Viktige signaler om samfunnet

Last ned artikkelen "Viktige signaler om samfunnet" i PDF.  

---

 

Høsten 2007 ble den norske strategien for bærekraftig utvikling presentert i Nasjonalbudsjettet 2008. Strategien setter søkelys på hvordan Norge kan bidra til en bærekraftig utvikling globalt, og på hvordan vi skal sikre bærekraftig utvikling nasjonalt. Strategien omfatter syv tema- eller politikkområder med spesifiserte hovedmål og delmål.

Norges nasjonale indikatorsett for bærekraftig utvikling

I det etterfølgende presenteres et oppdatert indikatorsett med korte beskrivelser av utviklingen. For en mer fyldig omtale av indikatorene og utvalgt tilleggsinformasjon innenfor politikkområdene henvises til rapporten « Indikatorer for bærekraftig utvikling 2012 ».

Netto nasjonalinntekt per innbygger fordelt på kilder

En viktig forutsetning for å legge grunnlag for en bærekraftig utvikling er at samlede ressurser eller kapital i vid forstand minst opprettholdes over tid.

I nasjonalregnskapet er netto nasjonalinntekt (NNI) et mål på hvor mye vi kan konsumere og/eller spare av de samlede ressursene i hvert enkelt år, gitt at samlet kapital skal være uendret. Det tas imidlertid verken hensyn til at ikke-fornybare naturressurser vil ta slutt før eller siden, eller at eventuell overutnyttelse av fornybare naturressurser gir mindre inntektsmuligheter i fremtiden.

Nettonasjonalinntekten per innbygger viser en stigende trend gjennom perioden, selv om den faller i enkelte år, for eksempel i forbindelse med finanskrisen i 2008-2009. I perioden 2011-2012 var nasjonalinntekten 509 000 kroner per innbygger.

De ulike kildene til inntekt er delt inn i seks hovedgrupper:

• Fornybare naturressurser – i vannkraft.
• Betinget fornybare naturressurser – i jordbruk, skogbruk, fiske og fangst og i fiskeoppdrett.
• Ikke-fornybare naturressurser - i hovedsak i olje/gass-sektoren, men også i bergverk.
• Produsert kapital - bygninger (ikke grunn), anlegg, maskiner, verktøy, mm.
• Netto finansinntekt - nettoinntekt fra rene finansielle beholdninger som for eksempel Statens Pensjonsfond – Utland, samt gjeld Norge har til utlandet.
• Humankapital - uttrykker verdiskapingen vi forventer skal komme fra arbeidskraften og spesielt den kunnskapen arbeidskraften til en hver tid besitter.

Uttak av ikke-fornybare naturressurser, det vil i all hovedsak si olje og gass, er en meget viktig kilde til inntekt for Norge. Denne kildens betydning har økt fra å utgjøre 5 prosent av vår inntekt i perioden 1986-1990 til å utgjøre 17 prosent i perioden 2011-2012. Bidraget fra humankapitalen er likevel viktigst. Selv om den utgjør en mindre andel i den siste perioden enn i den første, utgjorde den likevel 68 prosent av nasjonalinntekten i 2011-2012. Nettofinansinntekten har økt fra -3 prosent til 2 prosent i løpet av perioden.

De fornybare naturressursene, slik de beregnes her, bidrar samlet sett lite til netto nasjonalinntekt. Langt på vei skyldes det at jordbruket i beregningen kommer ut med en stor negativ inntekt, fordi innsatsen av arbeidskraft og kapital er kombinert med store subsidier sett i forhold til den direkte målbare verdiskapingen. Bidraget fra jordbruk har imidlertid blitt mindre negativt med årene. De positive inntektene i spesielt vannkraft veier opp for dette, men ikke mer enn at bidraget fra de fornybare naturressursene totalt bare blir svakt positivt i den siste perioden.

Generasjonsregnskapet

Offentlig sektor spiller i Norge en viktig rolle for den samlede velferden. Hovedoppgavene som må finansieres, først og fremst ved skatter, er inntektssikring og omfordeling gjennom trygder og stønader, fellesgoder som forsvar og rettsvesen, samt velferdstjenester som helse, omsorg og utdanning.

I generasjonsregnskapet anslås offentlige inntekter og utgifter svært mange år frem i tid. Ved å holde dagens skattesatser, trygderegler og gjennomsnittsbruk av velferdstjenester konstante rendyrker beregningene hvordan budsjettbalansen påvirkes av endringer i tre forhold:

i) befolkningens størrelse og sammensetning, spesielt aldersfordeling;
ii) statens petroleumsinntekter;
iii) reallønn som følge av produktivitetsvekst.

Dersom utgiftene over tid vokser fra inntektene, må offentlige utgifter før eller senere kuttes eller skattebyrden økes.

Til tross for at Norges offentlige finanser for tiden fremstår som svært solide, både historisk og sammenlignet med andre land, viser generasjonsregnskapet et behov for strammere offentlige budsjetter. Hovedårsaken er at offentlige utgifter vil vokse sterkere enn skatteinntektene etter 2025. Det skyldes sterk vekst i de eldres andel av befolkningen, og at den lønnsomme olje- og gassutvinningen forventes å avta. Kravet til styrking ble i Nasjonalbudsjettet 2013 beregnet til mellom 7,4 og 9,6 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det påpekes imidlertid at noen av forutsetningene som ligger til grunn for disse beregningene, bidrar til å overdrive veksten i offentlige utgifter og dermed behovet for inndekning. Det anslåtte inndekningsbehovet økte markert som følge av de finanspolitiske tiltakene under finanskrisen, men har senere avtatt noe.

