siste gjøres ved at alle tall under 3 enten settes lik 0 eller 3, og i tillegg justeres andre tall minst mulig slik at bestemte egenskaper bevares i den opprinnelige tabellen. Det kan bety at summene i rader og kolonner bevares når små tall avrundes.

Siden det for årene 1960, 1970 og 1980 er en opphopning av flyttinger, er sammenlignbarheten ikke fullt så god i disse årene som i de øvrige årene. I 1998 ble omfanget av hvilke flyttinger som blir tatt med endret, dette førte til en økning på utvandringer som kan ha betydning for sammenlignbarheten.

Dersom statistikken sammenlignes på regionale nivåer over tid skal en være oppmerksom dersom det har vært sammenslåinger, delinger eller grensereguleringer av regionale enheter i tidsrommet.

Flyttetallene for de første årene meldingsrutinene var i bruk er de mest usikre. Tallene for årene 1960 og 1970 omfatter en rekke flyttinger over kommunegrensene som fant sted i foregående tiårsperiode, men som ikke ble oppdaget og registrert før folkeregistrene ble kontrollert mot folketellingene i henholdsvis 1960 og 1970. Dessuten viste det seg at en del personer som stod registrert som bosatte i Norge ved folketellingene, hadde flyttet fra landet. Dette er forklaringen på en markert økning i tallet på flyttinger disse to årene. En noe tilsvarende, men mindre opphopning av innenlandske flyttinger synes å gjelde 1980. Det høyere tallet dette året skyldes trolig at flyttinger som fant sted tidligere år, ble meldt/registrert i 1980 selv om folketellingen var kontrollkilde.

Fra mars 1987 til januar 1994 ble asylsøkere som regel regnet som innflyttere til Norge - og derfor også som bosatte - selv om søknaden om oppholdstillatelse ikke var ferdigbehandlet. Før og etter denne perioden hadde bare asylsøkere med oppholdstillatelse blitt registrert. Personer som flytter fra landet uten å melde utflytting har også i de seinere årene vært en viktig feilkilde. Undersøkelser i 1993 medførte at folkeregistrene utregistrerte nær 3 000 utlendinger som tidligere hadde forlatt Norge uten å melde flytting. Oslo ble mest berørt av denne utregistreringen (1 600 personer). En del av denne utflyttingen skulle vært fordelt over flere år. Også i 1994, 1995, 1997 og 1998 ble det gjort slik utregistrering. I 1998 ble det utregistrert nærmere 1 100 personer som hadde forlatt Norge før 1997. Disse er med i tallet på utvandringer for 1998. Siden 2012 har Skattedirektoratet hatt omfattende utregistering av personer som har flyttet fra landet uten å melde fra.

Registerfeil: Kvaliteten på meldingene er generelt svært god, selv om utvandringsstallene har vært noe lave på grunn av manglende rapportering.

Trass i tiltak for å utregistrere personer som har reist fra landet uten å melde fra, vil det alltid være en del som står registrert som bosatte i Norge uten å være det lenger. På den annen side er det, (utenom asylsøkere som venter på oppholdstillatelse), til enhver tid et ukjent antall personer som oppholder seg ulovlig i landet, og som derfor ikke er med i folketallet. Siden registreringsproblemene drar i hver sin retning, kan de i antall til en viss grad oppveie hverandre.

Ikke relevant