Skolemiljø - arena for læring og samvær

Barn og unge kan ikke selv velge familie, skole eller nærmiljø, de er derfor prisgitt sine omgivelser på en helt annen måte enn voksne. Sosiale miljøfaktorer regnes som like viktige som biologiske, fysiske og kjemiske miljøfaktorer og er nevnt i lov om helsetjenesten i kommunene (kapittel 4a, miljørettet helsevern).

Hva er barns og unges sosiale miljø? Kort oppsummert kan vi si at det er deres omgivelser og opplevelser sammen med nær familie, venner og kjente. De følelsesmessige opplevelsene kan variere sterkt, fra nærhet og fellesskap til ensomhet, mobbing og mishandling.

Sosiale miljøfaktorer omfatter både kvaliteten på relasjonene og de erfaringene barnet gjør. Således kan barnets tilgang på omsorg og støtte være med på å påvirke hvor godt barnet tåler eventuell sykdom og belastninger. Det er påvist i ulike studier at barn som utsettes for mange negative hendelser i løpet av barndommen, har en økt risiko for dårlig helse som voksne (Haavet 2005).

De fleste elevene trives på skolen

For barn i skolepliktig alder er kvaliteten på tilbudet i grunn- og videregående skole viktig, fra engasjerte lærere til et inkluderende skolemiljø og velegnede skolelokaler, for å nevne noe. Trivsel på skolen er et gode i seg selv, og kan gi en pekepinn på om barn og unge opplever gode sosiale relasjoner i skoletiden. Det vil også være en indikasjon på om elevene føler de mestrer skolesituasjonen. Ulike trivselskapende faktorer som venner, flinke lærere og faglig mestring virker positivt inn på den fysiske og psykiske helsen.

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at gode sosiale ferdigheter henger tett sammen med god psykisk helse, og at slike ferdigheter er knyttet opp mot barns og unges temperamentstrekk, samt god sosial støtte fra foreldre, lærere og venner. Det ble også funnet indikasjoner på at styrking av barnas selvopplevde mestringsevne og sosiale kompetanse kunne gi betydelige helsegevinster (Mathisen 2007).

Både følelsen av mestring og trivsel er viktige for det faglige resultatet, som i neste omgang kan få betydning for om eleven fullfører videregående opplæring. God trivsel kan også bidra til å redusere fraværet fra skolen (Kunnskapsdepartementet 2010). Vi vet at nesten en av fem dropper ut av videregående opplæring, og at gode karakterer fra ungdomsskolen påvirker fullføringsgraden positivt ( Statistisk sentralbyrå 2011 ).

De aller fleste elever trives godt på skolen. Nesten ni av ti elever sier at de trives svært godt eller godt (se figur 1). De siste fire årene har andelen elever som trives på skolen økt, og økningen er noe høyere for 7. og 10. trinn enn for 1. trinn på videregående skole. Samtidig er andelen som trives godt på skolen, høyest for elevene på VG1. For mer informasjon om datainnsamlingen, se tekstboks.

På 10. trinn er det høyest andel elever som svarer at de mistrives på skolen - 5,4 prosent (se tabell 1). Dette er nesten dobbelt så høy andel som elevene på 7. trinn og 1. trinn på videregående (VG1). Det er også flest på 10. trinn som oppgir at de ikke trives fullt så godt, drøyt 10 prosent.

10. trinn er siste året på ungdomsskolen, og det kan således tenkes at en del av elevene er skoletrøtte. Det er mellom 3 og 5 prosent av elevene som mistrives på skolen, og selv om det er en liten andel av elevmassen, utgjør det nesten 5 900 elever til sammen for de tre trinnene.

Jentene trives bedre enn guttene

I grunnskolen gir en større andel jenter enn gutter uttrykk for at de trives godt, mens det ikke er forskjell mellom jenter og gutter i graden av trivsel i videregående skole (se tabell 2.). Fra 2007 til 2010 ser det ut til at andelen gutter som trives øker, mens andelen jenter som trives i skolen har vært stabilt høy over tid.

