Samer og kvener i eldre folketellinger
«Mannen er så vaskeekte lapp som i våre dager kan presteres»
Det Statistiske Centralbureau la i sin tidlige befolkningsstatistikk stor vekt på å telle etniske minoriteter i Nord-Norge. Statistikken forteller en del om disse befolkningsgruppene i perioden 1845-1930, men røper indirekte også mye om dem som samlet inn og bearbeidet informasjonen og tiden de levde i. Nå er folketellingspublikasjonene tilgjengelige i sin helhet i PDF-format på ssb.no.
Historisk var ikke samene og kvenene i nord spesielt tallrike sett i forhold til resten av befolkningen, men de ble likevel inngående behandlet i den norske befolkningsstatistikken. Både ønsket om å «sivilisere» disse folkegruppene og sikkerhetspolitikk var grunner til at samene og kvenene ble telt så grundig som de ble. (Lie, 2001, s. 136 ff) Folketellingen i 1845 var den første som inneholdt egne rubrikker for samer og kvener, og fra 1855 ble også blandingsbefolkningen telt. Det ble også publisert tall for fastboende og «nomadiserende». I de senere tellingene ble tellingsopplegget stadig endret, og 1930-tellingen var den siste der Centralbureauet, nåværende Statistisk sentralbyrå, prøvde å telle samene og kvenene ut i fra såkalte målbare kriterier som språk og avstamning.
Folketellingen i 1891
Fra folketellingen i 1891 er det hele seks tabeller som omhandlet samene og kvenene. Tabellene inneholdt i større grad enn tidligere opplysninger om språkforholdene, det vil si hvor mange av samene og kvenene som vesentlig eller utelukkende var norsktalende. De av «blandet» nasjonalitet var nå også gruppert etter «faderens og moderens nationalitet». Nye tabeller dette året inneholdt opplysninger om kjønn, alder og ekteskapelig stilling, og for Finnmark og Troms var tilstedeværende personer over 15 år gruppert etter livsstilling (yrke) og ekteskapelig stilling.
Folketellingene i 1900 og 1910
De publiserte tabellene fulgte samme mønster som tidligere, men i 1900-publikasjonen fantes også tilleggsopplysninger som forklarte «De ved Fordelingen efter Nationalitet befulgte Regler». Her ble det i detalj gjennomgått hvilke regler som var fulgt når noen ble klassifisert som «Norske», «Finner (Kvæner)» og «Lapper». For eksempel ble som lapper regnet: 1. Rene Lapper og Blandede af Lap-Blandet uanseet Sproget, 2. Blandede av Lap-Fin, hvis sprog var lappisk, norsk og lappisk, eller norsk, lappisk og finsk, i sidste Tilfælde dog kun, hvis Faderens Nationalitet var lappisk, 3. Blandede af Norsk-Lap, hvis Sprog var udelukkende lappisk, samt 4. Blandede, hvis Forældres Nationalitet var uopgivet og som talte udelukkende lappisk. (NOS, Fjærde række nr. 83, s. 23) Her måtte tydeligvis de som fylte ut folketellingsskjemaene og de som bearbeidet dataene ha tunga rett i munnen.
De etniske minoritetene ble i statistikken for øvrig plassert på siden av den øvrige befolkningen. Annet hefte fra folketellingen i 1910 het eksempelvis: «Finner og lapper. Hjemvendte norsk-amerikanere. Dissentere. Blinde, døve og sindssyke». Her var alle grupper som falt utenfor «normalen» samlet i ett bind, utsortert og atskilt fra resten av befolkningen.
Folketellingen i 1920
Mens det i de tidligere folketellingene var språkopplysninger som spilte en viktig rolle i konstruksjonen av blandingsbefolkningen, dreide definisjonen i 1920- og 1930-tellingene mer i retning av rase. I oversiktkapitlet om samene og kvenene stod det at det var «meget vanskelig å fastslå til hvilken rase de forskjellige personer skal henregnes efter sin avstamning. Det er ikke vanskelig så lenge det bare forekommer rene raser, men i vårt land, hvor nordmenn, finner og kvener har bodd side om side i århundreder, er der litt efter litt og med sterkere fart i den siste tid, foregått blandinger.» (NOS VII. 81., s. 41) Tabellene inneholdt opplysninger om ublandet rase og om blandet i første og annen generasjon..
