Mest penger til sosiale formål

Statistikk over offentlig forvaltnings utgifter etter formål kan brukes til å illustrere hvordan stats- og kommuneforvaltningens utgifter fordeler seg på ulike områder og utvikler seg over tid. Statistikken viser at mer enn 40 prosent brukes på «sosial beskyttelse».

Innen dette formålet har syv av ti kroner sammenheng med alderdom og sykdom (blant annet alderspensjon, uføretrygd, sykepenger, sykehjem og hjemmebaserte tjenester). Nesten to av ti kroner er knyttet til barn og familie (blant annet barnehager, barnetrygd, barnevern og kontantstøtte). Blant resterende utgifter er dagpenger til arbeidsledige, hjelpetiltak for rusmisbrukere og integreringstiltak for flytninger.

Det brukes langt mer penger på «sosial beskyttelse» enn på andre formål. Slik har det vært i hele perioden 2002 til 2016. Andelen har ligget rundt 40 prosent hvert år. Største endring var fra 2008 til 2013 da andelen gikk fra 39,8 prosent til 41,4 prosent. Denne økningen skyldes i hovedsak sterk vekst i utgiftene til alderspensjon.

Lite endringer over tid har sammenheng med at mesteparten av utgiftene er regelstyrte ytelser gjennom folketrygden, som i liten grad lar seg påvirke fra det ene året til det neste gjennom politiske vedtak.

Ulike regjeringer har prioritert ganske likt

Imidlertid er bruk av offentlige penger på andre formål også preget av lite svingninger fra år til år. I perioden fra 2002 til 2016, som omfatter årene med de tre siste regjeringene, har fordelingen av utgifter til ulike formål vært relativt lik. Der et formåls andel har økt eller blitt redusert har endringen gjerne funnet sted over mange år og i minst to regjeringsperioder. Videre har økningen eller reduksjonen i et formåls andel begynt midt i, og ikke ved starten av, en regjeringsperiode. Endringer som har skjedd, kan i tillegg ofte forklares av andre forhold enn forskjeller i partiprogrammene.

Det ser dermed ut til at ulike regjeringene har prioritert relativt likt når det gjelder fordeling av penger på ulike formål:

• Helse la beslag på nesten identisk andel av totale utgifter hvert av årene hvor Bondevik 2 regjeringen lagde forslag til statsbudsjett. Andelen ble noe redusert i første halvdel av Stoltenbergregjeringens periode for så å øke igjen i andre halvdel. I årene med Solbergregjeringen er andelen fra siste året til Stoltenbergregjeringen blitt videreført.

• For utdanning har utgiftsandelen vært synkende under alle de tre regjeringene. Fallet har vært minst under Solberg-regjeringen og størst i Stoltenbergs regjeringsperiode. De siste ti årene har aldersgruppen 6–19 år utgjort en stadig lavere andel av befolkningen, og den fallende kurven til Utdanning disse årene kan ses i sammenheng med dette.

• Innen transport har det i Solberg-regjeringens periode vært noe høyere utgiftsvekst enn den generelle offentlige utgiftsveksten. Dette er imidlertid ikke noe nytt, det samme har vært tilfelle hvert år siden siste halvdel av Bondevik 2-perioden.

• Andelen av utgiftene til forsvar var fallende både i Bondeviks andre regjeringsperiode og i mesteparten av Stoltenbergs regjeringsperiode. Dette kan ses i sammenheng med anbefalingen fra Forsvarskommisjonen av 1990 om store reduksjoner i bemanningen og mer satsing på kvalitetsstyrker. Andelen sluttet å falle for fem år siden og har vært stabil etter dette – det vil si både under Solbergregjeringen og under siste del av Stoltenbergregjeringen.

• Offentlig orden og trygghet består av politi (om lag 50 prosent), fengsler, domstoler, brannvern samt redningstjenester. Dette formålet hadde størst andel i starten av Bondeviks andre regjeringsperiode. Andelen var svakt fallende fram til midten av Stoltenbergs regjeringsperiode for så å være svakt økende både i siste halvdel av Stoltenberg-perioden og i Solbergs regjeringsperiode.