Elevundersøkelsen skiller ikke mellom elever fra innvandrerfamilier og øvrige elever. Nasjonalt folkehelseinstitutt har derimot sett nærmere på barn «med minoritetsbakgrunn» (det vil si barn med annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk, og hvor også begge foreldrene til barnet har et annet morsmål enn de foran nevnte språk), og resultatene viser at de trives enda bedre på skolen enn barn uten slik bakgrunn.

Mens 91 prosent av jentene i alderen 8 til 13 år med minoritetsbakgrunn oppga at de trivdes godt på skolen, gjaldt dette 83 prosent av de andre jentene i samme aldersgruppe. Det rapporteres også om at barn som opplever at de mestrer skolesituasjonen og har en positiv oppfatning av seg selv, ser ut til å ha bedre psykisk helse og økt livskvalitet (Oppedal mfl. 2008).

Det er en høyere andel elever som oppgir at de trives svært godt eller godt sammen med elevene i klassen og i friminuttene, enn andelen som trives generelt på skolen (se figur 2). Det kan tolkes i retning av at det er det faglige og ikke nødvendigvis det sosiale som gjør at enkelte elever ikke trives så godt. Det er kun små forskjeller mellom 2009 og 2010 for alle trinnene, men det ser ut til å være en positiv utvikling.

Resultatene fra 2010 viser også en positiv utvikling for spørsmål rundt uro i klasserommet. Det er en lavere andel elever som svarer at de selv forstyrrer medelever. Det er også tegn til at færre elever opplever å bli forstyrret av at andre i klassen lager bråk og uro. Dette kan være med på å forklare tendensene til økt trivsel.

Best for elevene i Nord-Trøndelag

Vi finner regionale forskjeller i trivselsnivået på skolene rundt om i Norge (se figur 3). Elevene på 1. trinn på videregående skole trives aller best av de klassetrinnene som er undersøkt, og best ut kommer elevene på VG1 i Nord-Trøndelag, tett fulgt av Sogn og Fjordane. Her sier vel 90 prosent av elevene at de trives svært godt eller godt på skolen. Finnmark har de laveste tallene for elevtrivsel. At trivselen er høyest i den videregående skolen, kan skyldes at det er valgfritt å ta videregående utdanning.

For 10. trinn varierer trivselen litt mer mellom fylkene enn for de andre trinnene, og trivselsnivået generelt er noe lavere. I de nordligste fylkene ser elevene ut til å trives mindre enn i andre fylker, i Finnmark er andelen som liker seg på skolen, nede på 78 prosent, og flere fylker ligger på 79 og 80 prosent trivsel. Sogn og Fjordane, Hedmark, Oslo og Akershus har en høy andel elever som sier de trives på skolen. 90 prosent av elevene i Sogn og Fjordane trives godt eller svært godt.

For 7. trinn, som er siste trinn på barneskolen, er det flere av fylkene som kan skilte med at ni av ti elever trives godt på skolen. Øverst finner vi Akershus med om lag 91 prosent, tett fulgt av Sogn og Fjordane, Oppland, Buskerud og Oslo. Nederst på listen finner vi Finnmark og Nordland, begge med rundt 81 prosent elever som oppgir at de trives.

Mobbing i skolen

Ikke alle elever trives på skolen, og en grunn til dette kan være mobbing. Ifølge opplæringsloven skal alle norske skoler ha et opplegg for å håndtere mobbing. Loven slår fast at elevene har en individuell rett til ikke å bli utsatt for krenkende ord eller handlinger som mobbing, vold, diskriminering, rasisme eller utestenging. Skolen skal dessuten aktivt drive et kontinuerlig arbeid for å fremme helse, miljø og trygghet for sine elever (opplæringsloven § 9a-3 og § 9a-4).

Ulik forskning har vist sammenheng mellom mobbing og psykiske og fysiske helseplager. Ifølge kunnskapsoppsummeringen til Nasjonalt folkehelseinstitutt (Dybing og Stoltenberg 2006) kan forhold på skolen gi økt risiko for psykiske helseplager. Blant flere faktorer som oppgis, utpekes mobbing som en stor belastning for den psykiske helsen. Mobbing påvirker barns og unges sosiale miljø negativt, og kan føre til ulike fysiske helseplager som hodepine, magevondt og svimmelhet. Det er enda vanligere med psykiske plager, blant annet engstelse, depresjon og ensomhet (Nordhagen mfl. 2005).