I Perspektivmeldingen 2013 ble behovet for budsjettinnstramming ikke beregnet med generasjonsregnskapet. I stedet brukte man mer omfattende modeller, og innstrammingsbehovet måles ved den såkalte S2-indikatoren som også brukes i tilsvarende vurderinger fra EU-kommisjonen. For Norge gir denne endringen mer pålitelige anslag på fremtidige skatteinntekter og kostnadsvekst i offentlig tjenesteyting. S2 viser et årlig innstrammingsbehov for Norge på 3,4 prosent av BNP, altså et lavere anslag enn det generasjonsregnskapet viser.

Utvikling i inntektsfordeling

Et bærende element i den opprinnelige bærekraftdefinisjonen var solidaritet og fordeling innenfor generasjonene. Dette gjaldt først og fremst fordeling mellom rike og fattige land, men ut fra prinsippet om at utvikling skal komme alle til gode, har dette gyldighet også innenfor enkeltland.

To ulike mål er brukt for å illustrere utviklingen i den relative inntektsulikheten mellom husholdningene . Ulikheten, målt ved Gini-koeffisienten , var noe større i 2011 enn i 1986. I perioden sett under ett økte den med vel 17 prosent, fra 0,21 til 0,25. Frem til 2000 økte ulikheten relativt jevnt fra 0,21 til 0,24. Perioden 2000-2011 er imidlertid preget av store svingninger i ulikheten, der blant annet utviklingen i kapitalinntektene har hatt stor betydning. I årene 2002-2005 økte ulikheten til dels betydelig som følge av en sterk økning i utbetalinger av aksjeutbytte og aksjegevinster.

Det aller meste av aksjeutbyttene i Norge tilfaller husholdningene i den aller øverste del av inntektsfordelingen. I 2005 mottok for eksempel den rikeste prosenten av husholdningene hele 80 prosent av alt aksjeutbytte. Ulikheten ble ytterligere forsterket ved at aksjeutbytte til og med inntektsåret 2005 i praksis var skattefritt for personlige skatteytere. Målt ved Gini-koeffisienten var for eksempel inntektsforskjellene 56 prosent høyere i 2005 enn i 1986.

Fra 2005 til 2006 falt ulikheten betydelig. De nye skattereglene for inntektsåret 2006 gjorde det mindre gunstig å ta ut utbytte, med den følge at utbyttene ble kraftig redusert og at den observerte fordelingen dermed ble jevnere. Gini-koeffisienten falt da fra 0,33 i 2005 til 0,24 i 2006, det vil si om lag på samme nivå som på 1990-tallet. Etter 2006 har inntektsfordelingen endret seg lite.

Den andre indikatoren – P90/P10 – viser en mindre endring. Dette målet påvirkes i mindre grad av ekstremverdier i begge ender av fordelingen. I 2011 hadde en person med høyere husholdningsinntekt enn 90 prosent av befolkningen (P90), omtrent 2,8 ganger høyere inntekt enn en person som hadde lavere husholdningsinntekt enn 90 prosent av befolkningen (P10). Indikatoren har endret seg relativt lite siden 1986, men en jevn endring fra 2,6 til 2,8 har funnet sted.

Inntektsforskjellene innad i Norge er lav både sammenlignet med andre europeiske land og i global sammenheng.

Befolkningens utdanningsnivå

Kunnskap og ekspertise er kanskje de viktigste elementene i samfunnets verdiskaping i fremtiden. Utdanning har betydning for sosial og personlig utvikling. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn.

Norge har i løpet av de siste 30-40 årene hatt en betydelig økning av utdanningsnivået.

I 2011 var over 29 prosent registrert med høyere utdanning på universitets- og høgskolenivå. I løpet av de siste 40 årene har andelen med høyere utdanning økt med nær 20 prosentpoeng. Samtidig som det blir stadig flere med høyere utdanning, blir det stadig færre med kun grunnskole. I perioden fra 1970 til 2011 sank andelen som hadde grunnskole som høyeste utdanning, fra 53 til 28 prosent. Andel personer i alderen 16 år og over med utdanning på universitets- og høgskolenivå var i 2011 for første gang høyere enn andelen med kun grunnskolenivå. Andelen med videregående utdanning har i samme periode holdt seg stabil på rundt 40 prosent.

Over 7 prosent av Norges befolkning over 16 år er registrert med lang høyere utdanning (mer enn 4 år). Andelen menn med lang høyere utdanning er fortsatt høyere enn andelen kvinner, henholdsvis 9 og 6 prosent. Av dem med utdanning på dette nivået er det flest med utdanning innenfor fagfeltet naturvitenskaplige fag, håndverksfag og tekniske fag (33 prosent), og blant menn med lang høyere utdanning er det klart flest med utdanning innenfor dette fagfeltet (42 prosent). Blant kvinner med lang høyere utdanning er det om lag lik andel innen samfunnsfag og juridiske fag (22 prosent), helse-, sosial- og idrettsfag (21 prosent) og innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag (20 prosent).

