Disse kommunene har størst og minst inntektsulikhet

I den seneste målingen fra 2017 har Norge en Gini-koeffisient på 0,252, ifølge SSBs inntekts- og formuesstatistikk.

Gini-koeffisienten er et mål på hvordan all samlet inntekt er fordelt innad i en befolkning, og vil alltid være et tall mellom 0 og 1. En koeffisient på 0 betyr at alle i gruppen man ser på har akkurat like mye inntekt, mens en koeffisient på 1 tilsier at én enkelt person har all inntekt. Enkelt sagt er det en indikator på avstanden mellom fattig og rik.

Les mer om hvordan ulikhetsmålene tolkes her!

Går vi ned på kommunenivå i SSBs ulikhetsstatistikk, ser vi relativt store variasjoner fra den nasjonale koeffisienten. Når vi ser på disse tallene, kan det være greit å huske på at det som tilsynelatende ser ut som små forskjeller, i praksis kan være relativt betydelige.

– De aller fleste kommunene i Norge har i SSBs målinger en Gini-koeffisient godt under det nasjonale snittet. Faktisk er det kun 32 kommuner som har en koeffisient over 0,252. Kun tre kommuner har koeffisient over 0,300, sier Jon Epland i SSBs seksjon for inntekt- og levekårsstatistikk.

Kommunene med størst ulikhet trekker altså den nasjonale koeffisienten opp. Dette har sin naturlige forklaring i at spesielt Oslo har høyere ulikhet og samtidig svært mange innbyggere relativt til alle andre kommuner.

Bærum på topp

Topp ti kommuner med høyest ulikhet i 2017, i henhold til Gini-koeffisienten:

 – De store inntektsforskjellene i Asker og Bærum skyldes i stor grad at mange av husholdningene med de største finansformuene bor her. Dermed er det også store beløp som mottas i aksjeutbytte, forklarer Epland.

I Oslo forklarer innvandrerbefolkningen mye av ulikheten, fordi det i denne gruppen er et stort spenn i inntektsforskjellene.

– Dersom en utelater innvandrerbefolkningen i Oslo faller ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, fra 0,321 til under 0,300, sier Epland.

For andre kommuner kan stor ulikhet skyldes blant annet at noen få husholdninger har svært høye inntekter, som igjen påvirker summariske mål som Gini-koeffisienten. Dette gjelder for eksempel Søgne, Gjerdrum og Frøya.

– Utelates disse observasjonene, faller ulikheten i for eksempel Gjerdrum fra 0,289 til 0,234 og i Søgne fra 0,297 til 0,230. Da er fordelingen jevnere enn for landet som helhet, sier Epland.

Han mener disse eksemplene viser at Gini-koeffisienten med fordel kan komplementeres med andre ulikhetsmål for å få et mer fullstendig bilde av ulikheten på kommunenivå. For eksempel viser forholdstallet P90/P10 at fordelingen i de to nevnte kommunene er på nivå med landet som helhet.

Skaun er Norges likeste kommune

Topp ti kommuner med lavest ulikhet i 2017, i henhold til Gini-koeffisienten:

 I andre enden av skalaen finner vi kommuner med Gini-koeffisienter godt under 0,200. Her er det altså betydelig mindre forskjeller i innbyggernes inntekter enn for eksempel i hovedstaden.

– Dette handler mye om demografi. Mange av kommunene med minst ulikhet, som for eksempel Grane, Sørfold, Tjeldsund og Jondal, har alle en høy andel eldre innbyggere. Pensjonisthusholdningene har generelt sett en mye jevnere inntektsfordeling enn yngre husholdninger, sier Epland.

Skaun er den kommunen i Norge med aller lavest ulikhet målt etter Gini-koeffisienten, med en koeffisient på 0,179.

– Skaun har en ung befolkning med mange barnefamilier og lav andel aleneboende. Det trekker ofte i retning av mindre ulikhet. Samtidig er det få som har store kapitalinntekter her, sier Epland.

På andreplass på listen over Norges likeste kommuner finner vi Årdal. Her byr Epland på en annen forklaring:

– Her er nok forklaringen at yrkesaktiviteten er veldig høy. Nesten alle i yrkesaktiv alder i Årdal jobber, sier han.

– For eksempel er andelen med to yrkestilknyttede blant par med småbarn nesten 9 av 10 i denne kommunen, mens den er nede i 7 av 10 på landsbasis. Yrkestilknytningen er også stor blant enslige med barn i Årdal. Dermed er det svært få med lave inntekter i denne kommunen. 

Kilde: Statistikkbank-tabell 09114 (www.ssb.no/statbank/table/09114/)