Indikatorer for kjønnslikestilling i kommunene, 1998

Likestilling mellom kvinner og menn kan belyses på mange ulike måter og ved hjelp av mange slags statistikk. En indeks er et samlemål; en måte å forenkle eller komprimere data på. I indeksen for likestilling forsøker vi å sammenfatte ulike - direkte og indirekte - mål på likestilling som viser i hvilken grad kvinner og menn deltar i utdanning og yrkesliv i den enkelte kommune.

Likestilling mellom kvinner og menn kan belyses på mange ulike måter og ved hjelp av mange slags statistikk. En indeks er et samlemål; en måte å forenkle eller komprimere data på. I indeksen for likestilling forsøker vi å sammenfatte ulike - direkte og indirekte - mål på likestilling som viser i hvilken grad kvinner og menn deltar i utdanning og yrkesliv i den enkelte kommune.

Indikatorer i likestillingsindeksen:

Barnehagedekning 1-5 år (1998)

Andel kvinnelige kommunestyrerepresentanter (1995)

Antall kvinner per 100 menn 20-39 år (1998)

Kvinners/menns utdanningsnivå (1997)

Kvinner/menn i arbeidsstyrken (1998)

Kvinners/menns inntekt (1997)

Denne sammenstillingen av indikatorer er selvfølgelig bare én av flere mulige måter å beskrive likestillingssituasjonen i kommunene på. Indeksen omfatter det som er tilgjengelig av relevant statistikk og de viktigste målbare faktorene må sies å være med.

Når det gjelder indikatoren "andel kvinner per 100 menn", så er denne tatt med som en slags "indirekte" indikator. Mange kvinner i denne aldersgruppen velger å flytte til og blir værende i kommuner som har et godt utdanningstilbud og gode jobbmuligheter og en høy kvinneandel i denne aldersgruppen indikerer et godt likestillingsklima i kommunen. (Kvinneandelen varierer fra 71 til 114 per 100 menn.)

I tabellene 1 og 2 gis dessuten en mer detaljert oversikt over indeksen og her kan leseren selv studere og sammenligne hvordan kommune scorer, både totalt og på de enkelte indikatorene.

Finnmarkskommunene scorer høyt

Ser vi bort fra Oslo, finner vi at Finnmark kommer best ut av fylkene. Mens gjennomsnittet for hele landet er 2,5 poeng, scorer Finnmark 3,0 på indeksen. Og nesten alle kommunene i fylket ligger på landsgjennomsnittet eller bedre. Finnmarkskommunene scorer høyt på de fleste indikatorene (og særlig på inntekt og barnehagedekning). Unntaket er kvinner per 100 menn, hvor kommunen scorer bare 2,0 poeng, noe som indikerer at ikke alt er bare rosenrødt. Akershus - på annen plass - scorer også høyt på alle indikatorene, med unntak av barnehagedekning. Godt over gjennomsnittet finner vi også Buskerud, Hedmark og Sogn og Fjordane.

Fylkene sør i landet derimot, kommer dårlig ut: Vest-Agder og Aust-Agder havner på henholdsvis siste og tredje siste plass (med Møre og Romsdal mellom seg). Deretter følger Troms, Rogaland og Nordland.

Om vi så rangerer kommunene, finner vi Tolga alene på toppen av tabellen, med en score på 3,9. Kommunen tilhører de 25 prosent beste på alle indikatorene, unntatt når det gjelder inntekt. Deretter følger åtte kommuner (alle med 3,8 poeng): Rollag, Lærdal, Os, Gol, Klæbu, Namsos, Grong og Sør-Varanger. I den andre enden av skalaen - med en score på 1,1 på indeksen - finner vi Haram, Selje og Sokndal, fulgt av Herøy og Bømlo, med 1,2 poeng.

De store byene

De store byene ligger nesten alle over gjennomsnittet. Av de seks største er Oslo og Trondheim de mest likestilte (henholdsvvis 3,5 og 3,3 poeng), med Stavanger, Bergen og Drammen i en midtgruppe (henholdsvis 3,0, 2,9 og 2,8). Kristiansand scorer lavest; 2,3 poeng.

Det er første gang Statistisk sentralbyrå har laget en slik likestillingsindeks og den kan betraktes som et slags eksperiment i grenselandet mellom statistikk og forskning. Når vi - til tross for indeksens eksperimentelle karakter - publiserer den, så er det blant annet fordi vi antar at ikke minst kommunene vil være interessert i resultatene.