Helseregnskap

Utgiftene til helseformål omfatter alle utgifter, både private og offentlige, som går til forbruk eller investeringer i helsetjenester mv. Utgiftene kan finansieres både av offentlige og private kilder, inklusive husholdningene. Som helseutgifter regnes eksempelvis husholdningenes kjøp av briller og ortopedisk utstyr, legemidler, tannhelsetjenester, legetjenester, forbruk av fysioterapi og andre helsetjenester, folketrygdens refusjoner i forbindelse med bruk av helsetjenester samt det offentliges utgifter (netto) til drift av sykehus og primærhelsetjenesten mv. Også offentlige utgifter til helseforebyggende tiltak og administrasjon av helsetjenester er inkludert. Likeledes inkluderes utgifter til drift av private sykehus mv. utover det som dekkes over offentlige budsjetter.

Helseutgiftene omfatter også deler av utgiftene til pleie- og omsorgsformål. Ifølge de internasjonale retningslinjene gjelder dette den delen av pleie- og omsorgsutgiftene som kan spesifiseres som helserelaterte. Det betyr at omsorgstjenester som for eksempel praktisk bistand til eldre og funksjonshemmede ikke regnes som helseutgifter. Tilsvarende inkluderes helseutgifter knyttet til rusmiddelomsorg.

Helseadministrasjon (HC.7) dekker kort forklart driftsutgiftene i følgende institusjoner i staten: De regionale helseforetakene (RHF) og Helse- og omsorgsdep. (herunder Bioteknologinemnda, Statens strålevern, Statens helsetilsyn, Norsk pasientskadeerstatning, Pasientskadenemnda, Statens legemiddelverk). I tillegg tas enkelte  tilskudd / tiltak med: Apotekvesenet og legemiddelfaglige tiltak, statlige stimuleringstiltak for psykisk helse, samt noe annet. Det siste vil kunne endre seg avhengig av utformingen av kapitlene vedr. tilskuddene / tiltakene i HODs budsjettproposisjon.

Helseadministrasjon bør også ses sammen med forebyggende helsearbeid (HC.6). Her tar vi med følgende fra statsregnskapet (dvs. helse- og omsorgsdepartementets St.prop.): Folkehelseinstituttet, folkehelse, pasient- og brukerombud og særskilte tilskudd til psykisk helse og rustiltak. I tillegg tar vi med følgende funksjoner i kommuneregnskapet: 232 Forebygging, helsestasjons- og skolehelsetjeneste og 233 Annet forebyggende helsearbeid.

System of Health Accounts

A System of Health Accounts, (OECD 2011) er et klassifiseringssystem som definerer hvilke utgifter som skal inkluderes i helseutgiftene og utgiftene grupperes i følgende tre dimensjoner/grupper/kategorier:

- Type tjeneste - formål (Health Care by function - HC)

- Produsent / tilbyder (Health care providers - HP)

- Finansieringskilde (Sources of funding - HF)

Helseutgifter etter type tjeneste (formål)

Formålsinndelingen tar utgangspunkt i hvilken type tjeneste pasienten mottar. Den samme tjenesten kan produseres av flere ulike produsenter, eksempelvis kan røntgentjenester produseres ved røntgeninstitutt eller sykehus. I tabellen under er formålsinndelingen listet opp.

Helseutgifter etter type tjeneste kan knyttes til andre internasjonale klassifiseringsstandarder som COFOG (classification of the functions of government) og COICOP (classification of individual consumption by purpose), jmfr. A System of Health Accounts .

Helseutgifter etter produsent / tilbyder

Helseutgifter fordelt etter produsent tar utgangspunkt i en næringsklassifisering av den enheten som leverer tjenesten til brukeren. Utgangspunktet er at hver enkelt tjeneste kan relateres til en eller flere produsenter. De ulike hovedgruppene innenfor produsentklassifiseringen er:

Helseutgifter etter produsent kan kobles mot den internasjonale næringsklassifikasjonen ISIC (International Standard Industrial Classification), jmfr. A System of Health Accounts .

Helseutgifter etter finansieringskilde

Helseutgiftene i Norge finansieres av staten via statsbudsjettet inklusive folketrygden og de regionale helseforetakene, av kommunene og gjennom egenbetalinger fra pasienter. Inndelingen slik den er definert er vist i tabellen under.