Foruten introduksjonskapitlet hvor hovedresultatene og endringer fra tidligere folketellinger ble kommentert, inneholdt 1920-publikasjonen fire hovedtabeller som handlet om de etniske minoritetene: Fordelt etter avstamning og språk, etter fødested og statsborgerskap, etter alder og fødested (Troms og Finnmark), etter alder og ekteskapelig stilling og den voksne befolkning fordelt etter rase og erhverv i Finnmarksbygdene.
Til slutt i publikasjonen fantes en «Uttalelse om opgavene over finner (lapper) og kvener ved Folketellingen 1920 i nedenstående distrikter» av reindriftsinspektør Kristian Nissen. Inspektøren hadde kritisk gjennomgått de innkomne oppgavene og funnet flere feil av typen: «Karasjok herred. Blant norske finnes en fjellfinn, f. 1860. Skjemaet har ikke hatt nogen understrekning fra tellerens side under sp. 17 a og 17 b. Mannen er så vaskeekte lapp som det i våre dager kan presteres.» (NOS VII. 81., s.151) Byrået skriver i etterkant at bemerkningene ga en verdifull kontroll av materialet, men at det ikke hadde vært mulig å få endret dette i tabellverket.(1)
Folketellingen i 1930
Også i 1930-publikasjonen var det et oversiktskapittel om «Samer (finner og lapper) og kvener». Her brukte SSB for første gang benevnelsen «sam» om samene i folketellingssammenheng: «Av navnene lapp, finn og sam er lapp oprinnelig svensk og brukes internasjonalt, finn er det norske sprogs navn på lappene og sam det nye offisielle norske navn med rot i lappenes eget sprog» (NOS IX 17., s. 1) Men allerede i 1882 hadde SSBs direktør, Anders Nicolai Kiær, påpekt at det riktigste kanskje var å bruke betegnelsene «samer» og «suomer», fordi dette var nærmere det minoritetene selv brukte i egne språk, mens ordet lapp hadde «en vis nedsættende bibetydning,» (NOS. Ny række. C. No. 1 - Bidrag til en norsk Befolkningsstatistikk) Likevel forble de offisielle begrepene lapp og finn helt fram til 1930.
I oversiktskapitlet var det også et eget avsnitt om hvordan «raseblandingen» hadde artet seg det siste tiåret, mens et annet tema var veksten i norskspråklige samer og kvener siden folketellingen i 1891.
Folke- og boligtellingen 1970
I forbindelse med denne folketellingen ble det i en del utvalgte kretser i Nordland, Troms og Finnmark gjennomført en tilleggsundersøkelse med det å gi statistikk over den samiske tilknytningen til de personene som bodde i kretsene som mål. Disse tallene ble offentliggjort i Statistisk ukehefte nr 16-17/76 og Nye distriktstall nr. 4/76 for Nordland, Troms og Finnmark. I tillegg fikk forskeren Vilhelm Aubert i oppdrag å analysere tallene, og hans rapport «Den samiske befolkning i Nord-Norge» ble publisert i serien Artikler nr. 107, Oslo 1978.
|
Det ble for 1800-tallets folketellinger presisert at folketellingene hadde et generelt formål og at folk ikke måtte være redde for at opplysningene de oppga skulle brukes på en gal måte. I praksis var det ofte slik at det bare var individdata til beskatningsformål som ikke slapp ut av Centralbureauet. Navnelister over etniske minoriteter ble laget for bruk av andre myndigheter i perioden for den mest aggressive fornorskningspolitikken. (Lie, 2001) |
I rapporten prøver forfatteren å avgrense den samiske befolkningen, og beskrive den ut fra demografiske og sosiale kjennemerker. Han gir også et historisk overblikk over registreringen av den samiske befolkningen. Aubert skriver at et hovedproblem med den historiske statistikken var at det hadde vært brukt ulike kjennetegn i de forskjellige tellingene
Mer informasjon: Ragnhild Rein Bore, tlf. 21 09 42 74 og Bjarte Mellemstrand, tlf. 21 09 47 78.
Kilder:
Lie, Einar (2001): Faktisk talt. Statistikkens historie i Norge. Universitetsforlaget.
NOS. Ny række. C. No. 1 - Bidrag til en norsk Befolkningsstatistik. Kristiania 1882.
SSB (1978): Den samiske befolkning i Nord-Norge, Artikler nr. 107, Oslo.