Innhold
Publisert:
Du er inne i en arkivert publisering.
Sør- og Vestlandet fortsatt minst likestilt
71 av landets 100 minst likestilte kommuner finner vi i Agder-fylkene, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. De mest likestilte kommunene finner vi i østlandsområdet og i Troms og Finnmark.
Sogn og Fjordane skiller seg fra vestlandsregionen for øvrig ved at vi finner mange av de mest likestilte kommunene her.
Indeks for kjønnslikestilling i kommuneneSiden 1999 har Statistisk sentralbyrå (SSB) publisert en indeks som måler likestilling mellom kvinner og menn i norske kommuner. I 2009 ble indeksen revidert og publiseres nå under navnet Indeks for kjønnslikestilling i kommunene .
Indeksen publiseres årlig og gir hver kommune i Norge et mål på likestilling i kommunen, målt langs tolv ulike indikatorer. Se om statistikken for oversikt over hvilke indikatorer som inngår i indeksen.
Den reviderte indeksen omfatter flere indikatorer enn tidligere og dekker dermed flere dimensjoner ved likestillingen mellom kvinner og menn. Indeksen gir kommunene en skår mellom 0 og 1, hvor 1 indikerer full likestilling. Kommunene rangeres ikke, men grupperes i fire like store grupper (kvartilinndelinger) etter grad av likestilling.
For årets indeks fordeler gruppene langs disse skårintervallene: Lav grad av likestilling: 0,534-0,646 Middels lav grad av likestilling: 0,647-0,675 Middels høy grad av likestilling: 0,676-0,699 Høy grad av likestilling: 0,700-0,793 |
Minst likestilte i sør og vest, mest likestilte i øst og nord
Når vi grupperer landets kommuner i fire like store grupper, kommer det frem noen regionale mønstre. Sør- og vestlandsregionen skiller seg markant fra resten av landet ved å være den regionen med flest kommuner som skårer lavt på likestilling. I Vest-Agder finner vi hele 13 av fylkets 15 kommuner i gruppen ”lav grad av likestilling”. Dette gjelder også flertallet av kommunene i Aust-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Vi finner noen flere Aust-Agder og Hordalandskommuner i de midtre gruppene for likestilling enn i gruppen med lavest skår, som var tilfelle i forrige indeks for 2009.
De mest likestilte kommunene befinner seg hovedsakelig i det sentrale østlandsområdet: i Oslo, Akershus, Buskerud og Hedmark samt i Sogn og Fjordane, Troms og Finnmark. 17 av 22 kommuner i Akershus finner vi i gruppen ”høy grad av likestilling”, og dette gjelder også flertallet av kommunene i Sogn og Fjordane, Buskerud, Troms og Finnmark.
Mange kvinner jobber deltid på Sør- og Vestlandet
Det mest fremtredende for de kommunene som skårer lavest på indeksen, og som havner i gruppen ”lav grad av likestilling”, er at verdiene på indikatorene for fordeling av henholdsvis inntekt, deltidsarbeid, ledere i kommunen og kommunestyrerepresentanter er vesentlig lavere enn for landsgjennomsnittet. De minst likestilte kommunene skiller seg også ut ved å ha en skjevere fordeling av kvinner og menn i offentlig og privat sektor enn gjennomsnittet for landet som helhet.
I Sør- og Nord-Trøndelag, Vestfold, Østfold og Telemark er det mange kommuner som havner i gruppen ”middels lav grad av likestilling”. I Sør-Trøndelag er tendensen at mange kommuner skårer lavere enn landsgjennomsnittet når det gjelder balanse i utdanningsnivå. Dette kommer av at det i alle kommunene i fylket er en høyere andel kvinner enn menn som har høyere utdanning. Samtidig er menns uttak av fedrekvote lavere enn for landet som helhet. Kommunene i Telemark, der også mange befinner seg i mellomsjiktet, skårer derimot jevnt over lavere enn landsgjennomsnittet på de fleste indikatorene.
Mange kvinner i privat sektor i Akershus
Blant de 107 kommunene i gruppen ”høy grad av likestilling” skårer kommunene forskjellig på de ulike indikatorene, selv om indeksen samlet sett plasserer dem i den mest likestilte gruppen. Akershus skiller seg ut ved at mange av kommunene har en kjønnsbalansert næringsstruktur. Det vil si at relativt mange sysselsatte jobber i en næring som er verken manns- eller kvinnedominert. Varehandel, finans og forsikring er eksempler på slike næringer. I tillegg bidrar en jevn fordeling av kvinner og menn i privat sektor til at Akershus skårer høyt på indeksen. Også Buskerud skiller seg ut ved at det er en jevn kjønnsfordeling i privat sektor, sammen med jevnt utdanningsnivå, som er særtrekk for både Buskerud og Akershus. Spesielt for Akershus er også at Vestby, Ås, Oppegård og Nesodden er blant de ti kommunene i landet med jevnest fordeling av kommunestyrerepresentanter.
