Formuesulikheten øker

Thomas Pikettys dystre spådommer om framtidens fordeling av formue og inntekt i «Kapitalen i det 21. århundre» begrunnes med at formuene til de rikeste i OECD-landene har økt betydelig de siste 30 årene, og at den økte formuesulikheten også har smittet over på inntektsfordelingen. Oppmerksomheten har vært rettet mot Storbritannia og USA der økningen i økonomisk ulikhet har vært spesielt sterk.

Spådommen til Piketty bygger på en forutsetning om at den tradisjonelle fysiske kapitalen også vil ha avgjørende betydning for økonomisk ulikhet i framtiden, og at de dominerende privatformuene etter hvert vil vokse som en rullende snøball dels på grunn av arv og dels fordi avkastningsraten til kapitalen antas å bli større enn vekstraten i økonomien. Med dette dystre perspektivet skal vi bruke data fra de siste 21 årene til å beskrive nivået og utviklingen av formuesulikheten i Norge, og drøfte hvilken betydning alder og fødselsår har for akkumuleringen av formue. Et interessant spørsmål er om noen av fødselskohortene mellom 1940 og 1970 kan ha hatt spesielt store fordeler av samfunnsutviklingen de siste 50-60 årene?

Verdsetting av boliger

For de fleste familier er selveid bolig den klart største formueskomponenten. I OECD-landene har imidlertid måleproblemer gjort det krevende å gi en pålitelig historisk beskrivelse av hvordan fordelingen av formue har utviklet seg. I Norge har måleproblemene blant annet vært knyttet til verdsettingen av boliger i skatteligningen, som før 2010 har vært betydelig lavere enn markedsverdien. Fram til 2009 ble ligningsverdiene brukt i formuestatistikken til SSB, selv om de var betydelig lavere enn markedsverdiene.

Fra og med 2010 har imidlertid boligverdiene vært anslått på grunnlag av sammenhengen mellom salgssummer og ulike kjennetegn ved de solgte boligene; det vil si at en har beregnet markedsverdi for alle boligene i Norge (se Epland og Kirkeberg, 2012). For perioden 1995 til 2009 har tilsvarende data for solgte boliger også gjort det mulig å beregne markedsverdi for boliger i denne perioden (se Stubhaug, 2017). Disse beregningene er med i tallgrunnlaget for målingen av toppformuesandelene og formuesulikheten i denne artikkelen. Resten av datagrunnlaget er hentet fra skattemeldingene/selvangivelsene.

Inntekt jevnere fordelt enn formue

De høye formuesandelene til de 10 og 1 prosent mest formuende antyder at formuene er betydelig mer ulikt fordelt enn de årlige familieinntektene. Noe av forskjellen kan skyldes aldersforskjeller, fordi familier bestående av eldre personer har hatt lengre tid til å spare og akkumulere formuer enn familier bestående av yngre personer. Dessuten kan de i større grad enn yngre familier ha mottatt arv. For å få et mer komplett bilde av utviklingen av formuesfordelingen skal vi derfor også se nærmere på formuesulikheten både blant og mellom familier hvor hovedpersonen er ung, middelaldrende eller eldre.

Boligformuer bidrar til å redusere formuesforskjellene

Boligformuen er den største formueskomponenten for folk flest i Norge og utgjør i dag i overkant av 71 prosent av bruttoformuen, mens den var 60 prosent i 1995. Boligformuen er jevnere fordelt enn annen formue (summen av næringseiendom og finanskapital). At en eier sin egen bolig vil derfor redusere ulikheten som skapes av annen formue, som vist i figur 1. Hvor mye ulikheten reduseres vil avhenge av sammenhengen mellom boligformue og annen formue; det vil si i hvilken grad størrelsen på boligformuen henger sammen med størrelsen på annen formue. Denne sammenhengen har vært klart positiv de siste 20 årene og er sterkere nå enn for 20 år siden. Dette viser at det er blitt mer vanlig å ha både stor boligformue og annen formue. Dessuten viser data at ulikheten i både total formue og boligformue er betydelig større enn ulikheten i fordelingen av inntekt.

