Er religiøse innvandrere mindre integrert?

Selv om tendensene ikke er helt entydige, framtrer Norge på flere måter som et mer sekulært  samfunn enn tidligere. Det er en utbredt skepsis til religiøs tro og praksis: En femtedel av befolkningen sier at de er skeptiske til personer med kristen tro, mens nær halvparten er skeptiske til personer med muslimsk tro.

Samtidig er mange innvandrere sterkt religiøse. Religionen er en langt viktigere del av livet enn for befolkningen forøvrig, både blant kristne og blant dem som bekjenner seg til andre religioner.

På bakgrunn av dette kan vi stille spørsmålet om religiøs tro og praksis fremmer innvandrernes integrasjon i samfunnet, eller er religionen snarere en hindring?

I forskningslitteraturen går det et tydelig skille mellom amerikanske og europeiske studier av dette temaet. Mens studier fra USA gjerne betoner de positive aspektene ved religion for innvandrernes integrasjon i samfunnet, er vektleggingen i europeiske studier langt mer negativ.

Ifølge Hirschman (2004) kan religion fremme tilpasningen til et nytt samfunn. Religiøse nettverk og religiøs tro kan for det første gi beskyttelse og trygghet i en vanskelig overgangstid. For det andre kan religionen også være en alternativ kilde til sosial respekt for nykommerne, som er særlig viktig for dem som ikke oppnår andre former for status. For det tredje kan den religiøse tilknytningen gi tilgang til sosiale og økonomiske ressurser. De religiøse organisasjonene kan for eksempel gi tilgang til sosiale nettverk og formidle informasjon om jobber, bosteder, relevante kurs og andre utdanningsmuligheter.

I åtte av de tolv opprinnelseslandene som inngår i levekårsundersøkelsen, er et flertall oppdratt i islamsk tro: Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan og Somalia. Med unntak av iranerne har innvandrerne fra disse landene i det vesentlige holdt fast ved denne troen: Fra 55 prosent (Bosnia-Hercegovina) til 98 prosent (Somalia) bekjenner seg til islam. Det store flertallet av polakker og innvandrere fra Eritrea er kristne, mens den viktigste religionen for dem som kommer fra Sri Lanka, er hinduisme. Innvandrerne fra Vietnam er delt mellom buddhisme og kristendom, i tillegg til at en femtedel ikke tilhører noen religiøs trosretning. Det er bare blant innvandrerne fra Iran at flertallet er uten tilhørighet til noen religion. Alt i alt har vel fire av ti i undersøkelsens utvalg tilhørighet til islam, mens vel en tredjedel tilhører kristendommen. 15 prosent har ingen tilhørighet til en bestemt religion, som vist i figur 1.

Mange innvandrere er religiøse

Så mange som fire av ti innvandrere – 38 prosent – sier at religionen er svært viktig i livet deres. Blant dem som kommer fra Pakistan, Somalia og Eritrea, er det mer enn tre av fire som oppgir dette. Sammenligner vi med medlemmer av Den norske kirke, er det bare 4 prosent som opplever at religion er en så viktig del av livet. Nærmere hver fjerde kristne og islamske innvandrer deltar minst ukentlig på religiøse møter eller bønn arrangert av trossamfunn, slik figur 2 viser. Dette er også langt større andeler enn for medlemmer i Den norske kirke.

Kristne og muslimske innvandrere deltar omtrent like ofte i religiøse møter på ukentlig basis, men de som tilhører islam, skiller seg ut ved at de i enda større grad enn kristne opplever religionen som en svært viktig del av livet. Samtidig kan det være grunn til å understreke at det også er stor grad av spredning innenfor trosretningene. Mens altså 25 prosent av muslimske innvandrere deltar ukentlig, er det faktisk enda flere, 36 prosent, som aldri deltar i religiøse møter. Andelen som aldri deltar, er betydelig større enn for de andre trosretningene.