Ifølge OECDs rapport «Education at a Glance 2012» er andelen av befolkningen i aldersgruppen 25-64 år med utdanning på universitets- og høgskolenivå i Norge høyere enn gjennomsnittet for OECD-landene, men Norge ligger ikke i utdanningstoppen. Ni OECD-land har en større andel med høyere utdanning enn Norge.

Mottakere av uførepensjon og arbeidsavklaringspenger

For den enkelte er sysselsetting viktig som inntektsgrunnlag, personlig utvikling og for å kunne delta i samfunnslivet. At en stor del av befolkningen er utenfor arbeidslivet når de er i arbeidsdyktig alder, kan også være en trussel mot opprettholdelse av den menneskelige kapital. Dette kan ha betydning for landets økonomisk produktive evne på lang sikt, for sosial stabilitet og dermed for bærekraften i samfunnet.

I de økonomiske nedgangstidene i første halvdel av 1990-tallet var andelen som falt utenfor arbeidslivet, stor. Dette gjaldt både de fleste mottakere av uføreytelser og de arbeidsledige. Perioden fra slutten av 1990-årene og frem til midten av 2000-tallet var karakterisert av en jevn økning i andelen med uførepensjon . Etter dette avtok andelen noe, mens den i de siste fire årene har vært stabil på rundt 9,5 prosent. Ved utgangen av 2012 mottok noe i underkant av 15 prosent av befolkningen mellom 18 og 66 år enten uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger . Uførepensjonistene utgjør den klart største andelen. Det var om lag 310 000 mottakere av uførepensjon, og antallet har økt med om lag 126 000 personer siden 1984, og med over 3 000 fra 2011. Ser vi på fordelingen mellom kvinner og menn, var det i 2012 langt flere uførepensjonister blant kvinner (178 000, eller 57 prosent av alle uførepensjonister) enn blant menn (132 000, eller 43 prosent).

Ifølge NAVs statistikk var det i 2012 en økning i antall uføre i alle aldersgruppene fra 18 til 59 år. I aldersgruppen 60-67 år var det imidlertid en markert nedgang i antall uføre sammenlignet med 2011, men 42 prosent av alle uførepensjonister tilhører denne aldersgruppen. I 2013 blir det store 1946-årskullet alderspensjonister, noe som vil medføre en forholdsvis høy avgang fra uførepensjon.

Per september 2012 mottok om lag 167 000 personer, eller omkring 5 prosent av befolkningen i aldersgruppen 18-66 år, arbeidsavklaringspenger. Fordelingen mellom kvinner og menn var henholdsvis 98 000 (59 prosent) og 68 000 (41 prosent).

Samtidig som andelen personer i yrkesaktiv alder som mottar uførepensjon og lignende stønader, ligger på et høyt nivå i Norge, er det også slik at få land har en høyere andel yrkesaktive enn Norge. Arbeidsledigheten er også lav.

Forventet levealder ved fødselen

Endringer i forventet levealder kan indirekte si noe om befolkningens helse og levekår, om kvaliteten i helsetjenesten, medisinsk utvikling samt endringer i befolkningens levevaner og livskvalitet. Dette er alle viktige aspekter ved en bærekraftig samfunnsutvikling.

I løpet av de siste 25 årene har den forventede levealderen i Norge økt med om lag 6,5 år for menn og snaut 4 år for kvinner. Forventet levealder ved fødselen for menn økte med 0,4 år fra 2011 til 2012, mens det ikke var noen endring for kvinner. Forventet levealder for menn er nå 79,4 år, mens den for kvinner er 83,4 år. Menn har lenge hatt en gunstigere utvikling i levealderen enn kvinner, og denne trenden fortsatte i 2012. I 1986 kunne nyfødte jenter forvente å leve 6,9 år lenger enn gutter, men denne forskjellen var redusert til 4,0 år i 2012.

Nedgang i dødelighet blant eldre og middelaldrende bidrar mest til den økende levealderen. En annen viktig årsak til økningen i levealderen er at dødeligheten blant spedbarn og barn har sunket.

Tall fra Eurostat viser at i Europa i 2011 var det kvinner fra Frankrike, Spania, Italia og Sveits som utmerket seg, med forventet levealder på minst 85 år. Den forventede levealderen var henholdsvis 85,7 år i Frankrike, 85,4 i Spania, 85,3 i Italia og 85,0 i Sveits. I de nordiske landene er det kvinner på Island som kan forvente å leve lengst, med 84,1 år. Finske kvinner kommer på andreplass med 83,8 år. For menn er islendingene på topp med 80,7 år sammen med sveitsiske og italienske menn, som også kan forvente å bli over 80 år, henholdsvis 80,5 og 80,1 år. I de nordiske landene kan svenske menn forvente å leve til de er 79,9, mens danske og finske menn ligger drøye to år lavere. Ifølge tall fra FN for 2011 er det på verdensbasis kvinner i Japan og Hong Kong som har den høyeste levealderen, med 86,4 og 85,9 år.

Beregninger i Statistisk sentralbyrå viser at både menn og kvinner ved 65 års alder har ti forventede gjenstående leveår ved meget god eller god helse.