Formuesulikheten målt ved Gini-koeffisienten har vært over 0,60 de siste 20 årene og har økt til 0,68 i 2010 og videre til 0,72 i 2016. Ulikheten i boligformue falt imidlertid litt fra 2000 til 2009, men har siden økt fra 0,55 i 2009 og til 0,61 i 2016. Det betyr at gjennomsnittsforskjellen (se boks om Gini) i formue i 2016 var 1,45 (1,45 =2 x 0,72) ganger så stor som gjennomsnittformuen. I 2016 var gjennomsnittsformuen på 2,7 millioner kroner, mens gjennomsnittsforskjellen var 3,8 millioner kroner.

Viss vi hadde sammenlignet formuene til to tilfeldig valgte familier ville vi etter gjentatte (tilfeldige) parvise trekninger av familier i gjennomsnitt ha funnet en forskjell på 3,8 millioner kroner. Tar vi hensyn til at mange familier har større gjeld enn formue, og dermed negativ nettoformue, vil gjennomsnittsforskjellen øke til 4,0 millioner kroner. Andelen av familiene med negativ nettoformue har vært forbausende stabil over tid og har ligget på 22-23 prosent de siste 20 årene.

Verdipapirer og annen finanskapital bidrar til økte formuesforskjeller

Ved å dekomponere ulikheten i fordelingen av total formue med hensyn på bidraget fra boligformue og annen formue finner vi at økningen i formuesulikhet først og fremst skyldes økende ulikhetsskapende bidrag fra annen formue. Forklaringen er at aksjer og andre verdipapir er blitt mer konsentrert i toppen av formuesfordelingen.

Figur 1 viser at formuesulikheten i Norge har vært svært stor de siste 20 årene, ikke minst når vi sammenligner med nivået på inntektsulikheten. Forskjellen på formuesulikhet og inntektsulikhet blir ekstra stor når vi også tar med verdien av offentlige tjenester som skole, barnehager, eldreomsorg og helse i målingen av inntekt (se Aaberge, 2016). Men en kan ikke se bort fra at deler av denne forskjellen til en viss grad kan skyldes at alderseffekter slår sterkere ut i fordelingen av formue enn i fordelingen av inntekt. Vi skal derfor se nærmere på betydningen av alder for formuesulikheten.

Størst ulikhet blant unge voksne

Tabell 1 viser at det ikke bare er generasjonsforskjeller som bidrar til ulikhet i fordelingen av formue. Aldersgruppene 25-34 og 65-74 har henholdsvis den laveste og høyeste gjennomsnittlige nettoformuen, mens ulikheten innad i aldersgruppene er størst for den yngste aldersgruppa og minst for den eldste aldersgruppa. Vi finner altså at det er negativ sammenheng mellom formuesulikhet og gjennomsnittsformue for aldersgruppene. Tabell 1 viser gjennomsnittlig formue og ulikhet for hver av aldersgruppene. Figur 2 gir et mer detaljert bilde av fordelingsmønsteret for hver av aldersgruppene og illustrerer effekten av alder.

Tabell 1. Fordeling av nettoformue i 2016

Til tabellen

I alle desilene bortsett fra desil 10 har de tre eldste aldersgruppene høyere, og til dels betydelig høyere, gjennomsnittsformue enn de tre yngste aldersgruppene. I den øverste desilen, de 10 prosent mest formuende i hver aldersgruppe, har imidlertid aldersgruppa 45-54 år kr 243 000 mer i gjennomsnittlig formue enn aldersgruppa 75+. Som det går tydelig fram av Figur 2 er det først og fremst forskjellen i størrelsen på formuene til de 10 prosent mest formuende familiene og formuene til resten av befolkningen som forklarer den høye Gini-koeffisienten. I tillegg bidrar som vi skal se også den store formuesulikheten blant de 10 prosent mest formuende.

