Men man trenger ikke gå veldig mange tiår tilbake før de fleste nordmenn var gift i god tid før de fikk sine første barn og ugifte par som ventet barn «måtte» gifte seg. Dette tradisjonelle famileetableringsmønsteret er fortsatt gjeldende i store deler av verden.
I denne artikkelen bruker vi norske registerdata og ser nærmere på den første famileetableringen til barn av innvandrere i Norge. Nærmere bestemt undersøker vi forskjeller i timingen og tilbøyeligheten til å danne familier via ekteskap eller en utenomekteskapelig første fødsel. Vi fokuserer på innvandrere som ankom før de fylte 18 år (generasjon 1.5) og norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon) med opprinnelse fra ti land i Europa, Midtøsten, Øst-Afrika, Sør-Asia, Sørøst-Asia og Latin-Amerika. I tillegg til forskjeller på tvers av opprinnelsesland og generasjoner, sammenlikner vi deres atferd med personer uten innvandrerbakgrunn. Eventuelle forskjeller i timingen og veier inn i første famielietablering gir innsikt i den sosiale avstanden mellom grupper med og uten innvandrerbakgrunn. Dersom norskfødte med innvandrerforeldre i større grad enn innvandrere utsetter første ekteskap og i stedet etablerer sine første familier via en første fødsel, kan det tyde på at slike gruppeskiller minsker over tid. Resultatene viser at norskfødte kvinner og menn med opprinnelse fra Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Somalia, Sri Lanka, Irak, Iran og Vietnam, samt menn med opprinnelse i Tyrkia, i større grad enn tidliginnvandrere med samme landbakgrunn følger det nordiske sene ekteskapsmønsteret. Vi finner ikke et liknende generasjonsskifte i tilbøyeligheten til en første utenomekteskapelig fødsel, men de fleste som danner familier via denne veien gjør det på omtrent samme tidspunkt i livsløpet som dem uten innvandrebakgrunn, uavhengig av opprinnelseland eller generasjon.