Flere barn med vedvarende lave husholdningsinntekter

Å tilhøre en husholdning med vedvarende lavinntekt betyr at man har relativt lite penger å rutte med sammenlignet med det som ellers er vanlig i samfunnet.

I 2017 bodde nærmere 106 000 barn under 18 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det er vel 4 000 flere enn året før, og i alt 10,7 prosent av alle barn under 18 år tilhører nå en lavinntektshusholdning.

Betydelig økning i lavinntekt etter 2011

Slik det går fram av figur 1, har det i en lengre periode skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger. Tidlig på 2000-tallet økte andelen ganske kraftig. Den nådde 7,2 prosent i 2004, mens den deretter lå stabilt fra 7 til om lag 7,5 prosent frem til 2011.

Etter 2011 har andelen barn i lavinntektshusholdninger økt hvert år, og økningen i 2017 betyr at det på disse seks årene har blitt godt over 30 000 flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Sammenligner vi bakover til 2006, har det blitt vel 38 000 flere.

De fleste har innvandrerbakgrunn

Andelen barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen har økt betraktelig de siste årene og fortsetter å øke også fram til 2017. Mens kun 5,7 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2017, var denne andelen nesten syv ganger så stor for innvandrerbarn – 38,0 prosent.

Selv om barn med innvandrerbakgrunn utgjør bare om lag 16 prosent av alle barn i befolkningen (over en treårsperiode), har de etter 2012 utgjort flertallet av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I 2017 var denne andelen på 55,6 prosent. Dette er en betydelig økning siden 2006 da andelen var på 38,8 prosent, slik figur 2 viser.

I antall utgjør dette mer enn en dobling fra om lag 26 000 barn i 2006 til nær 59 000 barn i 2017. Barn i lavinntektsgruppen er ofte kjennetegnet av å tilhøre barnerike familier der foreldrene ofte har en svak tilknytning til arbeidslivet.

Også flere uten innvandrerbakgrunn har lavinntekt

Selv om det først og fremst er det økte innslaget av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene, har det etter 2011 også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Fra 2006 til 2011 sank antallet barn uten innvandrerbakgrunn som tilhørte lavinntektshusholdninger, med knappe 1 700 til godt under 40 000. Fra 2011 til 2017 har det igjen økt til nær 47 000 barn.

Mye av dette henger sammen med at flere barn i lavinntektsgruppen har kun én forsørger. En medvirkende årsak her er nok den svake inntektsutviklingen blant enslige forsørgere de siste årene, med inntektsnedgang etter 2014 når vi regner i faste priser. Selv om vi ser dette i enkelte andre husholdningstyper også, er det tydeligst blant enslige forsørgere.

Ser vi på barna uten innvandrerbakgrunn, bodde 17 500 i lavinntektsgruppen sammen med enslig mor eller far i 2011, i 2017 hadde dette antallet økt til 23 700. Av den totale økningen barn i lavinntekt uten innvandrerbakgrunn i denne perioden, skyldes altså over 80 prosent at flere enslige med barn faller under lavinntektsgrensen. Det har også blitt noe flere barn i parhusholdninger som tilhører lavinntektsgruppen, men her er økningen langt mindre.

Blant barna med innvandrerbakgrunn ser vi også en fordobling av antall barn i lavinntektshusholdninger fra 2011 til 2017. Men her ser vi også en kraftig økning for barn som tilhører parhusholdninger, fra drøyt 25 000 til nesten 41 000 barn i 2017.

Mange med bakgrunn fra Somalia og Irak

Selv om barna med innvandrerbakgrunn er betydelig overrepresentert i vedvarende lavinntektsgruppen, er det også tydelige forskjeller etter hvilken landbakgrunn de har. Barn med bakgrunn fra India har for eksempel en lavinntektsandel som ligger om lag 1 prosentpoeng under gjennomsnittet for befolkningen.

