Innhold
Publisert:
Du er inne i en arkivert publisering.
Flest likestilte kommuner på Østlandet
De mest likestilte kommunene finner vi hovedsakelig på det sentrale og indre Østlandsområdet. I tillegg finner vi mange likestilte kommuner i Sogn og Fjordane, Troms og Finnmark. Alle de største byene har også høy grad av likestilling.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har siden 1999 publisert en indeks om likestilling mellom kvinner og menn i kommunene. Den ti år gamle likestillingsindeksen er nå revidert, og fra 2009 publiserer SSB indeksen for kjønnslikestilling i kommunene. Den reviderte indeksen omfatter flere indikatorer enn tidligere og dekker dermed flere dimensjoner ved likestillingen mellom kvinner og menn. I tillegg er metoden endret.
Om revidering av indeksenDen nye indeksen for kjønnslikestilling i kommunen innebærer en forbedring sammenlignet med den tidligere indeksen. Ved å inkludere flere indikatorer dekker indeksen nå flere dimensjoner ved likestillingssituasjonen mellom kvinner og menn i kommunene. Metoden er også mer presis. Hver kommune får en skår som varierer fra 0,0 (maks ulikestilling) til 1,0 (maks likestilling) på hver indikator. Dette slås sammen til en samleskår, slik at man kan si noe om grad av likestilling i en kommune. Det er altså ikke lenger en relativ indeks, slik som den gamle indeksen. Å lage en indeks for å måle kjønnslikestilling innebærer å ta flere valg, både med tanke på innhold i indikatorene og hvordan disse skal settes sammen. Likestilling mellom kvinner og menn kan belyses på ulike måter, og ved hjelp av ulike statistikker. Det er en kompleks virkelighet som skal beskrives, og statistikk har noen iboende begrensninger. Noen kjønnsforskjeller kan være relevante for å beskrive likestilling mellom kvinner og menn, men ikke mulig å måle/tolke ved hjelp av statistikk, og omvendt. Indeksen for kjønnslikestilling i kommunene er således bare én av flere mulige måter å måle likestilling på. En indeks er et samlemål som forenkler data og gjør det lettere å sammenligne kommuner med hensyn til flere indikatorer. Hvilke indikatorer som inngår i indeksen, er avhengig av hva vi har statistikk om. Også metoden man bruker for å beregne indeksen vil påvirke resultatene. Forskjellene mellom enkelte kommuner på indeksen kan være svært liten. Derfor rangerer vi heller ikke kommunene fra nummer 1 (den mest likestilte kommunen) til nummer 430 (den minst likestilte kommunen), da det kan være relativt tilfeldig om en kommune havner på for eksempel 10. eller 15. plass. Kommunene grupperes i fire grupper, etter hvor likestilte de er: 1 = den fjerdedelen med høyest skår (i 2009 gjelder dette 108 kommuner med en skår som varierer fra 0,696-0,776) 2 = den fjerdedelen med nest høyest skår (i 2009 gjelder dette 109 kommuner med en skår som varierer fra 0,671-0,695) 3 = den fjerdedelen med nest lavest skår (i 2009 gjelder dette 107 kommuner med en skår som varierer fra 0,641-0,670 4 = den fjerdedelen med lavest skår (i 2009 gjelder dette 106 kommuner med en skår som varierer fra 0,538-0,640) For mer informasjon om indikatorene, datagrunnlag og metode, se Om statistikken og Hvordan måle likestilling mellom kvinner og menn i kommunene? (Notater 2009/65) . |
Flere dimensjoner ved kjønnslikestilling
Indikatorene som inngår i indeksen, kan si noe om flere ulike sider ved likestilling. Noen dimensjoner kan tenkes å være delvis overlappende. Likevel har vi plassert de ulike indikatorene under følgende seks dimensjoner.
