Kjønnsforskjeller i effekten av barn på inntekt: Kan de reduseres av politikk?

Over tid har andre forklaringer på forskjellen mellom menns og kvinners inntekter, slik som utdanning, blitt mindre, slik at ankomsten av barn i dag kan forklare store deler av den gjenværende kjønnsforskjellen i inntekt (Kleven mfl. 2019).

I denne artikkelen spør vi forvidt familiepolitikk kan bidra til å redusere slike «child penalties». Vi dokumenterer først hvordan ankomsten av barn påvirker menn og kvinners inntekt forskjellig over en tidshorisont fra 1970 til i dag. Videre undersøker vi hvordan endringer i dette målet korrelerer med endringer i familiepolitikk, slik som innføring og forlengelse av foreldrepermisjon og utvidelse av barnehagetilbudet.

Dette motiverer undersøkelsen av hvordan to nyere politikktiltak bidrar til å redusere «child penalties», nemlig (utvidelsen av) fedrekvoten i foreldrepermisjonen og utvidelsen av tilgangen på subsidiert barnehage for de minste barna tidlig på 2000-tallet. For å evaluere effekten av fedrekvoten bruker vi utvidelsene av denne som ble innført 1. juli 2005, 2006, 2009, 2011, 2013 og 2014, og utnytter at par som fikk barn like før 1. juli var omfattet av den gamle fedrekvoten mens par som fikk barn like etter var omfattet av den nye. Vi kombinerer alle reformene for å maksimere statistisk kraft til å avdekke effekter på begge foreldres inntekt, men finner små og insignifikante effekter. Dette innebærer at fedrekvoten har lite potensiale for å gjøre noe med den ulike fordelingen av kostnadene ved å ha barn som målt ved redusert inntekt. Vi undersøker også et mål på normer, nemlig i hvilken grad fedre velger å ta ut mer pappaperm ved neste fødsel dersom reformene utsatte dem for mer pappaperm, og finner lite tegn på at fedres preferanser til å ta del i permisjonen blir påvirket av pappakvotene.

For å evaluere effekten av subsidiert barnehage for de minste barna bruker vi den store utrullingen av barnehager for 1- og 2- åringer som fulgte barnehageforliket i 2002. Som tidligere dokumentert av Andresen og Havnes (2019) ble nye barnehager rullet ut over tid og mellom kommuner på en måte som ser ut til å være så godt som uavhengig av trender i arbeidstilbud. Resultatene tyder på at barnehagebruk reduserer «child penalties» med omtrent 23% per år i de årene tidlig barnehage benyttes, men at det ikke er tegn på langsiktige virkninger utover dette. Oppsummert kan altså den kjønnede fordelingen av kostnader ved barn påvirkes av politikk, men subsidiert barnehage later til å være et mer effektivt virkemiddel enn fedrekvoter i foreldrepermisjon.