Det er få som har utført gratisarbeid for religiøse foreninger i løpet av de siste 12 månedene – bare 3 prosent av alle innvandrere. Andelen er omtrent lik for muslimer og kristne, og på samme nivå som i befolkningen som helhet.

Kristne innvandrere mest skeptiske

Generell tillit (også kalt horisontal tillit) er en ressurs som skaper bedre betingelser for kontakt og samarbeid med andre, både på individ- og samfunnsnivå. En klassisk og mye brukt indikator på generell tillit er et spørsmål om folk flest er til å stole på. I LKI 2016 skulle de intervjuede svare på en skala fra 0 til 10, der 0 betød at en ikke kunne være for forsiktig når en har med andre å gjøre, og 10 at de fleste er til å stole på.

Innvandrere har mindre tillit til andre enn det som er vanlig i befolkningen som helhet. Spørsmålet er så om innvandrernes tillit varierer med hvor religiøse de er. Innvandrere som ikke tilhører noen trosretning, skiller seg ikke ut med et spesielt høyt eller lavt tillitsnivå. Den generelle tilliten til andre er omtrent på samme nivå hos dem uten slik tilhørighet som hos muslimene (tall ikke vist). Tilliten er minst blant kristne innvandrere, og størst hos dem som tilhører buddhismen, hinduismen eller andre religioner.

Hvor viktig religionen er i livet, har derimot ingen sammenheng med tillit, med unntak av at kristne som er lite opptatt av religion, er noe mindre tillitsfulle enn andre kristne.

Den religiøse aktiviteten har en svakt positiv sammenheng med tillit: Jo mer innvandrerne deltar i religiøse møter, jo færre er det som har liten tillit. Når vi ser på hvordan disse sammenhengene varierer innenfor de to største gruppene, henholdsvis muslimer og kristne, er det imidlertid bare hos de kristne at vi finner en klar sammenheng. Figur 3 viser for enkelhets skyld bare andelen med liten tillit, men mønsteret er det samme for stor tillit.

Korrelasjonen mellom religiøs deltaking og generell tillit holder seg når vi i multivariate analyser sammenlikner personer med like observerbare kjennetegn som kan påvirke denne sammenhengen, slik som alder, kjønn, utdanningsnivå, landbakgrunn, innvandringsgrunn og norskferdigheter. Som vist i tabell 1 (modell for alle) er det en positiv sammenheng mellom religiøs aktivitet og generell tillit når vi ser alle innvandrere under ett. Separate analyser av muslimer og kristne viser imidlertid at denne positive sammenhengen mellom religiøs aktivitet og generell tillit ikke er til stede blant muslimer, men bare hos de kristne innvandrerne. Merk at de kristne har lavere tillit i utgangspunktet. Deltaking i religiøse foreninger (gratisarbeid) er også korrelert med større tillit blant kristne innvandrere. Vi finner ingen sammenhenger mellom religionens betydning i livet og generell tillit, slik tabell 1 også indikerer. Analysene viser ellers en særlig sterk sammenheng mellom norskferdigheter og generell tillit: De som etter egen vurdering har gode norskferdigheter, er langt mer tillitsfulle enn de som har dårlige ferdigheter (tall ikke vist).

Tabell 1. Lineære regresjonsanalyser av tillit til andre og institusjonell tillit blant innvandrere. Skala 0-10. Ustandardiserte regresjonskoeffisienter. 2016

Til tabellen

Religion viktig = større tillit til politi og politikk

Tillit har både en horisontal og en vertikal dimensjon. Den vertikale handler om tilliten til samfunnets bærende institusjoner, for eksempel det politiske systemet. Slik tillit har blant annet betydning for det politiske engasjementet, for motivasjonen til å betale skatt og delta i valg.