1. Institusjonelle og strukturelle rammer for lokal likestilling
1.1. Offentlig tilrettelegging for potensiell likestilling
- Andel barn 1-5 år i barnehage
1.2. Næringsstruktur og utdanningsmønster
- Andel sysselsatte i en kjønnsbalansert næring (en-siffernivå)
- Forholdet mellom kvinner og menn i offentlig sektor
- Forholdet mellom kvinner og menn i privat sektor
- Andel elever i videregående skole i et kjønnsbalansert utdanningsprogram
2. Kvinners og menns lokale tilpasninger
2.1. Fordeling av tidsbruk, arbeid/omsorg
- Forholdet mellom kvinners og menns andel i arbeidsstyrken
- Forholdet mellom andel kvinner og menn i deltidsarbeid
- Andel fedre med fedrekvote eller mer av foreldrepermisjon
2.2. Fordeling av individuelle ressurser/innflytelse
- Forholdet mellom andel kvinner og andel menn med høyere utdanning
- Kvinneandel blant ledere
2.3. Fordeling av politisk innflytelse
- Kvinneandel blant kommunestyrerepresentanter
2.4. Fordeling av penger
- Forholdet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige bruttoinntekt
For hver indikator får kommunene en poengskår som kan variere fra 0,0, som indikerer maksimal forskjell/ulikhet mellom kjønnene, til 1,0, som indikerer full likestilling. Skåren for hver indikator slås sammen til et samlemål som sier noe om grad av kjønnslikestilling i kommunen. Utgangspunktet er at der det er liten forskjell mellom kvinner og menn, tolkes dette som likestilling. Jo større forskjell, jo mindre likestilt.
I indeksen for 2009 varierte kommunenes totale poengskår for kjønnslikestilling fra 0,538 til 0,776 Dette betyr at selv i de minst likestilte kommunene er det likevel en viss grad av likestilling. Grad av likestilling kan som sagt variere fra 0,0 til 1,0, og ingen av kommunene ligger under 0,5. Det betyr også at selv i de mest likestilte kommunene, er det ingen som får full skår (1,0) på alle indikatorene.
Om begrepet kjønnslikestillingTidligere ble likestilling hovedsakelig definert som likestilling mellom kvinner og menn. I dag snakker vi også om likestilling mellom ulike etniske grupper, grupper med ulik funksjonsevne og grupper med ulik seksuell orientering. Likestilling mellom kvinner og menn kaller vi for kjønnslikestilling, og det er dette indeksen sier noe om. Man tenker gjerne på kvinners likestilling i denne sammenhengen, som for eksempel kvinners deltakelse i arbeidslivet. I dag snakker vi også om likestilling for menn og likestilling i hjemmet kan være vel så sentralt som i arbeidslivet. Indeksen for kjønnslikestilling i kommunene tar ikke stilling til hva som er viktigst, men beskriver i hvilken grad det foreligger forskjeller mellom kvinner og menn innad i en kommune langs flere dimensjoner, og hvordan disse forskjellene varierer mellom regionene. |
Mest likestilling på Østlandet, Sogn og Fjordane og i Nord-Norge
Dersom man grupperer kommunene i fire like store grupper etter grad av likestilling, kan vi se noen regionale mønstre.
De mest likestilte kommunene befinner seg hovedsakelig på det sentrale og indre Østlandsområdet (Oslo, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud). I tillegg finner vi mange likestilte kommuner i Sogn og Fjordane, Troms og Finnmark. De minst likestilte finner vi i de to Agderfylkene, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Hovedmønsteret er dermed slik at de mest likestilte kommunene ligger på Østlandet, Sogn og Fjordane og i Troms/Finnmark (70 av 108), mens de minst likestilte finner vi på Sør- og Vestlandet, med unntak av Sogn og Fjordane (63 av de 106 minst likestilte)
Dersom vi bare ser på de 108 kommunene som kategoriseres som mest likestilt, er det noen forskjeller mellom de i nord, vest og øst. Mange Akershuskommuner har en særlig jevn balanse i utdanningsnivå blant kvinner og menn. Ås, Frogn, Skedsmo, Oppegård og Ski, er sammen med Trondheim de seks kommunene med minst forskjell i utdanningsnivået. Oslo og mange kommuner i Akershus skiller seg også ut ved å ha en mer kjønnsbalansert næringsstruktur. Det vil si at relativt mange sysselsatte jobber i en næring som er kjønnsbalansert. Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet er eksempler på kjønnsbalanserte næringer. I privat sektor er det i tillegg en jevnere balanse mellom kvinner og menn i Akershus, mens i nord er privat sektor mer mannsdominert.
