Det er kun utbyggingen av naturarealer som sammenlignes. Den totale utbyggingen som også omfatter jordbruksareal og fortetting i bebygde områder, er større og er ikke omfattet av notatet.

Sammenstillingen av de aggregerte tallene gir resultater som stemmer godt overens, og hovedinntrykket fra beregningene etter begge metodene er at utbyggingen av naturareal har ligget relativt jevnt gjennom hele perioden.

Metodene har ulike styrker og svakheter, som både gjør at de kan komplettere hverandre og at de hver for seg kan brukes til å forklare ulike forhold.

Matrikkelmetoden, som er SSBs foreløpige metode, er utviklet for å kunne gi raske estimater for utbygging per år, der beregningene gjøres for hver enkelt kommune. Resultater fra arbeider der metoden er benyttet, er hittil gitt på lands- og fylkesnivå. Metoden gir også mulighet for å gjøre sammenligninger mellom ulike typer kommuner etter sentralitet, eller se på variasjoner i utbygging for avstand til tettsted.

Bygninger i matrikkelen, med dato for igangsettingstillatelse, eller for når de er tatt i bruk, er kartfesta utbygginger med relativ sikker tidfesting. I matrikkelmetoden blir tall for utbygging per år derfor basert på bygninger fra matrikkelen. Utbygging av veg og andre areal uten bygninger, blir estimert.

I det nasjonale klimagassregnskapet for arealbrukssektoren rapporteres årlig arealbruksendringer til FNs klimapanel. Denne statistikken er basert på Landsskogstakseringen. Landsskogtakseringen består at et permanent rutenett med prøveflater som dekker hele landet, med alle naturtyper og ulike typer arealbruk. Denne statistikken har et fortrinn ved å kunne gi oppdatert og detaljert informasjon om naturen som utbygges. Den har også et har sitt fortrinn når det kommer til å se endringer lenger tilbake i tid, da de permanente prøveflatene er fulgt med gjentatte registreringer fra de ble etablert rundt 1990.

Matrikkelmetoden og klimagassregnskapet bruker ikke samme startår for arealtilstanden. For matrikkelmetoden er startåret 2011, mens for Landsskogtakseringens data kan utbygging beregnes tilbake til da de permanente flatene ble etablert. Den samme bygningen kan derfor treffe et bebygd areal i matrikkelmetoden, og et skogsareal i Landsskogstakseringen.

At de to metodene bruker ulik metode for tidfesting, vil nok ha betydning dersom man ser på enkeltutbygginger, men ulikhetene kan jevnes noe ut når endringene sees over et lengre tidsrom, og på et høyere geografisk nivå. I en sammenligning som her, der begge institusjoners resultater er gitt som landstall og for 5-årsperioder, kan ulik tidfesting ha mindre betydning. 

I matrikkelmetoden beregnes type utbygd natur basert på arealtypene bygningsomrissene treffer. Klimagassregnskapet har en langt mer presis registrering av naturtyper, og dersom vi skulle bruke klimagassregnskapets som er fasit for fordeling av naturtyper, så vil vi blant annet se at matrikkelmetoden overestimerer utbygging på åpen fastmark.

Begge beregningene viser varig utbygging, og ingen av metodene fanger opp gjengroing i dette arbeidet.