I LKI 2016 er det stilt spørsmål om tre aspekter ved den institusjonelle tilliten: Tilliten til det politiske systemet, til rettsvesenet og til politiet, alle på en skala fra 0 til 10, der 0 er ingen tillit, mens 10 er full tillit. I denne analysen har vi slått sammen de tre tillitsspørsmålene, og beregnet gjennomsnittsverdien. Et problem med å sammenligne svarene på disse spørsmålene på tvers av grupper er at «vet ikke»-andelen varierer mye. For eksempel har 23 prosent av eritreerne svart «Vet ikke» på spørsmålet om tillit til det politiske systemet, mens andelen hos iranere bare er 2 prosent. Den generelle vet-ikke-andelen er særlig stor for tillit til rettsvesenet (17 prosent), og minst for tilliten til politiet (6 prosent). Dette skaper en ekstra usikkerhet i tolkningen av svarene. Noe av bakgrunnen er trolig at en del innvandrere med kort botid, slik som polske arbeidsinnvandrere, har liten erfaring med rettsvesenet og derfor svarer vet ikke.

Som vi ser av figur 4, er det i sin allmennhet liten sammenheng mellom vertikal tillit og religiøs innstilling og praksis. Det store unntaket er at blant de kristne går opplevelsen av at religionen er viktig i livet sammen med en sterkere tillit til samfunnets basisinstitusjoner. Hos muslimene peker sammenhengene i svakt motsatt retning, både for aktivitet og religionens betydning.

Når den institusjonelle tilliten underlegges en multivariat analyse, blir hovedinntrykket fra figur 4 delvis bekreftet, som vist i tabell 1. De som opplever religionen som viktig i livet, har større institusjonell tillit enn andre. Denne sammenhengen er betydelig sterkere for de kristne enn for muslimene, tendensen er likevel den samme i begge grupper. På den annen side er det en svakt negativ sammenheng mellom religiøs aktivitet og institusjonell tillit, både blant muslimer og kristne.

Muslimer mest engasjert i ikke-religiøst, frivillig arbeid

Å gjøre gratisarbeid for frivillige foreninger, enten en er medlem eller ikke, er en av flere potensielle veier til integrering i det norske samfunnet. Gjennom det frivillige arbeidet kan en knytte verdifulle kontakter, både til andre innvandrere og til majoritetssamfunnet, og for relativt nyankomne innvandrere kan det bidra til å utvikle bedre norskferdigheter.

Innvandrere deltar sjeldnere i frivillig arbeid enn befolkningen for øvrig. Det er vist i flere tidligere undersøkelser, og LKI 2016 er ikke noe unntak. Men samtidig viser det seg at innvandrerne som er opptatt med frivillig arbeid, legger ned flere timer i slikt arbeid enn andre frivillige.

Innvandrere som jobber frivillig, deltar noe oftere i religiøse foreninger enn det som er vanlig ellers i befolkningen. Med tanke på sosial integrasjon skal vi her legge hovedvekten på aktiviteten i andre organisasjoner enn de som er knyttet til religion og innvandring. At religiøs tro og praksis er korrelert med deltaking i religiøse foreninger, er ikke så overraskende. Spørsmålet er om det også er en sammenheng mellom religion og deltaking i mer sekulære organisasjoner, slik som idrettslag og politiske organisasjoner.

13 prosent av innvandrerne hadde gjort gratisarbeid for en sekulær forening de siste 12 måneder (innvandrerforeninger er holdt utenfor). Denne andelen varierer lite mellom trosretningene: De kristne har minst deltaking (9 prosent).

Figur 5 viser at kristne er langt mindre tilbøyelige til å delta i frivillig arbeid for sekulære foreninger enn muslimer. Men figuren viser også en tydelig sammenheng mellom religiøs deltaking og frivillig arbeid – jo hyppigere den enkelte deltar i religiøse møter, jo oftere deltar hun eller han i frivillig arbeid for sekulære foreninger. Denne sammenhengen finner vi både hos muslimer og kristne. De som gjør gratisarbeid for religiøse foreninger, er også mer tilbøyelige til å gjøre gratisarbeid for sekulære foreninger. Derimot er det liten eller ingen sammenheng mellom frivillig arbeid og hvor viktig religionen er i livet.