I 2012 har en tidligere elev for første gang fått medhold i Høyesterett, etter å ha saksøkt kommunen på grunn av senskader som følge av mobbing på skolen. Kommunen er nå dømt til å betale over 900 000 kroner i erstatning til den tidligere eleven. Dette gir legitimitet til mobbeofre over hele landet og vil kunne gi en økning i denne typen søksmål. (blant annet Aftenposten 2012 og NRK Sørlandet 2012).

Hva er mobbing?

«Mobbing er gjentatt negativ eller ondsinnet adferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing» (Olweus 1992). Med ondsinnet adferd menes her å påføre en annen person skade eller ubehag med vilje. Det kan være snakk om fysiske eller verbale handlinger, slik som trusler, hån og sjikane. Også utfrysning kan være mobbing.

Elevene har blitt bedt om å forholde seg til denne beskrivelsen av mobbing når de skal besvare mobbespørsmålene i elevundersøkelsen. Elevene har fått spørsmål om de er blitt mobbet på skolen i løpet av de siste månedene.

Tre av fire elever på 7. trinn oppgir at de aldri blir mobbet, om lag 18 prosent blir mobbet en sjelden gang, 3,5 prosent blir mobbet to til tre ganger i måneden, 2,3 prosent blir mobbet en gang i uken, mens 2, 8 prosent (omtrent 1 500 elever) blir mobbet flere ganger i uken (se tabell 3). Det er ikke så store forskjeller mellom klassetrinnene, men i siste trinn på ungdomsskolen er det flere som sier at de blir mobbet flere ganger i uken, enn på de to andre trinnene, 4,2 prosent mot henholdsvis 2,8 og 2,5 prosent. Vi kan også se at det er litt mindre mobbing i videregående skole enn i barne- og ungdomsskolen.

Når skolebarn plages flere ganger i måneden

Slår vi sammen de ulike kategoriene for mobbing og ser på alle som har blitt mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere, utgjør det over 12 500 elever på de tre klassetrinnene. Dette er mange når vi vet at skolene opererer med nulltoleransegrense for mobbing.

I det følgende ser vi nærmere på alle som har blitt mobbet to til tre ganger i måneden eller mer. Elevene i denne samlekategorien har blitt mobbet over flere måneder eller enda lenger. I 2010 utgjør det 8,6 prosent av 7. trinn, 9,1 prosent av 10. trinn og 6,3 prosent av VG1.

Tallene over mobbing har vært forholdsvis stabile de siste fire årene for alle tre klassetrinn. Etter en liten oppgang i 2008 ser det ut til at de nå er på vei ned for 7. trinn, mens de er omtrent uendret for 10. klassetrinn de siste tre årene (se figur 4). På VG1 har andelen elever som mobbes, holdt seg relativt uendret på om lag 6 prosent mellom 2009 og 2010.

Gutter mer utsatt enn jenter

Jevnt over er det en høyere andel gutter enn jenter som blir mobbet på skolen. Dette gjelder for alle klassetrinnene, men forskjellen er størst for 10. trinn og VG1. 11 prosent av guttene på 10. trinn oppgir at de blir mobbet på skolen, mot 7 prosent av jentene. Blant elever som går på VG1, er det dobbelt så mange gutter som jenter som sier at de blir mobbet minst to til tre ganger i måneden (9 prosent av guttene og 4 prosent av jentene i 2010).

Utviklingen de siste fire årene viser at tallene er stabile med noen mindre svingninger, se figur 4. Blant annet har andelen jenter som blir mobbet på 7. trinn, gått opp med 1 prosentpoeng i løpet av perioden, fra om lag 7 prosent i 2007 til 8 prosent i 2010 (se tabell 4).

