Flere på institusjon får registrert ernæringsstatus

Dette er noen av resultatene kommunenes rapportering av informasjon om brukere og tjenester i omsorgstjenesten til IPLOS-registeret viser. Kommunenes rapportering til IPLOS-registeret har økt og kvaliteten har blitt bedre gjennom årenes løp, noe blant annet notatet Kvalitet i IPLOS-registeret 2017 viser.

Statistisk sentralbyrå (SSB) er databehandler for IPLOS-registeret og produserer flere statistikker basert på opplysningene som kommunene rapporterer til registeret. Statistikkene sorterer under offisiell statistikk over omsorgstjenester.

Mer informasjon om brukernes sykdommer

Det er avgjørende for sentrale helseregistre generelt og IPLOS-registeret spesielt at informasjonen om brukernes sykdommer (diagnoser) er dekkende og av god kvalitet.

Diagnose er nødvendig blant annet for å utforme tjenestetilbudet til forskjellige brukergrupper av omsorgstjenester. Kjennskap til diagnosene gir viktig informasjon for å vurdere kompetansebehovet i tjenestene, dekke brukerens behov, samt forebygge mulige problemer med håndtering av legemidler og risiko for underernæring.

I IPLOS-registeret supplerer diagnoseopplysninger informasjonen om brukernes bistandsbehov. Opplysningene bidrar til å belyse utvikling i tjenestebruk og bistandsbehov for viktige brukergrupper i omsorgstjenesten.

Figur 1 viser at andelen personer som er registrert med en gyldig diagnose i IPLOS-registeret, har økt entydig fra 2011 til 2017. I 2017 ble det rapportert diagnose for over 44 prosent av mottakerne av IPLOS-tjenester. Tilsvarende andel var til sammenlikning i overkant av 12 prosent i 2011.

Det er ellers slik at andelen med informasjon om diagnose varierer etter tjenester og diagnosegruppe. Eksempelvis hadde 8 av 10 personer med institusjonstjenester i 2017 en gyldig diagnose, mens dette bare gjaldt 5 av 10 personer med helsetjenester i hjemmet.

Flere registrert med legemiddelgjennomgang

Avvik relatert til legemiddelbruk og oppfølging av denne kan forårsake uønsket helseeffekt og til og med død. Et av tiltakene for å avdekke og forebygge problemer relatert til ineffektiv eller feil legemiddelbruk er legemiddelgjennomgang.

Helsedirektoratet har utarbeidet en egen veileder på området, der det blant annet understrekes at legemiddelgjennomganger er spesielt aktuelle for personer med sammensatte sykdomsbilder.

Registrering av gjennomført legemiddelgjennomgang, blant annet for personer med langtidsopphold på institusjon (sykehjem), ble inkludert i IPLOS-registeret fra og med 2016 og er et eksempel på informasjon som skal si noe om omsorgstjenestenes innhold og kvalitet.

Figur 2 viser at andelen personer på langtidsopphold i institusjon som er registrert med at legemiddelbruken er gjennomgått, har økt fra litt over 42 prosent i 2016 til nesten 60 prosent i 2017. Figuren viser samtidig at andelen personer som er registrert med at legemiddelbruken ikke er gjennomgått, har økt fra om lag 13 prosent i 2016 til rundt 16 prosent i 2017

Figuren viser også at andelen personer på langtidsopphold i institusjon som mangler rapportering av om legemiddelgjennomgang er gjennomført eller ei, er redusert fra nær 42 prosent i 2016 til i underkant av 21 prosent i 2017. Det kan tyde på at stadig flere kommuner registrerer og rapporterer denne informasjonen til IPLOS-registeret, men det kan også innebære at nødvendige tilpasninger er gjort i kommunenes fagsystemer slik at informasjonen kommer på plass.

Ernæringsstatus mer kartlagt

Helsemyndighetene anslår i pasientsikkerhetsprogrammet at hver tredje beboer i sykehjem og hver fjerde mottaker av helsetjenester i hjemmet er undernært eller er i risiko for underernæring.

Forskningsresultater på bakgrunn av screening av utskrivningsklare pasienter fra Haukeland sykehus har vist at i overkant av 40 prosent av pasientene som skrives ut fra sykehus til sykehjem, er i ernæringsmessig risiko.