De mest likestilte kommunene i Sogn og Fjordane skiller seg ut sammenlignet med de andre likestilte kommunene ved at en høy andel av fedrene tar ut fedrekvote eller mer av foreldrepermisjonen. Fire av de ti mest likestilte kommunene med høyest skår for fedrekvote ligger i Sogn og Fjordane: Aurland, Gaular, Gulen og Leikanger.
Små inntektsforskjeller i nord
Når det gjelder inntektsforskjeller, er det et generelt trekk ved hele Finnmark at det er små og ingen forskjeller mellom kvinner og menn - dette er ikke bare noe som gjelder de seks Finnmarkskommunene som er mest likestilt; Sør-Varanger, Nesseby, Gamvik, Karasjok, Vadsø, Vardø. 18 av 19 Finnmarkskommuner er blant den fjerdedelen av kommunene med minst forskjell mellom kvinners og menns inntekt i hele landet. De små inntektsforskjellene i Finnmark skyldes hovedsakelig at menn i Finnmark generelt har et lavere inntektsnivå sammenlignet med menn i andre kommuner. I tillegg ligger kvinner noe over snittet.
Inntektsnivået har blant annet sammenheng med hvorvidt man jobber heltid eller deltid. Når det gjelder andel kvinner og menn i deltid, finner vi minst forskjell blant sysselsatte i Oslo og i finnmarkskommunene Nesseby, Karasjok, Vadsø, Vardø.
Kommuner på Sør- og Vestlandet minst likestilt
Kommuner i den andre enden av skalaen, de minst likestilte, ligger hovedsakelig på Sør- og Vestlandet. 63 av de 106 kommunene med minst likestilling ligger i Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Tilsvarende finner vi kun ni av de mest likestilte kommunene i disse fylkene, og dette er i stor grad de største byene i regionen: Kristiansand, Stavanger, Suldal, Bergen, Ulvik, Masfjorden, Molde, Stranda og Stordal.
Høy grad av likestilling i de største kommunene
Alle de seks største byene - Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø - er blant de mest likestilte kommunene. Byene skårer jevnt over høyt på de fleste indikatorene selv om det er noe variasjon. På noen andre indikatorer ligger imidlertid byene under gjennomsnittet for alle kommuner. I Oslo, Stavanger og Bergen er det en mindre andel barn i alderen 1-5 år som går i barnehage enn det som er tilfelle for halvparten av kommunene. Som eneste storby skiller også Oslo seg ut med en lavere andel fedre som tar ut fedrekvote eller mer. 57 prosent av fedrene i Oslo tok minst ut full fedrekvote, mens tilsvarende gjaldt for minst 59 prosent av fedrene i halvparten av alle kommunene.
Kristiansand og Stavanger ligger begge noe under medianen på indikatoren deltakelse i arbeidsstyrken og inntekt. Her er det altså større forskjell mellom kvinners og menns deltakelse i arbeidsstyrken og inntekt enn blant den halvparten av kommunene med minst forskjell. Også i Bergen er det større inntektsforskjell enn blant de fleste andre kommuner.
Både i Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim er det en lavere andel av lederne som er kvinner, sammenlignet med majoriteten av andre kommuner. Oslo og Tromsø er eneste byer som skårer relativt høyt på denne indikatoren.
| 1 | Tabellen er oppdatert med tall for hele landet 25. februar 2010. |