68-generasjonen har vært spesielt heldig med samfunnsutviklingen

Tabell 1 viser at det er en klar positiv sammenheng mellom alder og nivået på formuen, mens det er negativ sammenheng mellom alder og ulikhet i fordelingen av formue; jo høyere alder desto større er gjennomsnittlig formue og desto mindre er formuesulikheten. Vi ser da bort fra den eldste aldersgruppa. En kan imidlertid ikke se bort fra at disse sammenhengene kan ha endret seg over tid som følge av politikkendringer, økonomisk vekst og endringer i befolkningssammensetningen. Selv om resultatene viser at formuen øker med alder, skal vi også undersøke om formuesutviklingen avhenger av hvilken fødselskohort en tilhører.

Figur 3 viser at de 15 første etterkrigs-kohortene, og til en viss grad kohortene fra krigsårene, har hatt en betydelig større økning i gjennomsnittlig formue enn fødselskohorter fra midten av 1960-, 1970- og 1980-tallet. Kohortene fra 1960- og 1970-tallet hadde imidlertid relativt høye gjennomsnittsformuer i 30-40 års alderen, men har seinere i livsløpet sakket akterut sammenlignet med kohortene fra 1940- og 1950 tallet.

Ved 55 års alder hadde 40- og 50-tallskohortene i gjennomsnitt om lag 50 prosent høyere formue enn gjennomsnittsformuen, mens 60-tallskohorten i gjennomsnitt hadde en formue som var 42 prosent høyere enn gjennomsnittformuen ved 55 års alder. Ved å sammenligne formuene til 50-, 60- og 70-tallskohortene ved 45 års alder finner vi at 50- og 60-tallskohortene hadde henholdsvis 4 og 2 prosent høyere formue enn gjennomsnittsformuen, mens 70-tallskohorten hadde 16 prosent lavere formue enn gjennomsnittsformuen. Sammenligner vi 40- og 50-tallskohortene ved flere aldre, finner vi imidlertid at 50-tallskohorten har hatt en gunstigere formuesutvikling enn 40-tallskohorten fra og med 59-års alder. Figur 3 bekrefter bildet av at 50-tallskohorten har hatt en gunstigere utvikling enn 60-tallskohorten og at 60-tallskohorten har hatt en gunstigere utvikling enn 70-tallskohorten.

En mulig forklaring på forskjellen mellom disse kohortene kunne være effekten av den økte innvandringen de siste 20 årene, men data viser at innvandringen bare har en marginal innvirkning på formuesforskjellen mellom de aktuelle kohortene. Om forskjellen mellom disse kohortene øker eller minsker ved høyere aldre i livsløpet enn det som framkommer av figuren, vil bare framtidige data kunne gi et presist svar på.

Formuene til de mest velstående øker mest

De 10 prosent med størst formue eide 58 prosent av den private formuen i Norge i 2016, mens de 1 og 0,1 prosent mest formuende eide henholdsvis 21 og 8 prosent. Det betyr at de 10 prosent med størst formue hadde 5,8 ganger så stor formue som gjennomsnittformuen, mens de 1 og 0,1 prosent mest formuende hadde henholdsvis 21 og 80 ganger så stor formue som gjennomsnittsformuen. Med andre ord hadde de en gjennomsnittlig formue på henholdsvis 12,5, 50 og 275 millioner kroner. Til sammenligning eide topp 1 prosenten i fordelingen av boligformue 11 prosent av boligformuen i 2016, som er en økning fra 7-8 prosent i perioden 1995-2009. Utviklingen i andelen til topp 10, 1 og 0,1 prosent med størst formue og boligformue er vist i Figur 4. Vi ser at både andelen til de 10 prosent og 1 prosent mest formuende både i fordelingen av total formue og boligformue har økt betydelig fra 2012 til 2016.

