Blir vi stadig mer ensomme?

Ensomhet er et tema som har fått stadig større oppmerksomhet, både i politikk og media. Regjeringen lanserte i 2019 en strategi for å forebygge ensomhet, som del av Folkehelsemeldingen. I meldingen understrekes behovet for mer kunnskap. En strøm av ny forskning og nye bøker om temaet har sett dagens lys. I boka «Ensomhetens århundre» hevder den britiske økonomen Noreena Hertz (2020) at det 21. århundre er det mest ensomme vi har opplevd. Også politikere som Jonas Gahr Støre har pekt på ensomhet som en voksende utfordring i et moderne samfunn. I denne artikkelen skal vi undersøke om vi har statistikk og forskning som underbygger disse påstandene i Norge. Hvor utbredt er ensomheten i Norge og hvordan ser det ut sammenlignet med andre land? Hva kjennetegner de som føler seg ensomme? Til slutt skal vi si litt om mulighetene for å påvirke ensomhet gjennom politikk og samfunnsendring.

Stabil ensomhet i «normale» tider..

I Statistisk sentralbyrås undersøkelser har det gjennom en årrekke blitt stilt direkte spørsmål om følelser av ensomhet (se boks om metoder for måling av ensomhet). Den direkte metoden har ulike varianter. Følelser av ensomhet kan variere etter hyppighet, varighet og intensitet. Den lengste tidsserien vi har om ensomhet, er basert på et spørsmål om hvor plaget den enkelte har vært av en følelse av ensomhet i løpet av en 14-dagers periode. Denne serien er vist i figur 1. Dette er undersøkelser der spørsmålet har vært stilt i et selvutfyllingsskjema, slik at den intervjuede unngår å måtte forholde seg til en intervjuer. I perioden 1998-2012 var andelen som var mye plaget («ganske mye» eller «veldig mye»), nokså stabil, mellom 5 og 7 prosent. Tar vi også med dem som er litt plaget, var det en svak økning av andelen som er plaget av ensomhet fra 1998 og fram til 2012.

I levekårsundersøkelser gjennomført på 1990-tallet (1991, 1995 og 1998) ble det også stilt spørsmål om ensomhet. Spørsmålet var imidlertid et annet enn det som ble brukt seinere, og ble dessuten stilt i et besøks- eller telefonintervju. Tallene er derfor ikke sammenlignbare med dem som er gjengitt i figur 1. Andelen som i disse årene oppga at de «ofte» opplevde ensomhet, varierte mellom 2 og 3 prosent blant menn og mellom 4 og 5 prosent blant kvinner (Svendsen 2015).

..men mer under Korona?

Det er altså lite som tyder på noen vesentlig økning av ensomhetens utbredelse i det norske samfunnet, hvis vi holder oss til perioden fra begynnelsen av 1990-tallet til begynnelsen av 2010-tallet. 

Men tallene for 2020, basert på Livskvalitetsundersøkelsen gjennomført fra 9. til 30. mars, rett før og under den første nedstengningen av samfunnet på grunn av Korona-epidemien, tyder på at dette har endret seg. I 2012 var 7 prosent av befolkningen 18-79 år mye plaget av ensomhet, i 2020 var andelen steget til 11 prosent. Det er imidlertid en viss usikkerhet knyttet til denne sammenligningen over tid, se boks. Økningen fra 2012 til 2020 er særlig uttalt blant unge under 35 år, og blant aleneboende. Mens det knapt var noen økning for dem som bor sammen med andre og er eldre enn 34 år, økte andelen som var mye plaget av ensomhet med hele 15 prosentpoeng blant aleneboende i alderen 18-34 år (figur 2).

Det viser seg at de som besvarte undersøkelsen mellom 9 og 11. mars, altså før restriksjonene ble iverksatt den 12. mars, også var mer ensomme enn gjennomsnittet for 2012. Andelen som er mye plaget av ensomhet er omtrent den samme, uavhengig av når undersøkelsen ble besvart i løpet av mars måned. Det tyder på at det ikke er den sosiale nedstengningen som forklarer økningen. Medieoppslag om smittesituasjonen, både i Norge og verden forøvrig, kan ha bidratt til økende smittefrykt og mindre kontakt. I tillegg kan mer bekymring og større frykt ha ført til et sterkere behov for støtte fra andre. Tidsperioden mellom 2012 og 2020 er lang; vi kan heller ikke utelukke at ensomheten i samfunnet har blitt mer utbredt i løpet av disse årene, uavhengig av Koronapandemien. Andre studier tyder på en langsiktig økning blant ungdom, også på 2010-tallet (se nedenfor).      