I befolkningsfremskrivningene til Statistisk sentralbyrå er det forutsatt at forventet levealder for nyfødte vil øke til mellom 84 og 93 år for menn og mellom 85 og 96 for kvinner i 2100. Befolkningsfremskrivningene viser at vi på lang sikt vil få en betydelig eldre befolkning.

Norske klimagassutslipp relatert til Kyoto-målet

Den naturlige drivhuseffekten sørger for at middeltemperaturen på jorden er 15 °C og ikke -18 °C som den ville vært uten drivhusgasser i atmosfæren. Økte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren forsterker denne virkningen.

Det er vanskelig å kvantifisere hvor mye av klimaendringene som skyldes menneskelige påvirkninger, men FNs klimapanel, IPCC, sier i sin siste hovedrapport fra 2007 at det er meget trolig at det meste av oppvarmingen som er observert i de siste 50 år, skyldes menneskelig aktivitet.

De norske klimagassutslippene gikk noe ned i 2012. Totalt var utslippene fra norsk territorium på 52,9 millioner tonn CO2 -ekvivalenter . Det er 0,4 millioner tonn, eller 0,8 prosent, mindre enn året før, men 2,8 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter over den nasjonale, årlige utslippskvoten som Norge er tildelt gjennom Kyotoprotokollen for perioden 2008-2012.

Bortsett fra i 2009, da utslippene gikk ned som følge av lav økonomisk aktivitet, har ikke utslippene vært så lave siden 1995. Utslippene i 2012 var likevel 5,1 prosent høyere enn i 1990. Olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk er de tre viktigste utslippskildene og stod for til sammen 67 prosent av totale klimagassutslipp i 2012. Mens de samlede klimagassutslippene har økt med 5 prosent siden 1990, har utslippene av CO ₂ økt med hele 27 prosent. Den kraftige veksten i olje- og gassproduksjonen på 90-tallet har vært viktigste årsak til oppgangen i CO ₂ -utslippene. I 2012 avtok imidlertid utslippene av denne gassen med 0,4 millioner tonn, til 44,3 millioner tonn.

I 2012 var det lavere utslipp fra energiforsyning hovedsakelig som følge av svært lav aktivitet ved gasskraftverkene. Det var også lavere fyringsutslipp fordi lave strømpriser gjorde det mer attraktivt å bruke elektrisk oppvarming. Økt olje- og gassproduksjon bidro til at utslippene fra denne kilden økte med 0,5 prosent. Veitrafikkutslippene økte med 0,4 prosent, mens industriutslippene var stabile.

Siden 1920-tallet har avvirkningen av norsk skog vært lavere enn tilveksten. Det innebærer at Norge har større opptak enn utslipp av CO ₂ i skog. Ifølge beregninger utført av Institutt for skog og landskap var netto opptak av CO ₂ fra skog og arealer i Norge i 2011 rundt 28 millioner tonn. Dette tilsvarte om lag 50 prosent av de totale klimagassutslippene dette året, målt i CO ₂ -ekvivalenter.

Ifølge statistikk fra IEA var CO ₂ -utslippet per innbygger i Norge 8 tonn i 2010. Dette var noe over gjennomsnittet for EU-27 (7,3), men betydelig under gjennomsnittet for OECD-landene (10,1).

Utslipp av NOx , NH ₃ , SO ₂ og NMVOC

Sur nedbør som følge av utslipp av NOx, NH ₃ og SO ₂ , er fortsatt et alvorlig miljøproblem i Norge, til tross for at utslippsnedgang har ført til redusert forsuring. Flyktige organiske forbindelser (NMVOC) kan inneholde kreftfremkallende stoffer og bidrar til dannelse av bakkenær ozon.

Ifølge foreløpige tall ble utslippene av de forsurende stoffene nitrogenoksid, svoveldioksid og ammoniakk, målt som syreekvivalenter , redusert med 3 prosent i 2012.

Norges utslipp av NOx (nitrogenoksider) var 173 000 tonn i 2012. Det var 4 prosent lavere enn året før, en reduksjon på om lag 7 000 tonn. Den viktigste årsaken til nedgangen var reduserte utslipp fra skipstrafikk og ferrolegeringsindustrien. Også dieseldrevne, tunge kjøretøy bidro til nedgangen, mens flytrafikk og fiskeflåten hadde en svak økning i utslippene. Luftfart, sjøfart, fiske, motorredskaper m.m. stod for 36 prosent av NOx -utslippene i 2012. Andre viktige utslippskilder var olje- og gassutvinning (30 prosent) og veitrafikk (21 prosent).

Utslippstallene som rapporteres til Gøteborgprotokollen , har en noe annerledes avgrensning. Med denne avgrensningen lå utslippene av NOx 9 prosent over protokollens forpliktelse på 156 000 tonn.

I 2012 var utslippene av ammoniakk (NH ₃ ) fra norsk territorium 26 300 tonn. Dette er 14,2 prosent over kravet i Gøteborgprotokollen. Utslippene fra jordbruk, som er den dominerende utslippskilden med 92 prosent av landets utslipp, økte svakt i 2012, mens utslippene fra veitrafikk gikk ned med om lag 8 prosent.