Det er også flere gutter enn jenter som opplyser at de selv mobber andre. Elever som blir mobbet, opplever mest mobbing fra medelever i klassen, deretter fra andre elver på skolen.

Det er ikke bare mellom klassetrinnene vi kan se forskjeller i andel elever som oppgir at de blir mobbet, dette varierer også etter hvor i landet elevene bor. Figur 5 viser forskjeller fylkene imellom. På 7. trinn er det flest elever som føler seg mobbet i Finnmark og Aust-Agder, og færrest i Akershus og Sogn og Fjordane.

På 10. trinn er det flest elever i Nordland som føler seg mobbet, og færrest i Sogn og Fjordane hvor 6 prosent av elevene oppgir at de blir mobbet, mens landssnittet ligger på 9 prosent. For første trinn på videregående skole er det lavere andeler jevnt over, høyeste andeler finner vi i Møre og Romsdal (8 prosent). Andelen som blir mobbet, er lavest i Sogn og Fjordane, 5 prosent, det vil si at en av tjue elever har følt seg mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere.

Diskriminering er også mobbing

Diskriminering er også en form for mobbing. I elevundersøkelsen er det derfor stilt noen spørsmål om diskriminering, det vil si forskjellsbehandling som tar utgangspunkt i religion/livssyn og nasjonalitet (forstått som tilhørighet til en nasjon eller et folkeslag).

Det er bare elevene på 10. trinn og VG1 som har blitt spurt om de har blitt utsatt for urettferdig behandling/diskriminering på skolen på grunn av religion, livssyn eller nasjonalitet. 6 prosent av 10. klasseelevene oppgir å ha blitt behandlet annerledes på grunn av egen religion eller eget livssyn. Det er store forskjeller mellom kjønnene, da 8 prosent av guttene og 3 prosent av jentene forteller at de har opplevd å bli diskriminert.

I videregående skole er tallene noe lavere, 6 prosent av guttene og 2 prosent av jentene har opplevd diskriminering. Totalt har 4 prosent av elevene følt seg diskriminert på grunn av religion eller livssyn. Også på siste trinn på ungdomsskolen er det flere gutter enn jenter som opplever å ha blitt diskriminert på grunn av nasjonal tilhørighet, 8 prosent gutter mot 3 prosent jenter. Andelen elever som har opplevd diskriminering på grunn av nasjonalitet, er lavere i videregående skole, totalt 4 prosent, 7 prosent av guttene og 2 prosent av jentene.

Som vist trives de fleste elvene på skolen, og bare en mindre andel blir regelmessig mobbet. Etter endt grunnskole går de fleste unge over i videregående opplæring, men ikke alle kommer ut med studie- eller yrkesfaglig kompetanse. Dette er et problem fordi det i dagens Norge er stadig færre jobber som ikke krever videregående opplæring eller høyere utdanning.

Ulike studier har funnet en sammenheng mellom lavt udanningsnivå og økt risiko for helseplager (Helsedirektoratet 2008). Det å fullføre videregående opplæring og få studiekompetanse, fag- eller svennebrev kan dermed ses som en form for helsefremmende adferd. En norsk undersøkelse har vist at en av fem 15-åringer mistrivdes på skolen, og at dette ofte medfører dårlige karakterer, økt bruk av rusmidler, hodepine og søvnvansker (Samdal 1998). Når vi vet at mobbing og mistrivsel kan medføre at enkelte elever ikke orker å fullføre videregående, blir trivsel i skolen desto viktigere.

Viktige aktivitetstilbud

Det er viktig for barn og unge å ha arenaer å møtes på for å dyrke vennskap og felles interesser utenfor skolen. Dette kan være ulike typer fritidsklubber og fritidssentre, mediesenter, musikkverksted, korps og kor med mer. I Danmark er det igangsatt et prosjekt som skal gi barn og unge i risikosonen mulighet til å delta i ulike fritidsaktiviteter på lik linje med jevnaldrende. Utgangspunktet for prosjektet er at aktive barn trives bedre, er mer sosiale og har et bedre liv (Socialstyrelsen 2009).