Som vist i tabell 2 er religiøs aktivitet signifikant forbundet med frivillig arbeid når vi kontrollerer for andre kjennetegn. Sammenhengen er særlig sterk hos de kristne. Muslimer som gjør frivillig arbeid for religiøse foreninger, er mer tilbøyelige enn andre muslimer til å gjøre slikt arbeid også for en sekulær forening. Av andre bakgrunnskjennetegn som også er forbundet med mer frivillig arbeid, finner vi kjønn (menn gjør mest), alder (unge gjør mer enn eldre), høyt utdanningsnivå og gode norskferdigheter (tall ikke vist). Se for øvrig en lignende analyse av dette i Eimhjellen og Arnesen (2018).

Religiøse organisasjoner kan fremme bredere sosial deltaking ved å oppmuntre til å delta på andre sosiale og politiske arenaer enn de religiøse. Det kan skyldes at «deltaking avler deltaking»: Å være aktiv ett sted øker sannsynligheten for at man også er aktiv andre steder, fordi man oftere blir spurt om, eller oppfordret til, å delta. Aktiviteten kan i tillegg gi trening i å delta i organisasjoner, som senker terskelen for annen deltaking. Det kan også ha sammenheng med religiøse verdier, slik som sjenerøsitet og offervilje, som fremmer frivillig arbeid og annet samfunnsengasjement.

Tabell 2. Regresjonsanalyse av tilbøyelighet til å gjøre gratisarbeid for en sekulær forening . Modell for alle innvandrere, og separate modeller for muslimer og kristne. 2016. Oddsrater, logistisk regresjon

Til tabellen

Diskriminering ved ansettelse mer vanlig blant muslimer

Etnisk diskriminering er en viktig årsak til mangelfull integrering av innvandrere i Norge. Dette er belagt gjennom flere typer undersøkelser. Noen undersøkelser har blitt gjennomført ved å sende inn likelydende, fiktive søknader på jobbtilbud, der bare navnene er forskjellige. Jobbsøkere med norske navn har 25 prosent større sjanse enn personer med pakistanske navn til å bli innkalt til jobbintervju i Oslo-området. Lignende eksperimenter tyder på at det også skjer en etnisk diskriminering på leiemarkedet for boliger. En av flere konsekvenser av slik diskriminering er at det kan bidra til å skape mindre tillit, både til andre mennesker og til det politiske systemet.

I hvilken grad har diskriminering eller urettmessig forskjellsbehandling av innvandrere sammenheng med religion? I LKI 2016 ble det ikke spurt direkte om denne typen diskriminering, men det ble stilt spørsmål om opplevelsen av generell forskjellsbehandling i fire konkrete situasjoner (på arbeidsplassen, ved ansettelse, ved utdanningsinstitusjon, i helsevesenet), og om man mente at denne forskjellsbehandlingen hadde sammenheng med intervjupersonenes innvandrerbakgrunn. I tillegg var det spørsmål om forskjellsbehandling på grunn av innvandrerbakgrunn i andre situasjoner enn disse.

I denne artikkelen er det ikke rom for å ta opp diskrimineringsproblemene i sin fulle bredde, men vi skal ta for oss tre av spørsmålene om diskriminering, som dekker noen av de vanligste situasjonene der innvandrere utsettes for dette: På arbeidsmarkedet (arbeidsplass, ved søking etter arbeid) og i åtte hverdagssituasjoner, slik som offentlig transport, utesteder og butikk.