Et interessant spørsmål er hvor ulikt fordelt formuen er blant topp 1 prosenten? Figur 5 viser hvordan formuesandelen til topp 1 prosenten er fordelt mellom de 0,01 prosent mest formuende - omkring 250 familier - og den resterende 0,99 prosenten. Figuren illustrerer bidraget til formuesulikheten blant de 1 prosent mest formuende familiene. Figuren viser at topp 0,01 prosenten (250 familier) eide 3,6 prosent av totalformuen i 2016 og at andelen økte fra perioden 1998–2003 til 2004–2010, men falt etter 2010.

Fallet skjedde dels som følge av finanskrisa i 2008-2009. Fra 2003 har de 0,01 prosent mest formuende på nytt hatt en svak økning i andelen av totalformuen. Denne gruppa hadde i 2016 en gjennomsnittlig formue på nær én milliard kroner, men lav verdsetting av deler av realkapitalen gir grunn til å tro at den gjennomsnittlige formuen er betydelig større. Dette problemet skal vi diskutere nærmere nedenfor.

Underrapportering av formue

Dataene som benyttes i Statistisk sentralbyrås formuesstatistikk, og som ligger til grunn for beregningene presentert ovenfor, er beheftet med noen svakheter. Dette skyldes manglende observasjoner for noen viktige formueskomponenter og at den skattebaserte verdsettingen av fritidsboliger, næringseiendommer og annen realkapital kan ligge betydelig under markedsverdiene.

Den viktigste utelatte formueskomponenten er verdien av pensjonsrettighetene som oppnås i arbeidsmarkedet. Røstadsand (2017) gir en instruktiv diskusjon av hvor viktig denne komponenten er for sammenligningen av den finansielle formuen til norske og danske hushold.

Verdsettingen av ikke-børsnoterte aksjer er basert på bokførte verdier, som kan være betydelig lavere enn markedsverdiene. Dette er med på å forklare den store forskjellen på formuen til de 400 mest formuende i SSBs statistikkgrunnlag og formuesanslaget som blir publisert for de 400 med høyest formue i finansbladet «Kapital». De 400 med høyest formue i SSBs dataregister er imidlertid ikke nødvendigvis de samme 400 som inngår i Kapitals liste. I 2016 var den ligningsrapporterte formuen til de 400 med høyest formue 280 milliarder, mens den var anslått til 1 022 milliarder i Kapital. Ved å erstatte formuen til de 400 mest formuende i SSBs data med Kapitals anslag finner vi at totalformuen øker fra 6596 milliarder til 7344 milliarder; det vil si at formuesandelen til denne gruppa øker fra 4,2 prosent til 13,9 prosent. Men ved å sammenligne med total formue i Nasjonalregnskapet finner vi at det fortsatt er en forskjell på 1805 milliarder. Da er markedsverdier på boliger og annen eiendom også tatt med. Den ekstra formuen fordeler vi ved å gi samme prosentvise tillegg til familier med positiv formue og som ikke tilhører de 400 mest formuende. Disse endringene fører til at anslaget på formuesandelen til de 1 prosent med høyest formue i 2015 øker fra 20 til 25 prosent dette året. Til sammenligning fant Davies m. fl. (2017) på oppdrag fra Credit Suisse at de 1 prosent av personene (ikke familier) med størst formue eide 31 prosent av formuen i Norge, mens de fant 24 prosent for Storbritannia og 38 prosent for USA. Davies m. fl. (2017) har kombinert data fra Forbes liste over de mest velstående i Norge med data fra Nasjonalregnskapet.

Ved å sammenligne figur 6 med figuren for totalformue i figur 4a ser vi at andelen som tilfaller 10 prosenten med høyest formue øker med rundt 3 prosentpoeng, og at den øker med 6 prosentpoeng for topp 0,1 prosenten (rundt 2500 familier). Den går opp fra 8 til 14 prosent. Endringene i toppen av formuesfordelingen får selvsagt også betydning for formuesulikheten målt ved Gini-koeffisienten. Gini øker med rundt 20 prosentpoeng for hvert av årene i perioden 1995–2016. I 2015 fører det til at Gini-koeffisienten øker fra 0,696 til 0,716.