Inndelingen av helseutgifter etter funksjon, produsent og finansieringskilde gir en rekke kombinasjonsmuligheter. Eksempelvis kan en ved å kombinere funksjon og produsent/tilbyder gi en oversikt over hvem som produserer de ulike tjenestene og hvilket formål disse har. Videre kan dette kombineres med klassifikasjonen for finansieringskilde for å belyse hvem som finansierer forbruket.

Standard for internasjonal sektorgruppering

Helseutgiftene er også fordelt på produserende, institusjonell sektor, jfrm. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/39. Institusjonell sektorfordeling er en statistisk standard som benyttes først og fremst av nasjonalregnskapet. Den deler den norske økonomien i sektorer på basis av gruppering av ensartede institusjonelle enheter. I Norge opererer vi med seks hovedsektorer; Offentlig forvaltning (statsforvaltningen og kommuneforvaltningen), finansielle foretak, ikke-finansielle foretak, husholdninger, ideelle organisasjoner og utlandet. For helseutgiftene er ikke-finansielle foretak, husholdninger og utlandet slått sammen til en sektor, og er med det fordelt på sektorene:

• Markedsrettet sektor (inkl. utlandet)
• Statsforvaltningen
• Kommuneforvaltningen
• Ideelle organisasjoner

Navn: Helseregnskap
Emne: Nasjonalregnskap og konjunkturer

Seksjon for nasjonalregnskap

Kun nasjonalt nivå.

Helseregnskapet utarbeides årlig. Endelige tall for en årgang vil først publiseres vel 2 år etter årets utløp, og er basert på et detaljert kildemateriale. De foreløpige tallene i helseregnskapet er basert på mer aggregerte kilder og vil til en viss grad også bygge på anslag. Regnskapet vil normalt publiseres om lag tre måneder etter årets utløp.

Tallene rapporteres årlig til OECD.

Ikke relevant

Helse angår folks hverdag og blir ofte gjenstand for debatt. Blant annet diskuteres hvilke helsetjenester som ytes og hva tjenestene koster samfunnet og den enkelte. Helseutgiftene i Norge sammenlignes også med andre lands helseutgifter.

OECD har utviklet et system for helseregnskap ("A System of Health Accounts"). Regnskapssystemet er utviklet for å møte politiske behov for data så vel som behov forskere på området står overfor. Det felles rammeverket som systemet er bygd rundt, vil sikre best mulig sammenlignbarhet av data over tid og også mellom land. Systemet er utviklet slik at det gir sammenlignbare tall for land uavhengig av hvordan organisering av helsetjenestene er i landene.

Helseregnskapet basert på OECDs A System of Health Accounts (OECD 2000) ble første gang publisert i 2005, med tall for perioden 1997-2004.Tall  basert på den nyeste versjonen av OECDs A System of  Health Accounts (OECD 2011) ble publisert for første gang i 2015.

OECD, Helse- og omsorgsdepartementet og dets underliggende etater, forsknings- og utredningsinstitutter, internasjonale organisasjoner, massemedia mv.

Ingen eksterne brukere har tilgang til statistikk før den er publisert samtidig for alle kl. 08.00 på ssb.no etter forhåndsvarsling senest tre måneder før i Statistikkalenderen. Dette er et av de viktigste prinsippene i SSB for å sikre likebehandling av brukerne.

Helseregnskapet bygger på nasjonalregnskapet som videre er konsistent og avstemt med statsregnskapet, kommuneregnskapene og regnskapene fra helseforetakene. Alle regnskapene er konsistente og avstemte.

Ikke relevant

Ikke relevant

Helseregnskapet er basert på A System of Health Accounts, (OECD 2011).

Regnskapet omfatter utgiftene til helseformål, dvs alle utgifter, både private og offentlige, som går til forbruk eller investeringer i helsetjenester.

Helseregnskapet er svært omfattende og dekker områder som utgifter til helsetjenester fordelt etter funksjon, etter produsent og etter finansieringskilde. Systemet legger vekt på at resultatene skal være sammenlignbare både mellom land og over tid.

Helseregnskapet er en såkalt satellitt til nasjonalregnskapet, dvs. detaljert informasjon fra statistikkilder innarbeides i nasjonalregnskapet som igjen er verktøy for å tilrettelegge og presentere helseutgiftene.

