Folketellingen 1946 tilgjengelig på web

En krevende telling etter krigen

De spesielle omstendighetene i 1946 satte klare begrensninger på folketellingen dette året. Likevel ble det avdekket at norske kvinner fødte barn som aldri før og at bygdene vokste raskere enn byene.

Av Lars Engh Førde

På grunn av andre verdenskrig ble den planlagte folketellingen i 1940 avlyst, og i stedet ble det avholdt en ekstraordinær telling i 1946. Utføringen av tellingen ble kraftig forsinket, blant annet på grunn av mangelfullt utfylte lister fordi enkelte folkeregistre «syntes å være helt immune mot purringer»¹). Det første heftet var derfor ikke klart før i 1950, og omfanget av tellingen ble også begrenset i forhold til tidligere tellinger.

Flere fødsler og økt folketall

Etter flere år med synkende fødselshyppighet snudde trenden i 1935, og mellom 1941 og 1946 var fødselshyppigheten på nivå med 1920-tallet. Sammen med redusert dødelighet og lavere utvandring bidro dette til at den hjemmehørende befolkningen økte fra rundt 2,7 millioner i 1930 til over 3,1 millioner i 1946.

I denne perioden økte befolkningen i samtlige fylker. Veksten var særlig sterk i Rogaland, Hordaland Nordland og Troms. I Finmark hadde mange måttet flykte i løpet av krigsårene, noe som her ga seg utslag i langt svakere befolkningsvekst.

Høyere vekst på bygda enn i byene

Den klare urbaniseringstrenden som hadde gjort seg gjeldende utover 1800-tallet syntes å snu i 1920, og i 1946 bodde hele 72 prosent av befolkningen på landsbygda, mens 28 prosent holdt til i byene. Det tilsvarende forholdet i 1920 var 70 og 30 prosent.

Mye av årsaken til at byene hadde vokst mindre enn bygdene, var at befolkningstilveksten var langt sterkere i forstedene enn i bykjernene. Disse forstedene befant seg gjerne utenfor bygrensene, og ga dermed ingen befolkningsvekst for byene. Utbyggingen av rutegående transportmidler ble trukket fram som en viktig årsak til denne utviklingen. Ellers var størrelsen på norske byer heller beskjeden. I 1946 hadde bare Oslo og Bergen over 100 000 innbyggere, og blant de andre byene var det kun i Trondheim og Stavanger hvor det bodde mer enn 50 000 personer.

Færre jobbet i primærnæringene

Andelen av den norske befolkningen som levde av jord-, skogbruk, fiske og fangst hadde vært synkende siden slutten av 1800-tallet. I 1890 utgjorde disse næringene levebrødet for over halvparten av befolkningen, mens i 1946 levde kun rundt 30 prosent av dette. I samme periode økte andelen knyttet til industri fra omtrent 22 til 31 prosent.

Mer informasjon: Ragnhild Rein Bore, tlf. 21 09 42 74

Kilder:

Folketellingen i Norge 1. desember 1946:

Hefte 1. Folkemengde og areal i de forskjellige deler av landet. Bebodde øyer. Hussamlinger.

Hefte 2. Trossamfunn.

Hefte 3. Folkemengden etter kjønn, alder og ekteskapelig stilling, etter levevei og etter fødested i de enkelte herreder og byer.

Hefte 4. Folkemengden etter kjønn, alder og ekteskapelig stilling. Riket og fylkene. Fremmede statsborgere.

Hefte 5. Boligstatistikk.

Hefte 6. Yrkesstatistikk.

Se også:

Folketellingen 1876: «Tabellværket er meget fuldstændigt og indholdsrigt»

Folketellingen 1891: «Aareladere, Iglekoner og Mirakeldoktorer»