osloprosessen
Det hersker stor uenighet om hvor langt tilbake Statistisk sentralbyrå skal føre sin historie. Til 1797, til 1820 eller til 1840 da tabellverket i amtmennenes femårsberetninger ennå gir erfarne statistikere gledesstikk i brystet?
Uansett hvilket årstall som velges, blir konklusjonen at Byrået er en svært gammel institusjon. Siden starten har det vært jurister og økonomer (og noen ganske få sosiologer) som har befunnet seg øverst i den statistiske næringskjeden.
Nå er det ikke sånn at Byrået i alle åra siden 1797 har grublet på om det ikke burde gi en person med en helt annen bakgrunn tilgang til den offisielle statistikken og den samme infrastrukturen som stilles til disposisjon for godt over 100 egne forskere.
Uansett: Statistisk sentralbyrå søkte en forfatter. Det ble tatt kontakt med Kjartan Fløgstad, hadde han planer hvor han kunne tenkes å ha bruk for noe sånt som statistikk? Det ble holdt et møte. Kjartan Fløgstad ville skrive om hovedstaden de siste tretti åra. Perspektivet skulle hentes fra historikeren E.P. Thompson: Da industriarbeiderklassen ble etablert løftet underklassen seg opp til et kulturelt og materielt nivå som var uten historisk parallell. De politiske ideene og kollektive planene klassen og dens politiske partier utviklet, kom til å sivilisere hele samfunnet.
Hva skjedde når industriarbeiderklassen i Oslo så å si ble borte og forløpet E.P. Thompson beskrev ble reversert? Det ville Fløgstad undersøke ved å sette den tellende makt opp mot den fortellende makt.
Statistisk sentralbyrå installerte sin nye funksjonær i Sjøfartsbygningen, 7.etasje i Kongensgate, kontor 7.23, linjenummer 4828 og e-postadresse kjf@ssb.no
Like etterpå ble Kjartan Fløgstad heftig angrepet i pressen, av yngre kollegaer, for at han hadde gått seg vill og skulle befinne seg i noe som ble kalt faktahelvetet. Det hadde de helt rett i, og på mer direkte måte enn den de hadde hatt i tankene.
Fra utarbeidelsen av boka vil jeg bare framheve en ting. Utallige ganger har vi studert tabeller eller kjøringer, som det heter, og nesten alltid har Kjartan Fløgstads standardkommentar vært: Ja, men dette bekrefter jo nettopp det jeg mener. I alle fall noen ganger synes jeg nok at det kunne ha vært behov for en drøfting for om det virkelig var slik. Men han ville ikke villet begi seg inn på noe sånt. Det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor. Kjartan Fløgstad ville ikke være tverrfaglig, leke sosiolog når det passet, og noe annet når det måtte være behov for det. Han hadde en grunnleggende respekt for at det fantes en kunnskapskjerner i fag som han ikke var fortrolig med og derfor holdt seg unna. Han ville ikke være en wanne-be samfunnsforsker.
Kjartan Fløgstad har dyrket sitt eget fag i osloprosessen. Bokas genre er hentet fra det 17 århundrets beskrivelse, altså den Petter Dass bruker i Nordlands Trompet og som er kjennetegnet av en fasinasjon for tingen, for gjenstandenes bruksverdi. Den barokke beskrivelsen skildrer forholdet mellom ting og mellom mennesker like før den kapitalistiske produksjonsmåtens bytteverdi forvandlet alle relasjoner.
Beskrivelse av Nordland skjer etter at Petter Dass har presentert ei listen over hva som manglet: most og vin fins ikke, det fins ikke sølvfjell og gullgruver, marken flyter verken av melk eller honning: Her findes ey Druer at plukke. Petter Dass må fastslå det. Det er i lys av alle de kosteligheter nordlendingen måtte klare seg uten, at han begynner: Nei, Fisken i Vandet osv.
I osloprosessen fins det en liknende kjensgjerning: Industriarbeiderklassen som kunne realisert et sosialistisk Oslo, fins ikke lenger. Derfor har Oslo havnet i bakleksa, nå er det byene i Kina og Sør-Amerika som har det Oslo hadde, og som er det Oslo var.
