I denne artikkelen belyser vi flere slike aspekter ved den norske formueskatten gjennom blant annet å benytte data fra ulike administrative registre.
Siden formueskatten er en skatt på beholdning, kan det innvendes mot den at den vil kunne ramme gründere som er i en oppstartsfase og som dermed eier et firma med stor verdi uten at det nødvendigvis skapes inntekt fra aktiviteten. Vi har i våre data forsøkt å spore slike problematiske sider, der vi utnytter at vi kan koble inntektene til eiere og kjennetegn ved firmaene som de eier. Når vi ser på firmaer som er eid av en husholdning, finner vi for eksempel at 99 prosent av eierne har en skattebelastning som er mindre enn 2,5 prosent av inntektene til firmaet. Med andre ord finner vi at slike likviditetsskranker er lite utbredt.
Basert på inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger finner vi at formueskatten har klare gunstige fordelingsmessige effekter da den naturlig nok rammer folk med høye formuer. Som hovedregel har også individer med høy formue høy inntekt, slik at denne skatten kan sies å supplere fordelingseffektene til inntektsskatten. Det som imidlertid særlig skiller fordelingen av formuesskatt fra fordelingen av inntektsskatt, er at det er flere med lav inntekt som betaler formuesskatt. Vi finner at personene med de 10 prosent laveste årlige inntektene betaler i gjennomsnitt en nesten like høy andel av bruttoinntekten sin i formuesskatt som de 10 prosent rikeste. I gruppen som har lav inntekt og som betaler formuesskatt finner vi både pensjonister, næringsdrivende og lønnstakere. En viktig årsak til at personene har lav inntekt er realisasjonstap, for eksempel fra tap i aksjemarkedet. Med andre ord, personer kan ha lav inntekt på grunn av «et dårlig år». Vi har derfor målt formueskattens fordeling mot inntekt over livsløpet. Hovedresultatet er at når en ser formuesskatten i forhold til familiens inntekt over livsløpet, fremstår formuesskatten som en skatt som i stor grad betales av dem med høy inntekt.
I tillegg har vi også sett nærmere på data for donasjoner i Norge og ikke funnet noen indikasjon på at formueskatten har noen negativ effekt på gaver til for eksempel frivillige organisasjoner. Videre har vi gjennomgått det som finnes av eksisterende litteratur som dekker andre dimensjoner ved formueskatten, herunder effekter knyttet til arbeidstilbud, investeringer og sparing. Etter en slik gjennomgang, konkluderer vi for eksempel med at det samlet sett er lite som tilsier at den norske formueskatten har klare negative effekter på sparing.