Kommunalt avløp, 2013

Tallene for antall avløpsanlegg (50 personekvivalenter (pe) eller større) har økt fra tidligere publiserte 2 500 i 2002, til nærmere 3 000 i de nye beregningene. I de oppdaterte tallene er det en tydelig nedadgående trend i antall avløpsanlegg i hele perioden 2002-2013.

Oppjusterte tall for fosforutslipp

Når det gjelder utslipp av fosfor (TOT-P) er metoden for å beregne utslippet endret, og dette har medført en økning i totalutslippet fra avløpssektoren. Utslippene i perioden 2002-2013 er ifølge de nye beregningene relativt stabile på rundt 900 tonn fosfor. Før tilbakeberegningen lå utslippene på mellom 700-800 tonn fosfor, og da med en svak økning i mengden utslipp i samme periode.

Utslippet av nitrogen (TOT-N) er imidlertid noe økende i motsetning til «stabile fosfor», og har i henhold til nye tall økt fra 11 900 tonn i 2002 til 14 200 tonn i 2013. Dette kan delvis forklares ved at dagens renseteknologi og krav er mer rettet inn mot fosforfjerning enn tilfellet er for nitrogen.

Tilbakeberegningen av personer tilknyttet anleggene og anleggskapasiteten er omtrent uendret, og derfor lite påvirket av tilbakeberegningen, selv om tallene også her er justert.

Rapporten Kommunalt avløp. Ressursinnsats, utslipp, rensing og slamdisponering 2013 - Gebyrer 2014 har mer detaljert informasjon om endringene.

920 tonn fosfor i 2013

For landet sett under ett er utslippene av fosfor fra kommunale avløpsanlegg, som er på 50 pe eller større, beregnet til 920 tonn i 2013. Dette er 2 prosent økning sammenlignet med året før. Målt per tilknyttet innbygger utgjør utslippene 0,21 kilo fosfor per år.

Renseeffekten på norske avløpsanlegg i 2013 er beregnet til 68 prosent av tilført mengde fosfor.

Dersom vi også legger til estimert utslipp fra lekkasje på ledningsnettet (140 tonn) og små anlegg (350 tonn), utgjør totalen fra avløpssektoren om lag 1 400 tonn fosfor.

Tre av fem personer tilknyttet anlegg med høygradig rensing

I 2013 var 62 prosent av landets innbyggere tilknyttet høygradige renseanlegg, det vil si at avløpsvannet renses biologisk og/eller kjemisk. Dette er på omtrent samme nivå som 2012. Kjemisk/biologisk rensing, i motsetning til mekanisk avløpsrensing, innebærer en større evne til å rense ut forurensende stoffer fra avløpsvannet før utslipp ved renseanleggene. Spesielt gjelder dette fosfor og organisk materiale, men også andre typer forurensning.

19 prosent av innbyggerne var tilknyttet mekanisk eller annen type rensing, 3 prosent hadde urensede utslipp, mens de resterende 16 prosentene av befolkningen var tilknyttet små avløpsanlegg (mindre enn 50 pe) med dels varierende renseeffekt.

Infrastruktur fra 1970- og 1980-tallet

Hele 90 prosent av landets 2 677 eksisterende kommunale avløpsanlegg i 2013 startet opp på 1970-tallet eller senere. Etableringen av infrastrukturen for avløp skjedde i denne perioden, i løpet av 1970- og 1980-tallet ble halvparten av de eksisterende avløpsanleggene etablert.

Kun et fåtall anlegg behandler store avløpsmengder. Anlegg av størrelsesorden 10 000 pe eller større utgjorde 4 prosent totalt i 2013. Samtidig stod de for nærmere 70 prosent av den totale kapasiteten til avløpsanleggene på 6,8 millioner pe. Til sammenligning utgjorde anlegg på 2 000 pe eller mindre omtrent 85 prosent av anleggene, men stod kun for 12 prosent av totalkapasiteten.

Kostnadene for avløpstjenesten noe opp

I 2013 utgjorde kommunenes årskostnader for avløpstjenesten 6,28 milliarder kroner. Dette er en økning på 6,6 prosent sammenlignet med 2012. Kommunenes kostnader knyttet til avløpstjenester består av kapitalkostnader og driftskostnader, og økte årskostnader skyldes økning i begge. Landstallene for kostnader er beregnet på bakgrunn av årets innrapporterte KOSTRA-data.

Gebyrsatsene på avløpstjenesten fastsettes av den enkelte kommune etter prinsippet om selvkost. Lokale forhold som bosettingsmønster, topografi, innslag av fast fjell, behov for pumpestasjoner og krav til rensing kan være med på å forklare variasjonene mellom kommunene.

I en del kommuner er gebyrinntektene i 2013 høyere enn gebyrgrunnlaget, og 59 prosent av befolkningen bor i kommuner med finansiell dekningsgrad på over 100 prosent. Samtidig har 79 prosent av kommunene en selvkostgrad på mellom 91 og 110 prosent, og 81 prosent av befolkningen bor i disse kommunene. Dette viser at en stor andel av befolkningen bor i kommuner hvor kostnadene på avløpsområdet dekkes av gebyrinntekter. Kommunene benytter et eventuelt overskudd til avsetning til fond eller dekning av eventuelt tidligere framført underskudd.

Informasjonsboksen under er lagt til 9. januar.