Utslippene av SO ₂ i 2012 var 17 900 tonn. Utslippene er redusert med 66 prosent siden 1990 og med hele 87 prosent siden 1980 og ligger under kravet i Gøteborgprotokollen.

Utslippene av NMVOC (flyktige organiske forbindelser unntatt metan) i 2012 var 132 300 tonn; om lag 5 prosent mindre enn året før og langt under Gøteborgprotokollens krav på 195 000 tonn. Reduserte utslipp fra oljelasting offshore var den viktigste årsaken til nedgangen i utslippene på 15 prosent fra olje- og gassutvinning i 2012.

Utslippene som rapporteres til protokollen, har en noe annerledes avgrensning når det gjelder luftfart enn statistikkens utslipp. Statistikken har med utslipp fra innenriks luftfart, både ved landing/avgang og i luftrommet (cruise). Til Gøteborgprotokollen regnes ikke utslipp fra cruise med. Derimot inkluderes utslipp ved landing/avgang for utenriks luftfart. Dette har spesielt innvirkning på totaltall for NOx og NMVOC. NOx -utslippene med «Gøteborgavgrensning» var 170 000 tonn i 2012 (mot 173 000 tonn i statistikken), og NMVOC-utslippene 131 000 tonn (mot 132 000 tonn i statistikken).

Naturindeks. Hav og kystvann

Biologisk mangfold er et komplekst og mangesidig begrep som omfatter mangfold på mange nivåer, fra gener via arter til økosystemer og landskap. Mennesket er fundamentalt avhengig av at jorda fortsetter å fungere som et overordnet økologisk livssystem.

Naturindeks for Norge er utviklet som et viktig redskap for å følge den langsiktige utviklingen i det biologiske mangfoldet i økosystemene. I forbindelse med beregning av Naturindeks for 2012 er det gjort en gjennomgang av kunnskapsstatus for alle indikatorene som inngår i indeksen. Indikatorene er revidert, nye er tatt inn og det er beregnet nye indeksverdier også bakover i tid.

Naturindeks for de marine økosystemene er delt inn i fire temaindekser for hovedøkosystemer: hav-bunn, hav-pelagisk, kystvann-bunn og kystvann-pelagisk (pelagisk = i vannmassene). Til sammen inngår det 113 indikatorer i disse temaindeksene.

Indeksene for alle de fire marine hovedøkosystemene har en høyere indeksverdi (bedre tilstand) i 2012 enn i 1990.

Naturindeksen for 2012 for de marine økosystemene representerer i all hovedsak en forlengelse av trendene for de siste tiårene, men viser også enkelte mindre endringer fra 2011 på økosystemnivå, i hovedsak vel innenfor naturlige svingninger. Endringene fra 2011 til 2012 i naturindeksen for hvert økosystem er mindre enn 5 prosent og varierer fra -4,2 prosent indeksverdiendring for hav-pelagisk til +1,3 prosent for kystvann-pelagisk.

Utviklingen er svakt positiv for kystvann-pelagisk og svakt negativ for de tre andre økosystemene. I de marine økosystemene kan de naturlige årlige svingningene på flere av indikatorene være store og dermed påvirke indeksen for økosystemet. For alle økosystemene er endringene mindre enn konfidensintervallene, som uttrykker måleusikkerheten.

Naturindeks. Landøkosystemer og ferskvann

Naturindeks for landøkosystemene er delt inn i fjell, myr-kilde-flommark, skog, åpent lavland og ferskvann. Til sammen inngår det 201 indikatorer i disse temaindeksene.

Indeksene for alle de fem hovedøkosystemene på land, bortsett fra skog, har en lavere indeksverdi (dårligere tilstand) i 2012 enn i 1990.

Naturindeksen for 2012 viser i hovedsak en forlengelse av trendene for de siste tiårene, men viser også enkelte mindre endringer fra 2011 på økosystemnivå. Endringene i indeksverdier varierer fra -0,9 prosent for myr-kilde-flommark til +0,2 prosent for fjell.

For skog og fjell er det nesten ingen endring fra 2011 til 2012, mens det for åpent lavland, myr-kilde-flommark og ferskvann er en svak negativ endring. For alle økosystemene er imidlertid endringene mindre enn konfidensintervallene, som uttrykker måleusikkerheten.

Tilstandsutvikling for fredete bygg

Kulturminner og kulturmiljøer anses som en del av samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelse og er miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Kulturminner kan tilføre viktig kunnskap og perspektiver i arbeidet for et bedre og mer bærekraftig samfunn.

Et av de nasjonale resultatmålene for kulturminner er at alle fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha et ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020.

Tilstanden til fredede bygninger overvåkes gjennom kulturminnebasen Askeladden. Bygningene deles inn i tre tilstandsgrader. Askeladden ble lansert i en ny versjon i januar 2012. I påvente av innføring av den nye versjonen er ikke innlegging av ny tilstand ved utført reparasjon fulgt opp av fylkeskommunene. Opplysninger om forverret tilstand etter første gangs registrering i 2006-2009 ligger foreløpig heller ikke inne i materialet. Fordelingen av fredete bygninger på tilstandsklasser slik figuren viser, er derfor basert på anslag fra Riksantikvaren, blant annet basert på statlige tilskuddsbeløp.