Den største innvandrergruppen i Norge er polakker, og også blant barn med innvandrerbakgrunn er det flest med bakgrunn fra Polen. I alt 25 prosent av disse barna bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt, altså større andel enn i befolkningen. Det er likevel en klar nedgang fra 35 prosent – som var det høyeste nivået tilbake i 2010.

Noe lignende finner vi for barn med bakgrunn fra Litauen, der 27 prosent hadde vedvarende lavinntekt i 2017, ned fra 36 prosent på sitt høyeste i 2013. Siden dette er relativt store grupper, finner vi at til sammen vel 6 000 barn med lavinntekt har innvandrerbakgrunn fra Polen eller Litauen. Det har tidligere vært vist at høy lavinntektsandel blant barnefamilier fra Polen og Baltikum henger sammen med at det er mange parfamilier med bare en inntekt.

Barn med bakgrunn fra Somalia den nest største gruppen av barn med innvandrerbakgrunn, og de er også svært utsatt for vedvarende lavinntekt. 79 prosent bor i en husholdning med så lav inntekt. Her har i tillegg utviklingen gått motsatt retning hvis vi sammenligner med barn fra Polen og Litauen. I 2011 bodde 67 prosent av barna med somalisk bakgrunn, nesten 11 000 barn, i en husholdning med vedvarende lavinntekt. Siden det i tillegg er en relativt stor gruppe, utgjør de om lag 10 prosent av alle barn med vedvarende lavinntekt i 2017.

Drøyt 9 500 barn har innvandrerbakgrunn fra Irak, og av disse bor vel 5 300, i en husholdning med vedvarende lavinntekt. I 2011 var lavinntektsandelen i denne gruppen nede på 51,2 prosent, men den har vært høyere både før og etter det. I løpet av de fire siste årene ser vi en liten nedgang i andelen barn med bakgrunn fra Irak i lavinntektshusholdninger.

Dårligst stilt er likevel barn fra Syria, der åtte av ti tilhører gruppen med vedvarende lavinntekt. Syrere er i hovedsak en gruppe med kort botid, og basert på totaltallene for innvandrere (omfatter ikke barn født i Norge med innvandrerforeldre), vet vi at lavinntektsandelen også for barn går ned med botid. Blant alle innvandrere fra Syria, voksne og barn, ser vi for eksempel at 43 prosent av dem med minst ti års botid har vedvarende lavinntekt, mens tilsvarende andel er 68 prosent for dem med 4–9 års botid.

Flere med lavinntekt også i mer absolutt forstand

En vanlig kritikk mot å måle lavinntekt relativt til den løpende inntektsutviklingen, er at man da kan overse at inntektene øker selv for dem som faller under lavinntektsgrensen. Et alternativ til å belyse utvikling i lavinntekt, som også benyttes av for eksempel Eurostat, er derfor å benytte en «fast» lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år.

Fordelen med en slik metode er at en da faktisk får belyst inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Dersom andelen personer med en inntekt under en slik «absolutt» lavinntektsgrense faller over tid, kan dette tolkes som at også de som befinner seg i lavinntektsgruppen, har hatt vekst i realinntektene i perioden. En svakhet med denne metoden i forhold til en relativ tilnærming er likevel at den økonomiske avstanden mellom dem nederst i fordelingen og resten av befolkningen kan øke, uten at dette nødvendigvis fører til at det blir flere lavinntektshushold. Derfor er det ofte lurt å se på både det relative og det mer «absolutte» målet samtidig.

Benyttes en slik metode basert på en «fast» lavinntektsgrense, går det fram av figuren at lavinntektsandelen falt betydelig fra 2006 og fram til om lag 2011. I denne perioden opplevde med andre ord også barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen en klar økning i husholdningenes realinntekter, slik at flere kunne krysse den «faste» lavinntektsgrensen for 2006. Men de siste årene har denne nedgangen stoppet opp, og etter 2013 øker også andelen med lavinntekt basert på denne metoden. For eksempel økte andelen barn i husholdninger med slik «absolutt» lavinntekt fra 3,5 prosent i 2013 til 4,2 prosent i 2017. Dette tyder på at barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen fikk redusert kjøpekraft i denne perioden.