Grunnrenten er altså merinntekten av å disponere en naturressurs, eller med andre ord; det man tjener utover det man normalt ville ha tjent ved å investere realkapital og humankapital i andre virksomheter. Det er bare et begrenset antall steder (lokaliteter) i Norge og hele verden som er egnet for havbruk, og dette gir opphav til ressursrente. Gode lokaliteter avhenger blant annet av klimatiske forhold, kvalitet på sjøvann og beskyttelse mot vær og vind. I likhet med andre naturressursnæringer kan begrenset adgang også betraktes som et resultat av samspillet mellom ressursknapphet og regulering av næringen i form av et begrenset antall produksjonstillatelser.

Utgangspunktet for beregning av ressursrenten er at produksjon av en naturressurs kan uttrykkes ved en produktfunksjon, der en eller flere økosystemtjenester inngår som innsatsfaktorer. Hvis vi kjenner godtgjørelsen til alle innsatsfaktorer som kapital, arbeidskraft og teknologi unntatt godtgjørelsen til tjenestene fra de marine økosystemtjenester, vil ressursrenten fremstå som forskjellen mellom verdien av produksjonen og godtgjørelsen til alle andre innsatsfaktorer. Vi argumenterer for at vi i stor grad klarer å skille mellom bidraget til produksjon fra marine økosystemtjenester og andre innsatsfaktorer. Vi argumenterer også for at verdien av fiskeoppdrettstillatelser ikke bør regnes som kapital, fordi det i våre beregninger er lisensene som gir opphav til ressursrente.

Ved å bruke tall og definisjoner i Nasjonalregnskapet og definisjonen i System of Environmental-Economic Accounting (SEEA) beregner vi ressursrenten i havbruk i Norge fra 1984 til 2020. Fra 2000 til 2020 er ressursrenten i gjennomsnitt nesten 8 milliarder NOK (2020-NOK), til tross for svake resultater i årene 2001-2004. Etter 2012 har ressursrenten steget markant. I de siste 10 årene har ressursrenten i gjennomsnitt vært nesten 14 milliarder. I de siste fem årene har den vært over 20 milliarder kroner, til tross for et relativt svakt år (12 milliarder) i 2020 som følge av koronapandemien.

Vi utfører ulike sensitivitetsanalyser som betydningen av høyere avkastningskrav, alternative lønnskostnader og konsekvensene av regnskapsmessig å behandle fiske i merdene som realkapital. Disse endrer ikke konklusjonen om at det har vært en betydelig ressursrente i norsk havbruk siden 2000, og at den har økt markant siden 2012.