De viktigste kildene for helseregnskapet er statsregnskapet inklusive folketrygden, kommuneregnskapet, regnskapene fra helseforetakene, regnskaper fra private sykehus samt en utvalgsundersøkelse av husholdningenes forbruksutgifter (Forbruksundersøkelsen). I tillegg vil en god del annen informasjon som ligger i nasjonalregnskapet bli utnyttet. Alle kildene bearbeides i nasjonalregnskapet og tilrettelegges særskilt for å kunne gi de nødvendige data til helseregnskapet.

Helseregnskapet bygger på statistikk innsamlet for andre statistikkformål i SSB og har ingen egen datainnsamling.

Tallene til helseregnskapet hentes fra mer detaljert statistikk enn det som brukes i NR. De er tilpasset NR og vil som annen primærstatistikk bli kvalitetsvurdert og avstemt ved bruken i NR.

Revisjonssyklus i nasjonalregnskapet

Tallene til helseregnskapet hentes fra detaljer i nasjonalregnskapet og vil dermed endres ved revisjoner av de aktuelle delene av nasjonalregnskapet.

Nasjonalregnskapet er gjenstand for revisjon med jevne mellomrom. Det foreligger internasjonale anbefalinger om å gjennomføre "tallrevisjoner" om lag hvert femte år. Nasjonalregnskapet gjennomgår også større revisjoner når de internasjonale retningslinjene endres vesentlig, slik tilfellet var ved innarbeidingen av SNA 93.

Graden av revisjoner vil dermed avhenge av tilgang på nye og bedre datakilder, eksempelvis ga innarbeidingen av data for fra KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) nye og bedre data for kommunesektoren, noe som medførte revisjoner på detaljert nivå i nasjonalregnskapet.

Hoveddelen av arbeidet med helseregnskapet er å knytte data til kildene i nasjonalregnskapet. I enkelte tilfeller må man anvende andre kilder for å skille ut de delene som skal identifiseres i helseregnskapet. Det gjelder i de tilfeller der nasjonalregnskapet ikke har tilgjengelige data på et tilstrekkelig detaljert nivå. For eksempel brukes data fra Norsk pasientregister for å skille mellom utgifter til dag- og inneliggende pasienter.

Tallene i helseregnskapet lages både i løpende og faste priser. Fastpristallene (deflatorene) hentes fra nasjonalregnskapet der tallene beregnes i fjorårets priser ved å deflatere utgiftstallene på et detaljert nivå.

Ikke relevant

Etter Statistikklovens §2-6 skal ikke tall offentliggjøres på en slik måte at de kan føres tilbake til den enkelte oppgavegiver. Etter Statistisk sentralbyrås regler for konfidensialitet, må det derfor være minst 3 bedrifter innen det området det leveres statistikk for.

I de tilfeller der dette er relevant for helseregnskapet, vil tallene aggregeres i publiseringen.

Et av hovedformålene med helseregnskapet er sammenlignbarhet over tid og mellom land. Helseregnskapet for perioden fra og med 1997 er etablert i tråd med internasjonale retningslinjer og er derfor sammenlignbare med andre land som har etablert tilsvarende regnskap.

Helseregnskapet / nasjonalregnskapet bygger på mange forskjellige statistiske kilder. Dette er kilder som enten inneholder data basert på innsamlede opplysninger fra bedrifter, foretak eller husholdninger, eller på data fra ulike registre. Nasjonalregnskapstallene vil avspeile den usikkerheten som ligger i det statistiske kildegrunnlaget og de beregningsmetoder som benyttes. Feilkilder og usikkerhet knyttet til de enkelte kildene er vanligvis beskrevet som en del av kildedokumentasjonen i nasjonalregnskapet. Flere av de statistiske kildene som ligger til grunn for nasjonalregnskapet har relativt lang bearbeidingstid. Dette medfører at de foreløpige nasjonalregnskapstallene er mer usikre enn de endelige tallene.

Siden nasjonalregnskapet er et integrert system som inneholder mange rutiner for avstemming og konsistenskontroll av data, er det imidlertid grunn til å anta at nasjonalregnskapet på enkelte områder kan bidra til å redusere noe av den usikkerheten som ligger i kildegrunnlaget. På den annen side krever nasjonalregnskapet at det skal beregnes tall på områder hvor grunnlagsstatistikken er mangelfull, og man må i dette tilfelle avlede tallene ved residualberegninger.

Ikke relevant