Folkehelseinstituttet har imidlertid gjennomført undersøkelser som indikerer større ensomhet som følge av pandemien. En sammenligning av situasjonen i juni 2020 med en tilsvarende undersøkelse i 2019, i to fylker (Agder og Nordland), fant riktignok en svak nedgang, bortsett fra en økning blant kvinner over 75 år. Men dette var i en periode med redusert smitte, og der flere av de mest inngripende tiltakene var lettet. En tilsvarende undersøkelse som sammenligner situasjonen i 2019 med tilstanden i november/desember 2020, da smittetallene igjen hadde økt, bekrefter den generelle økningen. Andelen ensomme var høyest i Oslo og lavest i Agder, henholdsvis 23 og 17 prosent kunne karakteriseres som ensomme i disse fylkene. Før pandemien viste samme type spørsmål, stilt i sju fylker, at 14 prosent var ensomme. «Ensomme» er her de som, på en 0-10 skala for grad av ensomhet siste uke, har svart 6 eller høyere.

Det er grunn til å tro at ensomheten er enda mer utbredt i dag enn den var i 2020. Ifølge Norsk Koronamonitor fra Opinion, oppga fire av ti nordmenn i mars 2021 at de følte seg ensomme for tiden, som følge av pandemien. Dette var det høyeste nivået som er målt siden monitoren startet opp i mars 2020. 75 prosent oppga at de savnet mer kontakt med andre, også en større andel enn gjennomsnittet for 2020.

Mer ensomhet blant ungdom

Flere undersøkelser tyder på en langsiktig økning av ensomhetens utbredelse blant norsk ungdom, også før pandemien. For unge i alderen 13-19 år viste Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT) økt ensomhet fra midten av 1990-tallet fram til 2006-2008.  Pisa-undersøkelsene i perioden 2003-2018 tyder på at flere unge i 15-årsalderen føler seg ensomme på skolen, og oftere opplever at de blir holdt utenfor, er annerledes og ikke passer inn. 

Ifølge Ungdata-undersøkelsene, som gjennomføres på ungdomsskolene og videregående skoler, har det også vært en jevnt økende andel unge som oppgir at de er plaget av ensomhet, i perioden 2011-2019. Spørsmålet er her det samme som i SSBs helseundersøkelser, med unntak av at tidsperioden er kortere (7 versus 14 dager). Disse undersøkelsene ble gjennomført før Korona-epidemien; det er grunn til å tro at ensomheten er enda mer utbredt i dag. En undersøkelse fra Oslo, som sammenligner ungdom i alderen 13-19 år i 2018 med samme gruppe rundt månedsskiftet april/mai 2020, bekrefter antakelsen. Økningen er likevel ikke stor. Blant gutter økte andelen som var mye plaget av ensomhet fra 16 til 23 prosent, blant jenter fra 29 til 32 prosent.

Hvorfor er det så mye ensomhet blant tenåringer og ungdom? Tenåringene er i en krevende livsfase der de skal løsrive seg fra familien og finne sin identitet. Hvordan de gjør det på skolen blir også stadig viktigere. Identitet har mye med sosial tilhørighet å gjøre, med hvem jeg er i forhold til andre. Ungdomstiden er en periode med intens utforsking av denne typen spørsmål, med medfølgende risiko for å ikke alltid finne gode svar (Yang, 2019).

Internasjonale studier: stabilitet eller nedgang

Hva viser studier i andre land, er det grunnlag for å si at vårt århundre er «ensomhetens århundre»? Gjennomgående ser svaret ut til å være nei. Hovedfunnet er stabilitet i utbredelsen av ensomhet. Det gjelder for eksempel en sammenligning av ensomheten i Sverige på to tidspunkter: 1985 og 2008. To studier, fra henholdsvis England og Vest-Tyskland, går helt tilbake til 1940-tallet. Den engelske studien finner liten endring blant eldre basert på studier i utvalgte lokalsamfunn, mens den tyske konstaterer at det var en reduksjon av andelen som ga uttrykk for ensomhet i perioden 1949-1986. Også en nederlandsk studie finner en viss nedgang, det samme gjør en sammenfatning av utviklingen blant amerikanske collegestudenter over en 30-årsperiode, fra slutten av 1970-tallet. Den sistnevnte studien er basert på den indirekte spørremetoden, UCLA Loneliness Scale. Det finnes riktignok en undersøkelse som tyder på en økning av ensomheten, nærmere bestemt for aldersgruppen 55+ i 10 europeiske land. Den dekker imidlertid et relativt kort tidsrom, fra 2004 til 2013.

Hva med ungdom? Den nevnte amerikanske studien fant ingen økning av ensomheten blant ungdom i videregående skole («high school») fram til begynnelsen av 2010-tallet. Men en nyere studie rapporterer om økt ensomhet blant amerikansk ungdom i løpet av det siste ti-året, og knytter dette til bruken av sosiale medier. En dansk undersøkelse av 11-15-åringer finner en viss økning av opplevd ensomhet i denne aldersgruppa fra 1991 til 2014.