Det er betydelige andeler som mener at de har vært utsatt for forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet i løpet av de siste 12 månedene, som figur 6 illustrerer. Forskjellsbehandling på arbeidsplassen er regnet i prosent av de sysselsatte, mens forskjellsbehandling ved søking etter arbeid er regnet i prosent av dem som har søkt arbeid. (Vet ikke-gruppen er holdt utenfor). Gjennomgående er det ikke store forskjeller i opplevd forskjellsbehandling, avhengig av hvilken trosretning innvandrerne tilhører. De som ikke tilhører noen trosretning, ser ut til å være like utsatt for diskriminering på arbeidsplassen som det muslimer er. De muslimske innvandrerne opplever imidlertid i noe sterkere grad enn andre innvandrere at de har blitt utsatt for forskjellsbehandling i ansettelsesprosesser. Det er små forskjeller i opplevd diskriminering på arbeidsmarkedet, både ved ansettelse og på arbeidsplassen, avhengig av deltaking i religiøse møter, og hvor viktig religionen er i livet (tall ikke vist). Blant kristne er det imidlertid en klar tendens til at de som er mest opptatt av religion og mest aktive i religiøse møter, oftere føler seg forskjellsbehandlet på arbeidsplassen enn de som er lite religiøse.

Buddhister og hinduer opplever sjeldnere hverdagsdiskriminering

En av fem innvandrere oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling på grunn av sin innvandrerbakgrunn i minst én av åtte konkrete hverdagssituasjoner (her inngår ikke forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet, i utdanningsinstitusjoner og helsevesenet). Hver tiende har opplevd det i minst to av situasjonene i løpet av de siste 12 måneder.

Innvandrerne som tilhører andre religioner enn islam og kristendom, slik som buddhisme og hinduisme, er minst utsatt for disse formene for diskriminering, som vist i figur 7. Mest utsatt er de som bekjenner seg til islam og, noe overraskende, de som ikke har tilhørighet til noen bestemt trosretning. Derimot er det liten eller ingen sammenheng mellom hvor religiøse innvandrerne er, målt gjennom de tre indikatorene vi har brukt på dette (religiøs aktivitet, religionens betydning i livet og frivillig arbeid for religiøs forening), og disse formene for hverdagsdiskriminering (tall ikke vist).

En begrensning i tilknytning til spørsmålene om forskjellsbehandling på grunn av innvandrerbakgrunn, er at de ikke nødvendigvis omfatter den religiøse tilhørigheten. Det er ingen spørsmål som omhandler dette direkte. Andre undersøkelser tyder på at religiøs tilhørighet i seg selv kan være en utbredt kilde til forskjellsbehandling. En undersøkelse fra Holocaustsenteret viste at 27 prosent av muslimene i løpet av en tolvmånedersperiode før intervjuet hadde opplevd at personer oppførte seg avvisende mot dem når de fikk vite om deres religiøse tilhørighet.

Et sammensatt bilde

Alt i alt er det et komplekst og sammensatt bilde som tegnes av sammenhengen mellom religion og sosial inkludering i dagens norske samfunn. Majoritetssamfunnets skepsis til religion generelt, og islam spesielt, er et faktum og bidrar sannsynligvis til at mange innvandrere fra muslimske land opplever å bli utsatt for forskjellsbehandling. Innvandrerne fra både katolsk-kristne og islamske land har relativt liten tillit til andre, og deltar mindre i frivillig arbeid enn gjennomsnittet.

På den annen side er den institusjonelle tilliten vel så sterk hos innvandrerne som ellers i befolkningen. Dessuten har de mest religiøse innvandrerne gjennomgående like stor tillit, både til andre og til storsamfunnet, som de lite religiøse. Religiøs aktivitet er, alt annet likt, forbundet med mer generell tillit, men noe mindre institusjonell tillit. Den siste effekten motvirkes av at de som synes religion er en viktig del av livet, har større tillit til viktige samfunnsinstitusjoner. De religiøst aktive, både kristne og muslimer, gjør oftere frivillig arbeid for sekulære foreninger enn andre. I slike tilfeller synes den religiøse praksisen å bidra til sterkere integrasjon. Slutninger om årsakssammenhenger kan imidlertid ikke trekkes på grunnlag av denne undersøkelsen. En annen begrensning ved analysen er at det er vanskelig å gjøre noe klart skille mellom religiøs tilhørighet og landbakgrunn. Å ha bakgrunn fra et land der katolisisme eller islam er en dominerende religion, kan påvirke verdioppfatninger og handlemåter uavhengig av hvilken religion en selv bekjenner seg til.