Over halvparten av bygningene er i den beste tilstandsklassen som bare krever vanlig vedlikehold. Utviklingen i tilstandsgrad synes å være positiv, men likevel på langt nær tilstrekkelig til å nå målet om at alle fredete bygninger skal være brakt opp til ordinært vedlikeholdsnivå innen år 2020.

For fredete bygninger i offentlig eie er ikke tilstandsregistreringen kommet like langt. Foreløpige tall indikerer at tilstanden på disse gjennomgående er på linje med de privateide bygningene.

Samlet energibruk per enhet BNP

I et moderne samfunn er energi en helt sentral ressurs og innsatsfaktor. Alle former for energiproduksjon og -forbruk har imidlertid også uønskede konsekvenser. Særlig betydningsfull er sammenhengen med klimagassutslipp, som alt overveiende skyldes bruk av fossil energi. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng.

Energibehovet til oppvarming i Norge er høyt på grunn av et relativt kaldt klima. Store avstander og spredt bosetting har krevd mye energi til transport. Omfattende metallproduksjon og Norges utvinning og raffinering av olje og gass er også svært energikrevende. Alle disse forholdene har medført et relativt høyt energiforbruk sammenlignet med en del andre industrialiserte land.

I de fleste årene siden 1976 har verdiskapingen vokst sterkere enn innenlands energibruk. Energiintensiteten, uttrykt ved energibruk per krone BNP i faste priser, har dermed avtatt. Nedgangen i energiintensiteten målt på denne måten har vært i gjennomsnitt 1,3 prosent per år i perioden 1976-2012. I denne perioden økte energibruken gjennomsnittlig 1,5 prosent per år, mens BNP økte 2,8 prosent per år. Det er imidlertid en del svingninger i hvordan disse størrelsene endrer seg fra år til år, spesielt for energibruken. Mens BNP i de fleste årene har hatt en viss vekst, med unntak av 2009 som følge av finanskrisen, er ikke dette alltid tilfellet med energibruken som også varierer med temperaturen.

Foreløpig energibalanse for 2012 viser 1,6 prosent økt energibruk fra 2011 (inkludert energi brukt som råstoff og energibruk i energisektorer), mens kvartalsvis nasjonalregnskap viser en økning på 3,1 prosent for BNP. Dette gir en nedgang fra 2011 på 1,5 prosent i energiintensiteten. Den økte energibruken i 2012 har sammenheng med at det var kaldere enn året før.

I 2010 var energiintensiteten i verden totalt, målt som netto innenlands energitilgang (toe) per enhet BNP, 0,251 toe/1000 USD (2005-priser). I EU-27 var den 0,119 og i Norge 0,103.

Gytebestandens størrelse for viktige fiskebestander

Fiske og fangst har i hele Norges historie vært et viktig grunnlag for bosetting og økonomi. Betinget fornybare ressurser, som for eksempel våre fiskebestander, er avhengige av en fornuftig langsiktig forvaltning. Denne må sikre at disse ressursene opprettholdes på slike nivåer at de over tid kan gi et vedvarende utbytte, helst på et høyt og forutsigbart nivå.

Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene forutsetter at bestandene ikke høstes ned til under et nivå der det er fare for at rekrutteringen blir dårlig. Uten tilstrekkelig rekruttering ødelegger man grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av disse ressursene.

Den nordøstarktiske torskebestanden – den største torskebestanden i verden – forvaltes av Norge og Russland i fellesskap. Gytebestanden av nordøstarktisk torsk er anslått til noe over 2 millioner tonn i 2012. Dette er et historisk høyt nivå; det høyeste i hele tidsserien fra 1946. Gytebestanden ligger høyt over «føre var»-nivået på 460 000 tonn. Torskebestanden er vurdert til å ha full reproduktiv kapasitet og blir høstet bærekraftig.

Gytebestanden av norsk vårgytende sild, verdens største sildebestand, har også økt betydelig sammenlignet med nivået tidlig på 2000-tallet, men det har vært en nedgang i bestandens størrelse i de siste årene. Gytebestanden lå i 2011 på rundt 7 millioner tonn, som var betydelig over «føre var»-nivået på 5 millioner tonn. I ICES-kvoterådet fra september 2012 anslås det en gytebestand i 2012 på rundt 6 millioner tonn og en videre nedgang til rundt 5 millioner tonn i 2013.

Flere av bunnfiskbestandene i Nordsjøen har ligget på et lavt nivå i lang tid. Torsken i Nordsjøen har vært hardt beskattet, og nivået på gytebestanden er på et lavmål. Rekrutteringen til bestanden har vært dårlig i de senere årene, og ICES vurderer bestanden til å ha sviktende reproduksjonsevne. Bestanden ligger langt under «føre var»-nivået, selv om nivået på bestanden nå er noe høyere enn det historisk lave nivået i 2006.

Bestanden av nordøstarktisk sei økte relativt jevnt fra tidlig på 1990-tallet og var på et historisk høyt nivå i perioden 2001-2007. I de siste årene har det imidlertid vært en nedgang i bestanden. Gytebestanden ligger imidlertid fremdeles over «føre var»-nivået.