Vi skal se nærmere på barn og unges tilgang til kommunale fritidssentre. Fritidssentre, også kalt fritidsklubber, ble i sin tid etablert som et forebyggende tiltak for ungdom. Det er totalt 722 kommunale fritidssentre på landsbasis, og fylkesvis fordeling er vist i figur 6. Som vi ser, er det flere fylker som har mange slike sentre; Akershus har flest, tett fulgt av Nordland, med henholdsvis 69 og 67 sentre.

Oslo kommune har 57 fritidssentre og er den kommunen som i gjennomsnitt bruker mest penger på barns og unges aktivitetstilbud, hvis vi tar utgangspunkt i kommuneregnskapet for aktivitetstilbud til barn og unge. Ser vi på antall åpningstimer i uken, ligger snittet i Oslo langt over de øvrige fylkene. Oslo har fritidssentertilbud nesten 32 timer i uken i snitt. Ellers varierer antall åpningstimer i gjennomsnitt mellom 5,4 i Oppland til 16,7 timer i Østfold.

Det er også mulig å se på antall åpne dager i løpet av en uke, og antall uker i løpet av et år, disse tallene er ikke presentert i figur 6, men igjen ligger Oslo på topp, med fritidssentre som er åpne omtrent fem dager i uken og over 41 uker i året. Hvis vi sammenlikner med landsgjennomsnittet, som ligger på om lag to åpne dager i uken og om lag 30 uker i året, ser vi at Oslo har et vesentlig større tilbud.

Referanser

Aftenposten (2012) «Mobbedom kan gi mange søksmål». Publisert 3. mars 2012.

Dybing og Stoltenberg (2006): Kunnskapsoppsummering om barns helse og miljø, Rapport 2006:3 Nasjonalt Folkehelseinstitutt.

Haavet, O. (2005): «Gir vond oppvekst dårlig helse?» Kronikk i Aftenposten. 19.9 2005. 

Helsedirektoratet (2008): Utdanning og helseulikheter - Problemstillinger og forskningsfunn, Rapport IS-1573.

Kjelvik, Julie (red.) (2012): Barn og unges miljø og helse 2011. Utvalgte indikatorer om barn og unges fysiske og sosiale miljøfaktorer , Rapporter 12/2012, Statistisk sentralbyrå.

Kunnskapsdepartementet (2010): Pressemelding av Kristin Halvorsen. Nr 33-10. 2010.

Mathisen mfl. (2007): Trivsel og oppvekst - barndom og ungdomstid, Rapport (2007:5), Nasjonalt Folkehelseinstitutt.

Nordhagen, Nielsen og Stigum (2005): Parental reported bullying among Nordic children: a population-based study. Child Care Health Dev 2005.

NRK Sørlandet (2012): «Kristiansand kommune må betale historisk mobbe-erstatning». Publisert 1.2. 2012.

Olweus, Dan (1992): Mobbing i skolen: Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.

Oppedal mfl. (2008): Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i innvandrerfamilier, Rapport (2008:14), Nasjonalt Folkehelseinstitutt.

Oxford Research (2010): Meninger fra klasserommet. Analyse av Elevundersøkelsen 2010. Kristiansand.

Samdal, Oddrun (1998): Senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil (HEMIL), Universitetet i Bergen. I et intervju i forsking.no 1.8.1998.

Socialstyrelsen (2009): Bilag 1 - Delrapporter. Evaluering av forsøg med fritidspas til udsatte børn og unge.

Statistisk sentralbyrå (2011): «Mange grunnskolepoeng gir høy gjennomføring», Utdanningsstatistikk 2010. Publisert 1.6 2011.

Tabeller:

• Tabell 1 Andel elever som trives eller mistrives, etter klassetrinn. 2010. Prosent
• Tabell 2 Andel elever som trives svært godt eller godt på skolen, fordelt etter kjønn og skoletrinn. 2007-2010. Prosent
• Tabell 3 Andel elever som har blitt mobbet på skolen, etter hvor ofte de har blitt mobbet. 2010. Prosent
• Tabell 4 Andel elever som har blitt mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere, etter kjønn. 2007-2010. Prosent