Jevn inntektsfordeling i nord og i Hedmark
I Finnmark og Troms er det den relativt store andelen menn i offentlig sektor og jevn fordeling av inntekt som gjør at kommuner i disse fylkene skårer høyt på likestilling. Seks av de ti kommunene i landet med jevnest inntekstfordeling befinner seg i Finnmark: Karasjok, Kautokeino, Tana, Lebesby, Nesseby og Vadsø. Vi finner også det samme mønsteret for inntekt i mange kommuner i Hedmark. At det er et balansert inntektsnivå i disse kommunene, skyldes i stor grad at menns og kvinners inntekter nærmer seg hverandre ved at menn generelt har en lavere inntekt enn landsgjennomsnittet. I tillegg har kvinnene noe høyere inntekt. Dette henger blant annet sammen med at mange kommuner i denne regionen har en lav andel kvinner i deltidsarbeid.
Mange tar fedrekvote eller mer i Sogn og Fjordane
Sammenlignet med de likstilte kommunene i Nord-Norge skiller Sogn og Fjordane seg ut ved at mange kommuner har en høy andel fedre som tar ut fedrekvote eller mer av foreldrepengeperioden. Fem av de ti kommunene i landet der fedre tar ut lengst permisjon - Aurdal, Leikander, Gaular, Luster og Årdal - ligger i Sogn og Fjordane.
Likestilling i de største byene
Alle de seks største byene - Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo - er blant de mest likestilte kommunene i landet. Byene skårer jevnt over høyt på de fleste indikatorene selv om det er noe variasjon. Når det gjelder andel barn i barnehage og inntektsfordeling mellom kvinner og menn finner vi at flertallet av byene ligger noe under gjennomsnittet for landet forøvrig. Oslo skiller seg ut ved at mange er sysselsatte i kjønnsbalanserte næringer og vi ser en jevnere fordeling av menn og kvinner i privat sektor sammenlignet med de andre store byene og landet som helhet. Også Bergen har jevn kjønnsbalanse i privat sektor. Oslo skiller seg ut ved at færre tar ut fedrekvoten.
Kristiansand og Stavanger ligger begge noe under gjennomsnittet på indikatorene deltidsarbeid, inntekt og fordeling av ledere. Dette stemmer med tendensene for regionen de ligger i. I Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim er det en lavere andel av lederne som er kvinner, sammenlignet med majoriteten av andre kommuner. Oslo og Tromsø skårer derimot relativt høyt på denne indikatoren. Tromsø skiller seg i tillegg ut ved at inntektsfordelingen er jevnere enn for landet for øvrig. Dette stemmer også med tendensen for denne landsdelen.
Både for byene, og for landet som helhet bidrar særlig høy grad av deltidsarbeid blant kvinner, skjev inntektsfordeling og sektorplassering til lav skår på indeksen, mens barnehagedekning og fordelingen av kvinner og menn i arbeidsstyrken jevnt over bidrar til høy skår på indeksen for de fleste kommuner.
Om begrepet kjønnslikestillingTidligere ble likestilling hovedsakelig definert som likestilling mellom kvinner og menn. I dag snakker vi også om likestilling mellom ulike etniske grupper, grupper med ulik funksjonsevne og grupper med ulik seksuell orientering. Likestilling mellom kvinner og menn kaller vi for kjønnslikestilling, og det er dette indeksen sier noe om. Man tenker gjerne på kvinners likestilling i denne sammenhengen, som for eksempel kvinners deltakelse i arbeidslivet. I dag snakker vi også om likestilling for menn, og likestilling i hjemmet kan være vel så sentralt som i arbeidslivet. Indeksen for kjønnslikestilling i kommunene tar ikke stilling til hva som er viktigst, men beskriver i hvilken grad det foreligger forskjeller mellom kvinner og menn innad i en kommune langs flere dimensjoner, og hvordan disse forskjellene varierer mellom regionene. Om indeksenÅ lage en indeks for å måle kjønnslikestilling innebærer å ta flere valg, både med tanke på hvilke indikatorer som skal inngå i indeksen, og hvordan disse skal settes sammen. Likestilling mellom kvinner og menn er en kompleks virkelighet, og ikke alle forskjeller mellom kjønn lar seg beskrive med statistikk. Hva vi måler, er også avhengig av hvilke forhold det finnes god statistikk over. Indeksen for kjønnslikestilling i kommunene er således bare én av flere mulige måter å måle likestilling på. En indeks er et samlemål som forenkler data, og som gjør det lettere å måle et komplekst og sammensatt fenomen, slik som likestilling. Indeks for kjønnslikestilling i kommunene er satt sammen av tolv ulike indikatorer som på hver sin måte måler dimensjoner ved likestillingen mellom kjønnene i kommunene. Dette gjør det mulig å sammenlikne kommuner med hensyn til likestilling. |