Kjartan Fløgstad klager ikke over at det er blitt sånn, han henfaller verken til sentimentalitet eller til nostalgi. Det hadde vi naturligvis heller ikke ventet at han skulle gjøre. Men det ligger en stor prestasjon i at han også har unngått den intellektuelles naturlige attityde til denne forvandlingen av Oslo: ironi og estetisering. Det er mye burlesk humor i boka, men ikke ironi. Ja, litt ironi kan nok ha sneket seg inn her og der, men den er ikke bokas metode eller innfallsvinkel til temaet.
Hvordan har han greid det? Det er det jeg håper å ha forklart. Når industrien, det produktive arbeidet og utbyttingen av det er flyttet ut av Oslo, befinner dette geografiske området seg igjen tilsynelatende i en situasjon hvor bruksverdiene kan dyrkes og hvor relasjoner mellom mennesker ikke er dominert av kjøp og salg, men av intellekt og følelser. Slik er det selvsagt ikke, men ved å bruke den barokke beskrivelsen på den avindustrialiserte byen skapes det en forunderlig distanse og synsvinkel: Estetisering og ironi er erstattet av noe som er bedre som gir innsikt. Dette hadde ikke Byrået klart sjøl!
Et forskningsprosjekt med respekt for seg selv må skilte med reiser og internasjonale kongresser. Utarbeidelsen av osloprosesssen har nødvendiggjort tre tjenestereiser. Første den klassiske togturen med Kongsvingerbanen gjennom Fetsund og langs Glommas østre bredd til Kongsvinger, målet var Oterveien og Statistisk sentralbyrås seksjon for folke- og boligtellinger. Den andre reisen gikk syd-østover, med jernbane, til Fredrikstad. Også siste reise gikk østover, til fots, fra Statistisk sentralbyrå i Kongensgate, ned Rådhusgata til Tollbukaia ut på Bjørvikautstikkeren, hvor det ennå fins noen små rester av Nylands mek. Verksted, ut på Paulsenkaia rundt Bispevika og videre Havnevesenveien, hva ellers, til Sjursøya, til Sjursøya cafe, der trette bein fant hvile og inntrykk kunne oppsummeres over en kaffekopp.
Kjartan Fløgstad ble altså beskyldt for å være i faktahelvetet. Det er ikke noe nytt at forfattere oppsøker helvete. Selv om Dante konkurrerer med både Homer og Vergil er det vel han som er mest kjent for frivillig å oppsøkt helvete. Dante skal få gå sin egen vei i dag også, i stedet skal oppmerksomheten rettes mot Kjartan Fløgstad nedstigning til den delen av faktahelvetet som heter industrisysselsetting for Oslo.
osloprosessen består ikke i at antall sysselsatte i industri går tilbake, tidligere og mer, enn for resten av landet. Men at det samtidig skjer en dramatisk vridning av forholdet mellom de forskjellige bransjene. Nær halvparten av industrisysselsettingen i Oslo fins nå, vel og merke etter Statistisk sentralbyrås definisjoner, i næringsundergruppe 22: Forlagsvirksomhet, grafisk produksjon mv. I faktahelvetes 22 avdeling møter Kjartan Fløgstad ikke seg selv, men sin forlagsredaktør, ja sin forlagsdirektør og sin manusvasker, sin litteraturanmelderen og kronikkredaktør, men han møter dem ikke som individer, som gamle kjente, men som statistisk objektivert virkelighet, som industriarbeiderklasse. Boktrykker Aslaksen som foranskutt lyn? Redaksjonen i Se og Hør som avantgard? For hva?
Kjartan Fløgstad ble en aning blek i ansiktet, jeg skjønte at han hadde truffet selveste fakta faen. osloprosessen hadde startet. Så sa han: Men det bekrefter jo akkurat det jeg har ment.
Fortsett med det, gratulerer med boka, Statistisk sentralbyrå er særs nøgd med resultatet.