Norge blant landene med minst ensomhet

Undersøkelsen European Social Survey gjennomføres annethvert år i en rekke europeiske land, samt Israel, og inneholder blant annet spørsmål om hvor stor del av tiden folk har følt seg ensomme i løpet av den siste uka. I figur 3 ser vi andelene som har kjent på ensomhet henholdsvis mesteparten av eller hele tiden, og noe av tiden. Som vi ser kommer Norge relativt godt ut, sammenlignet med en del andre europeiske land. Bare rundt tre prosent av den voksne befolkningen oppga at de hadde følt seg ensomme mesteparten av eller hele tiden, omtrent samme andel som i Finland, Danmark, Nederland og Tyskland. I den motsatte enden av skalaen finner vi de øst-europeiske landene, der tre-fire ganger så mange sier at de har opplevd ensomhet en vesentlig del av tiden. Sør-europeiske land som Portugal og Spania har også relativt utbredt ensomhet.

En rekke undersøkelser bekrefter hovedtrekkene i disse forskjellene. En studie av 11 europeiske land, inkludert Norge, finner store forskjeller i utbredelsen av ensomhet blant eldre, og at Norge kommer best ut. Andre studier av ensomhet i befolkningen 50+ har funnet relativt høye andeler ensomme i Øst-Europa og sør-europeiske land som Hellas og Italia, men lavere andeler i nord-europeiske land, blant annet Danmark.

Ensomme er ofte lite tilfreds med livet

Ensomhet innebærer psykisk smerte, og er en risikofaktor for alvorlige helseproblemer hvis den varer ved. Det er derfor grunn til å ta økende ensomhet, eller særlig høy ensomhet i noen befolkningsgrupper, alvorlig. Ensomheten ser ut til å farge tilværelsen på negative måter. SSBs undersøkelse av livskvalitet gjennomført i mars 2020 viste store forskjeller i hvor fornøyd mennesker var med livet, alt etter hvor plaget de var av ensomhet (figur 4). Blant dem som ikke var plaget, var rundt en av ti lite tilfreds med livet. Tre av ti som var litt plaget av ensomhet var utilfredse, omtrent tre ganger så mange. Blant dem som var mye plaget av ensomhet, var andelen som var lite tilfredse med livet hele 62 prosent, nesten seks ganger så mange som blant dem som ikke var ensomme.

Hvilke grupper opplever mest ensomhet?

Noen grupper i befolkningen er mer utsatt for ensomhet enn andre.  Figur 5 viser demografiske og sosiale grupper som har henholdsvis mange og få som er mye plaget av ensomhet. Flere detaljer er gitt i tabell 1, som også viser fordelingen på menn og kvinner. Tabell 1 viser i tillegg et alternativt mål på ensomhet: andelen som på en 0-10 skala for grad av ensomhet siste uke, har svart 6 eller høyere.

Vi ser klare utslag av økonomi og helse. Mest utsatt er de som synes det er vanskelig eller svært vanskelig å få husholdningens inntekter til å strekke til i det daglige, og som opplever store aktivitetsbegrensninger på grunn av sine helseproblemer. En relativt høy andel ensomme finner vi også blant arbeidsledige og personer som er uføre eller mottar arbeidsavklaringspenger, i tillegg til innvandrere fra Asia, Afrika etc., ungdom mellom 18 og 24 år og de som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre (etterkommere). Gruppene som er minst ensomme er på sin side de som er i aldersgruppen 65-74 år, er gift eller samboende og tilhører husholdningene med best økonomi. I disse tre gruppene er det bare 5-6 prosent som har vært mye plaget av ensomhet de siste 14 dagene. Til sammenligning er det rundt 33 prosent, en av tre, som opplever dette blant personer med store helseproblemer og en vanskelig økonomisk situasjon. Andre grupper som er mindre ensomme enn gjennomsnittet er pensjonister, aldersgruppen 55-64 år og personer med høyere utdanning.

Det er de samme gruppene som har høye og lave verdier på den andre ensomhetsindikatoren. De relative forskjellene mellom ulike grupper er imidlertid noe mindre ved bruk av denne indikatoren. Gjennomgående er det også svært like mønstre for menn og kvinner. Innvandrermenn fra Asia, Afrika etc. er imidlertid noe oftere ensomme enn kvinner fra den samme delen av verden. Det samme funnet har vi beskrevet i en annen artikkel. Og mens ensomheten synker nokså jevnt med alderen blant menn, øker andelen som er plaget på slutten av livsløpet blant kvinner, for dem over 75 år. Også oppsvinget blant de eldste kvinnene er et funn i tidligere forskning.  Kjønnsforskjellene har sannsynligvis sammenheng med forskjeller i samlivsstatus. Mens nær to av tre menn 80+ lever i parforhold, gjelder det bare én av fire kvinner i samme alder.