Irreversibel avgang av produktivt areal

Med en stadig stigende befolkningsmengde i verden og økende uttak av naturressurser blir god arealforvaltning en grunnleggende forutsetning for en bærekraftig utvikling. Selv om Norge har stort areal i forhold til befolkningsmengde, er presset på arealressursene høyt. Dette gjelder særlig i de tettest bebygde områdene.

Presset mot de biologisk produktive arealene kommer særlig fra byggevirksomhet; hus, veianlegg og andre infrastrukturtiltak. Det finnes foreløpig ikke eksakt informasjon om omfanget av irreversibel avgang av alle typer biologisk produktivt areal på nasjonalt nivå. Det biologisk produktive arealet omfatter mer enn dyrket og dyrkbar jord, som er det vi i dag har nasjonale tall for.

Avgang av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av biologisk produksjon i de områdene i landet som er mest produktive. Det er også i slike områder at utbyggingspresset er høyt. I alt er det rapportert en samlet irreversibel godkjent omdisponering av 330 km ² dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven i Norge i perioden fra 1976 til 2012. Dette tilsvarer litt mer enn det samlede tettstedsarealet i kommunene Oslo, Bergen og Trondheim. Omdisponeringen av dyrkbar mark er noe lavere, 241 km ² . I gjennomsnitt ble det i perioden 1976-2012 omdisponert 15,4 km ² dyrket og dyrkbar jord i alt per år.

En stor del av den markante reduksjonen vi ser for 2005 og 2006 skyldes med stor sannsynlighet feil og mangler i rapporteringen. For årene fra og med 2007 vurderes derimot tallene for omdisponert areal å gi et tilnærmet korrekt bilde av situasjonen.

Nydyrking har bidratt til å balansere avgangen av jordbruksareal i landet sett under ett. Jordbruksarealet i drift økte i perioden 1976-2000. Etter dette har det bare vært små endringer i totalt jordbruksareal, men siden 2002 har vi sett en viss nedgang i arealet av fulldyrket jord. Arealet av godkjent nydyrket areal var om lag 13 km ² i 2012. I perioden 2005-2012 var nydyrkingen 14 prosent høyere enn registrert omdisponering av dyrket og dyrkbar mark.

Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer

Flere og flere stoffer man trodde var ufarlige, viser seg å ha negativ effekt på levende organismer. Etter hvert som stoffenes helse- og miljøfarlige egenskaper blir kjent, kartlegges utbredelsen, og bruken av mange stoffer fases ut. Samtidig kommer nye stoffer i søkelyset. Ofte er det nettopp de ønskede egenskapene ved stoffene som viser seg å være problematiske for natur og mennesker.

Statistisk sentralbyrå har ved bruk av data fra Produktregisteret i Klima- og forurensningsdirektoratet utviklet en indikator som viser mengden farlige stoffer som slippes ut i omgivelsene, og som mennesker og miljø dermed kan eksponeres for og bli skadet av. Tallene inkluderer 631 stoffer med én eller flere helse- eller miljøfarlige egenskaper. Grove anslag antyder at faremerkede produkter kan være kilde til så mye som 80 prosent av utslippene av disse stoffene i Fastlands-Norge.

Fra 2010 til 2011 økte de estimerte utslippene av allergifremkallende stoffer, kronisk giftige stoffer og miljøfarlige stoffer med 2-5 prosent. Utslipp av CMR-stoffer var derimot det laveste som hittil er beregnet. Nedgangen fra 2010 var på hele 25 prosent. Det meste av nedgangen skyldtes redusert bruk av formaldehyd i konserveringsmidler og kreosot til trebeskyttelse. Sammenlignet med 2002 har utslippene av CMR-stoffer gått ned med nærmere 40 prosent, til 2 700 tonn. Elleve nye CMR-stoffer er inkludert i dataene i år, men utslippene av disse er ikke betydelige.

Størst er utslippene av miljøfarlige stoffer. Det er også disse som viser høyest absolutt økning, med et anslått utslipp på 6 400 tonn i 2011, mot 6 000 tonn året før og 4 800 tonn i 2002. Et av de største bidragene både til utslippsnivået og økningen er bruk av stoffet dikobberoksid i bunnstoff for båter og notimpregnering. Utslippene av allergifremkallende stoffer er fordelt på en rekke ulike produkter, inkludert vaskemidler og maling, og utgjorde til sammen 3 000 tonn i 2011. Kronisk giftige stoffer finnes først og fremst i industriråvarer, maling og oppløsningsmidler. Stoffene toluen og karbonmonoksid bidrar mest til totalutslippet på 800 tonn i 2011.

Offisiell norsk bistand, nivå og andel av BNI

Å bidra til en bærekraftig utvikling globalt er sentralt i Norges bærekraftstrategi. Fattigdomsreduksjon er det mest sentrale av FNs tusenårsmål, som ble vedtatt høsten 2000. Global fattigdomsreduksjon er imidlertid et komplisert felt der mange faktorer spiller inn.

Ideelt sett skulle en indikator ha målt den globale effekten av norsk bistand. Slike målemetoder er imidlertid ikke utviklet, og derfor har man i stedet valgt en indikator som måler omfanget av offisiell norsk bistand .