Det er mange faktorer som påvirker matinntaket, både sykdomsrelaterte og andre. For eksempel kan både kvaliteten på mattilbudet, svekkelse av munnmotorikk, daglige rutiner, vaner og trivsel påvirke matlysten. Det trengs derfor en systematisk vurdering og oppfølging for å kartlegge personer som kan befinne seg i risikosonen. Det er derfor svært viktig å fange opp risiko for underernæring tidlig i forløpet og sette i gang tiltak før underernæring oppstår.

Kartlegging av ernæringsstatus, vurdering av ernæringsmessig risiko og planlegging av tiltak skal derfor bidra til å forebygge og behandle underernæring blant institusjonsbeboerne. Dette er på samme måte som ved legemiddelgjennomgang et eksempel på informasjon som skal si noe om omsorgstjenestenes innhold og kvalitet.

Figur 3 viser at andelen personer på langtidsopphold i institusjon, som er registrert med at ernæring er kartlagt, har økt fra nær 36 prosent i 2016 til i overkant av 53 prosent i 2017. Andelen som skulle ha hatt en slik kartlegging, men som ikke har fått det, har økt fra over 16 prosent til drøyt 20 prosent i samme periode.

Figuren viser også at andelen personer på langtidsopphold i institusjon som mangler rapportering av om ernæringskartlegging er gjennomført eller ei, er redusert fra over 42 prosent i 2016 til i underkant av 21 prosent i 2017. Det kan tyde på at stadig flere kommuner registrerer og rapporterer denne informasjonen til IPLOS-registeret.

Imidlertid er det på samme måte som med legemiddelgjennomgang grunn til å ta forbehold om at endringene fra 2016 til 2017 kan skyldes mer nødvendige tekniske tilpasninger i kommunenes fagsystemer enn at kommunene er blitt flinkere til å kartlegge ernæringsstatusen til institusjonsbeboerne.

Flest timer til de yngste brukerne

Det er et stadig økende behov for å ruste omsorgssektoren for framtidige utfordringer. Det har blant annet ført til at data i løpet av året har blitt viktig for å få et bedre og mer komplett datagrunnlag enn det situasjonsbildet på slutten av året (pr. 31.12.) gir. En slik tilnærming gir et mer reelt bilde av omsorgstjenestens omfang og brukernes ressursbehov.

Statistikken over tjenesteforbruk har blant annet vist at selv om nærmere tre firedeler av mottakere av hjemmehjelp er over 67 år, får denne gruppen bare 35 prosent av timene med hjemmehjelp som kommunene har tildelt.

Figur 4 viser at den største andelen av timene til hjemmehjelp har gått til de yngste brukerne under 49 år som også utgjør den minste andelen av brukerne. Figuren viser også at andelen timer per år i hovedsak synker med stigende alder.

For å kunne måle kommunenes bruk av ressurser ble den nye variabelen ressursinnsats innført i 2016. Det viser seg at de fleste kommunene har tatt i bruk variabelen. Imidlertid ser vi at 14 prosent av kommunene har rapportert alle observasjoner med enten manglende verdi eller at antall timer direkte til tjenestemottaker alltid er det samme som antall timer ressursinnsats. Det betyr at disse kommunene enten ikke bruker variabelen aktivt eller at tjenestemottakerne ikke har behov som krever flere personer ved tjenestebruk.

Som med andre nye variabler er det grunn til å understreke at det tar tid før registrerings- og datakvaliteten er tilfredsstillende. Det øker i sin tur behovet for utredning av variablenes kvalitet.

Hvordan sørge for god informasjon om omsorgstjenesten framover?

De variablene som er omtalt over, er bare noen av flere eksempler på informasjon som det er stor etterspørsel etter. Arbeidet med kvalitet gir en veiledning i riktig bruk av data som rapporteres til registre.

Fra og med 2018-årgangen vil kommunenes rapportering av opplysninger om brukere og tjenester til IPLOS-registeret bli erstattet av en tilsvarende rapportering til Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Det er viktig at kvalitetsutredning av både nye og eldre variabler og kommunenes registrering over tid fortsetter, for at statistikken som blir brukt til styringsformål gir riktig informasjon til brukere og beslutningstakere.