Tabell 1. Andel som er mye plaget av ensomhet siste 14 dager, og andel som skårer 6+ på skala 0-10 for grad av ensomhet siste uke, etter ulike bakgrunnskjennetegn. 2020. Prosent

Til tabellen

Bekrefter annen forskning

Livskvalitetsundersøkelsen 2020 ble gjennomført i en svært spesiell situasjon, og noen av forskjellene vist i tabell 1 og figur 5 kan gjenspeile dette. Livskvalitetsundersøkelsen har som nevnt også et stort frafall i de eldste aldersgruppene, som gjør at konklusjonene for dem som er over 75 år er særlig usikre.

I det store og hele finner vi likevel mange av de samme mønstrene som annen forskning har gjort. En tidligere analyse, basert på Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2018, fant at nedsatt helse, økonomiske mangler og det å leve uten en samlivspartner ga de sterkeste utslagene på risikoen for ensomhet, selv når det ble tatt hensyn til en rekke andre påvirkningsfaktorer. Livskvalitetsundersøkelsen 2020 viser imidlertid at etterkommerne, de norskfødte med to utenlandsfødte foreldre, har en forholdsvis høy andel som er plaget av ensomhet. Det avviker fra den tidligere analysen. Etterkommerne er en liten gruppe, slik at tilfeldigheter i utvalgstrekkingen kan gi utslag. Etterkommerne er også svært unge; noe av overhyppigheten for denne gruppa kan ha sammenheng med alder, eller med spesielle omstendigheter knyttet til pandemien.

Kan politikken redusere ensomhet?

Løsninger og tiltak rettet mot å forebygge og redusere ensomhet kan settes inn på fire nivåer: Individnivå, relasjons- eller gruppenivå, lokalsamfunnsnivå og system-/samfunnsnivå. De fleste tiltakene som er evaluert, befinner seg på et individuelt og gruppebasert nivå. En nylig sammenfatning av oversiktsstudier på feltet, kommer fram til at blant de individ- og grupperettede tiltakene som har blitt evaluert i randomiserte kontrollerte forsøk (RCT], er det noen typer som ser ut til å ha større effekt enn andre, slik som sosial kognitiv trening og sosial støtte. Kvaliteten på de forskjellige oversiktsstudiene blir imidlertid vurdert som til dels meget lav, og det pekes på behovet for mer forskning.

Det er langt mindre kunnskap om effekter av tiltak på et lokalt og samfunnsmessig nivå. I Storbritannia har ordninger med «sosial resept» (social prescribing) fått mye oppmerksomhet. Dette er tiltak der allmennleger eller andre kan gjøre henvisninger til en koordinator eller «kobler» (link-worker), av personer med udekkede sosiale behov. Koordinatorene vil så kartlegge hvilke behov den enkelte har, og deretter introdusere vedkommende til ressurser i lokalmiljøet, for eksempel frivillige organisasjoner. En evaluering av en slik ordning, i regi av det britiske Røde Kors, konkluderer med at ordningen har bidratt til å redusere deltakernes ensomhet. Dette var imidlertid ikke noen RCT-studie; det trengs mer forskning for å avklare om slike ordninger har noe for seg.

Spiller velferdsstat og utformingen av sosialpolitikken noen rolle? Forskningen på ensomhetsforskjeller mellom land har pekt på at ulikheter i levekår bidrar til å forklare slike forskjeller. I samfunnsvitenskapelig litteratur har det vært en mangeårig diskusjon av om velferdsstaten undergraver og fortrenger sosial støtte og integrasjon i befolkningen, eller om velferdsstaten tvert imot understøtter og styrker slike relasjoner. Resultatene er ikke helt entydige, men noen undersøkelser peker mot at velferdsstatlige utgifter, slik som utgifter til helseformål og til pensjon og tjenester for eldre, kan bidra til å redusere risikoen for sosial isolasjon. Det er likevel usikkert hva disse studiene kan fortelle oss om mulighetene for å forebygge ensomhet.

Ett av forslagene i Regjeringens strategi for å forebygge ensomhet, er en regel om at statlige myndigheter alltid skal vurdere konsekvensene for ensomhet og sosial støtte av sine politikkforslag: «Ved utforming av tiltak og strategiar bør statlege myndigheiter vurdere kva konsekvensar dei kan ha for sosial støtte og einsemd i befolkninga. Det vil vere relevant for fleire sektorar.» En slik anbefaling kan på sikt tenkes å få store konsekvenser, hvis den blir fulgt opp. Men for å kunne gjennomføre slike vurderinger på en god måte, er politikere og andre avhengig av forskningsbasert kunnskap, både om større samfunnsendringer som kan påvirke ensomheten, og om mulige tiltak på forskjellige nivåer.