I 1970 ble det i FNs generalforsamling stadfestet et mål om at giverland skulle gi 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten ( BNI ) som offisiell utviklingsbistand. Dette målet ble ytterligere understreket i FNs Tusenårserklæring. Norge nådde FNs mål for første gang i 1976 og har holdt seg over dette nivået siden.

Norge har et uttalt mål om 1 prosent av BNI i bistand. Dette målet forholder seg til penger som føres ut av bistandsbudsjettet, som fra år til år kan avvike noe fra offisiell norsk bistand slik det er definert av OECD .

Et viktig satsingsområde ved norsk bistand har vært bevaring av regnskog. Norge lovet i 2008 Brasil inntil 1 milliard dollar innen utgangen av 2015 dersom landet kan vise til fortsatt reduksjon i avskogingen. Tross gode resultater har det tatt tid for Brasil å utvikle gode prosjekter som regnskogpengene kan brukes på. Løsningen ble å opprette en gjeldsbrevsordning, og regjeringen satte fra og med 2010 av midler i påvente av gode regnskogprosjekter. Norge rapporterte disse midlene som bistand, men etter dialog med OECD blir disse nå definert som tilsagn til Brasil og registreres som bistand først når de utbetales. Derfor er tallene for total bistand nedjustert fra 1,10 prosent av BNI til 1,05 prosent for 2010, og fra 1,00 prosent til 0,96 prosent for 2011. Andelen til offisiell bistand falt ytterligere i 2012 til 0,93 prosent av BNI. Dette utgjorde 27,64 milliarder kroner, ganske nøyaktig en milliard mer enn året før.

Sammenlignet med andre OECD-land som er medlemmer av Development Assistance Committee (DAC) er det norske bistandsnivået, målt som andel av BNI, høyt. I 2012 ble Norge kun overgått av Luxembourg og Sverige i toppen blant giverne i OECD/DAC-land. OECD/DAC-landene gav i gjennomsnitt 0,29 prosent av BNI i bistand.

Norsk bilateral bistand fordeles på flere ulike formål, hvorav godt styresett, økonomisk utvikling og handel har vært prioriterte områder de siste ti årene. I 2012 var det likevel bistandsprosjekter klassifisert innenfor formålsgrupperingen «miljø og energi» som mottok mest bilateral bistand. Økt utbetaling av midler til regnskogsbevaring samt betydelige vannkraftinvesteringer er viktige bistandsprosjekter som bidro til økningen.

Import fra MUL og utviklingsland totalt som andel av samlet norsk import

Et tiltak for å bidra til økonomisk utvikling er å gi utviklingsland anledning til å selge sine varer og tjenester på det internasjonale markedet. Rettferdige handelsregler som kan fremme eksportmuligheter og økonomisk vekst i utviklingslandene, står sentralt i arbeidet med å redusere fattigdom og således bidra til en bærekraftig utvikling.

Siden 2002 har det vært mulig å importere alle varer med opprinnelse i de minst utviklede landene ( MUL ) toll- og kvotefritt til Norge. I tillegg til MUL, er en rekke andre utviklingsland gitt ensidig preferansetollbehandling . Samlet import fra MUL og andre utviklingsland har steget jevnt, både i verdi og som andel av samlet norsk import. Dette skyldes hovedsakelig økt import fra Kina. I 2012 utgjorde Kinas andel av den totale norske importen 9,2 prosent.

Importen fra utviklingslandene økte også i 2012. Men økningen har vært mindre enn i de to foregående årene. Importveksten var på rundt 10 milliarder kroner både i 2010 og 2011. Veksten fra 2011 til 2012 var på rundt 4,1 milliarder – eller 4,6 prosent. Denne utflatingen kan nok også ses i sammenheng med tilnærmet uendret totalimport.

Importen fra MUL-land var noe høyere enn i 2011. Med en svak økning på 345 millioner kroner endte den på rundt 2,6 milliarder kroner i 2012. Dette utgjør en vekst på 13,4 prosent. Importen fra MUL-land i Afrika, der godt over halvparten av MUL-landene befinner seg, økte med 274 millioner kroner. Årsaken til veksten i MUL-importen var råolje fra Ekvatorial-Guinea. Dette er en vare som normalt påvirker svingningene i importen fra MUL-land.

De andre utviklingslandene hadde en importøkning på 3,7 milliarder, eller 4,2 prosent. Importen fra Kina økte imidlertid lite i 2012. Økningen var på bare 492 millioner kroner – eller 1,1 prosent og – endte på 46,9 milliarder kroner. Importen av klær og skip fra Kina gikk ned sammenlignet med 2011. Importen fra Brasil har vokst jevnt de siste årene, og i 2012 importerte vi varer herfra for 8,5 milliarder kroner, opp 795 millioner, eller 9,4 prosent, fra året før. Her er det råvarer - malmer og oljefrø - som øker. Utover dette økte importen fra India med 298 millioner og fra Tyrkia med 602 millioner kroner.

Bidragsytere til denne artikkelen:

Statistisk sentralbyrå: Seksjon for energi- og miljøstatistikk, Seksjon for naturressurs- og miljøstatistikk, Seksjon for befolkningsstatistikk, Seksjon for utdanningsstatistikk, Seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk, Seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk, Seksjon for offentlige finanser, Seksjon for utenrikshandel, Gruppe for offentlig økonomi, Gruppe for energiøkonomi.

Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren.