Mer aktive med tillit til andre

Tillit er en av bestanddelene i det som går under navnet sosial kapital. Hva betyr det å ha sosial kapital?

Sosial kapital kan ses som en ressurs bestående av to deler: nettverk og tillit. Nettverk er relasjoner mellom mennesker i private bekjentskaper og i frivillige organisasjoner. Sosial kapital bygger på båndene mellom individer som inngår i slike nettverk, og normer for gjensidighet og pålitelighet som oppstår i dem. Tillit kan både handle om tillit til samfunnsinstitusjoner og om mellommenneskelig tillit, eller tilliten til «folk flest». Dette utgjør ressurser som man på individnivå kan dra nytte av, både den sosiale kapitalen en selv besitter og den generelle sosiale kapitalen tilgjengelig i samfunnet (Putnam 2006).

På samfunnsnivå har ressursene som er forankret i relasjonene mellom individene, betydning for kvaliteten og funksjonsevnen til et system. Det individuelle og samfunnsmessige perspektivet henger altså nært sammen. Det er relasjonene mellom individene som gir grunnlag for kvaliteter på systemnivå. Samtidig gjør systemkvalitet det lettere for individer å etablere, vedlikeholde og dra nytte av personlige relasjoner (Bø og Schiefloe 2007). Hvis man kan stole på at andre ikke bare handler i kortsiktig egeninteresse, men også tar i betraktning fellesskapets interesser, styrker dette forutsetningene for kollektiv handling. I en slik situasjon er tilliten mellom individene høy (Wollebæk og Segaard 2011a).

I denne artikkelen brukes data fra Levekårsundersøkelsen 2011 (se tekstboks) til å se på den sosiale kapitalens bestanddeler: mellommenneskelig tillit og nettverk, i form av om man er aktiv i organisasjoner, og om man har et nettverk rundt seg som stiller opp om man trenger hjelp.

Den sosiale kapitalen i et samfunn er ikke nødvendigvis jevnt fordelt mellom ulike grupper, og kan potensielt forsterke allerede eksisterende sosiale forskjeller (Wollebæk og Segaard 2011b). Fordelingen av sosial kapital med hensyn til alder, utdanningslengde og selvdefinert økonomisk status (se tekstboks) er derfor temaet for artikkelen. Sammenhengen mellom de ulike indikatorene kartlegges også, for eksempel sammenhengen mellom graden av tillit og deltakelse i organisasjoner eller politisk deltakelse. Politiske frivillige handlinger inngår ikke i begrepet sosial kapital, men tas med fordi de kan være et uttrykk for engasjement og deltakelse i samfunnet.

Høy tillit blant nordmenn

Tilliten man har til andre mennesker fanges opp gjennom to spørsmål i levekårsundersøkelsen. I det første bes den intervjuede om å oppgi på en skala fra 0 til 10 hvor mye tillit hun eller han har til andre, der 0 betyr at man ikke kan være for forsiktig i omgang med andre, mens 10 innebærer at folk flest er til å stole på. Gjennomsnittlig skår på dette spørsmålet er 7,3.

Det andre tillitsspørsmålet handler om i hvilken grad man forventer rettferdig behandling av andre. Her betyr 0 at folk flest vil utnytte en, mens 10 innebærer at folk flest vil behandle personen rettferdig. På dette spørsmålet er gjennomsnittlig skår 7,6. Hva forteller dette oss?

Gjennom spørsmål som dette kan man måle den mellommenneskelige tilliten i et samfunn. Det vil si tilliten man har til mennesker generelt, og ikke tilliten som er basert på at man kjenner noen. I analyser av tillit kan man sammenligne graden av den i ulike land. European Social Survey 2010 viser at tilliten i Norge og i de andre nordiske landene er relativt høy sammenlignet med andre europeiske land (se figur 1). I Norden har tilliten også økt de siste årene (Wollebæk 2011).

Tilliten i Norge er altså høy, og i levekårsundersøkelsen er det svært få som svarer 4 eller lavere på de to spørsmålene om tillit (se figur 2). Det er en liten opphopning på midtpunktet av skalaen, rundt tallet 5.

Når vi ser nærmere på hvilke grupper som uttrykker høy eller lav tillit, kommer det frem at tilliten til andre er noe høyere blant kvinner enn blant menn. De som definerer seg som yrkesaktive eller alders- eller AFP-pensjonister, har høyere tillit enn de arbeidsledige. Dess høyere utdanning (se tekstboks) man har, dess høyere tillit.

Tilliten øker med økende alder, inntil et visst punkt. Blant begge kjønn er den høyest i aldersgruppen 45-66 år, mens den flater ut etter pensjonsalder. De unge mellom 16 og 24 år har lavere tillitt til omgivelsene enn andre aldersgrupper, men de er ikke nødvendigvis mindre tillitsfulle enn tidligere generasjoner unge. Forskning på tillit og livsfaser viser at tilliten til andre øker dess eldre man blir. Det dreier seg altså om en alderseffekt (Wollebæk 2011).

Å være i alderen 16-24 år kan overlappe det å være arbeidsledig og kun ha grunnskoleutdanning. Her spiller altså en viss grad av samvariasjon inn. Kontrollerer vi for utdanning, selvdefinert økonomisk status og kjønn, har alder liten effekt på graden av tillit. Det å være arbeidsledig og det å ha grunnskoleutdanning øker imidlertid sannsynligheten for å ha en skår mellom 0 og 6 på begge variablene for tillit, noe som i norsk sammenheng er en relativt lav skår.

Sammenhengen mellom utdanning og tillit er velkjent, og unge som tar videregående eller høyere utdanning, blir mer tillitsfulle når de blir eldre enn dem som tar grunnskoleutdanning. Økningen i tillitsnivået i Norden kan knyttes til at befolkningen stadig får høyere utdanning, samt at velferdsnivået øker uten store inntektsforskjeller og at tilliten til institusjoner er svakt økende (Wolle­bæk 2011).

I det følgende skal vi se på den andre komponenten i sosial kapital, som er nettverk. Graden av tillit og det å ha et nettverk knyttes også sammen. For å si noe om sammenhengen mellom graden av tillit og sosialt nettverk, organisasjonsaktivitet og politisk deltakelse, deles folk inn i grupper ut fra skår på tillitsvariablene (se tekstboks).

De fleste har noen å spørre om råd og hjelp ...

I sosiale uformelle nettverk inngår både de nære relasjoner og relasjoner i frivillige organisasjoner. Samhandling i nettverk kan både vedlikeholde tilliten vi har til dem vi kjenner, og den kan også bygge generalisert tillit, det vil si tillit til «folk flest» (Wollebæk og Segaard 2011a).

Gjennom å måle styrken i de personlige relasjonene, kan vi altså si noe om hvor mye sosial kapital som finnes i samfunnet. Det å ha noen som stiller opp om vi trenger hjelp, gir både en følelse av trygghet og kan være avgjørende for om vi klarer å løse de problemene vi står ovenfor. I møte med store personlige problemer oppgir langt de fleste i Norge at de har tre eller flere som de regner med vil stille opp. Likevel sier 22 prosent at de har 2 eller færre som vil stille opp, og av disse tror 2 prosent at ingen vil stille opp (Statistisk sentralbyrå 26. juni 2009).

Utenom de store personlige problemene kan hverdagen by på utfordringer i form av konflikter eller situasjoner som er nye og uoversiktlige. Et nettverk som kan gi råd i slike situasjoner, kan lette utfordringene. Av de områdene man kan ønske andres råd på, som vi ser på her, er folk generelt best dekket med rådgivere ved alvorlige konflikter (se figur 3), dernest når det gjelder råd om helseproblemer eller sykdommer. Å ha noen som kan hjelpe til med å finne frem i offentlig byråkrati, er den formen for hjelp som færrest har tilgang til, selv om 76 prosent også har noen å spørre om råd om dette.

Når det gjelder mer praktisk hjelp, er folk også generelt relativt godt dekket. Langt de fleste har noen i nettverket de kan spørre om hjelp med vedlikehold eller reparasjon av boligen, med datamaskinen eller med frakt av større gjenstander. I alt 88 prosent har noen å be om et mindre lån for å dekke en uforutsett utgift. Noen er bedre dekket enn andre, men andelen som har noen å spørre om hjelp og råd i slike situasjoner, synker med økende alder, slik figur 4 viser. Særlig når det gjelder hjelp med PC/datamaskin er det et fall blant dem som er i pensjonsalder. I denne gruppen var det i 2009 ikke mer enn halvparten som disponerte PC, mot 83 prosent i befolkningen. Selv om spørsmålet om hjelp til PC er ment som et hypotetisk spørsmål, kan det derfor være mangel på PC, og ikke alder, som virker inn på resultatet.

Utdanning ser ut til å ha lite å si for styrken i nettverket, mens ens posisjon på arbeidsmarkedet virker inn. Det kan se ut til at heltids eller deltids yrkesaktive i større grad har noen å spørre om råd enn dem som er arbeidsledige, uføre, eller pensjonerte.

… men svakere nettverk når tilliten er lav

En mindre andel av dem som har lav tillit til andre (mellom 0 og 6 på de to tillitsspørsmålene), har noen som kan hjelpe til med ulike praktiske gjøremål (se figur 5). Forskjellene er små, men trekker i samme retning hele veien. Her kan man tenke seg at årsakssammenhengene er sammensatte. Samspillet mellom tillit og kontakt med andre kan være gjensidig forsterkende, slik at lav tillit fører til at man i mindre grad søker kontakt med andre mennesker, og manglende kontakt med andre kan føre til lavere tillit.

Organisert aktivitet ned etter pensjonsalder

Også de menneskene man møter i sammenhenger der den sosiale biten ikke primært er i fokus, kan utgjøre viktige nettverk. Gjennom organiserte aktiviteter kan vi møte andre og utvide kontaktkretsen med dem som er annerledes enn oss selv. Putnam (2006) mener vitaliteten i det lokale organisasjonslivet er avgjørende for utviklingen av sosial kapital. Nettverk som er bygget på samfunnsengasjement, kan styrke stabile normer for generalisert gjensidighet : Jeg gjør noe for deg uten å forvente noe tilbake, i trygg forvissning om at noen andre gjør noe for meg i fremtiden. Tette kontakter i grupper som er variert sammensatt, gir opphav til en norm for generalisert gjensidighet.

Samtidig kan det å engasjere seg i organisasjoner som forsterker allerede eksisterende sosiale skillelinjer i et samfunn, virke ødeleggende for den generelle sosiale kapitalen. Medlemskap som kun eksisterer på papiret, gir heller ikke noe grunnlag for dannelse av sosial kapital, siden den mellommenneskelige samhandlingen utgår (Putnam 2006). I levekårsundersøkelsen spør Statistisk sentralbyrå ikke bare om man er medlem eller ikke, men også hvor aktive folk er i organisasjonen, for å kunne sile ut papirmedlemskapene.

Organisasjonslivet står relativt sterkt i Norge, sammenliknet med andre europeiske land ( Thorsen 2011 ). I alt 79 prosent av den voksne befolkningen er medlemmer i en organisasjon. Dette betyr ikke at alle disse er aktive, 46 prosent regner seg som noe eller svært aktive i minst en organisasjon. Om man ser på resultater fra levekårsundersøkelsen i tidligere år, kan det i første omgang se ut til at det er en nedgang i andelen aktive, men en endring i målemetoden gjør at andelen aktive medlemmer ikke kan sammenlignes direkte ( Statistisk sentralbyrå 8. desember 2011 ).

Hvor aktiv man er i organisasjoner, har sammenheng med om man har en jobb (se figur 6). De som er aktive i yrkeslivet, er også mer aktive i organisasjonslivet. Etter pensjonsalder synker andelen aktive, og sammen med arbeidsledige og uføre er alders- eller AFP-pensjonister blant de minst aktive. Andelen aktive medlemmer øker også med lengden på utdanning, fra en andel på 38 prosent blant dem med grunnskoleutdanning til 56 prosent blant dem med høyere utdanning på høyere nivå (universitet eller høyskole i mer enn fire år).

Mye gratisarbeid for organisasjoner

Både medlemmer av organisasjoner og andre kan utføre gratisarbeid, slik som å delta på dugnader, drive loddsalg, være vakter på arrangementer og så videre. Av befolkningen i Norge har 39 prosent utført slike typer gratisarbeid for organisasjoner i løpet av det siste året, i gjennomsnitt 79 timer gratisarbeid hver.

Her er det noen svært aktive deltakere som drar gjennomsnittet opp. For å prøve å ta hensyn til dette kan vi bruke et annet gjennomsnittsmål: medianen. Da sorterer vi først alle dem som har utført gratisarbeid etter antall timer de har jobbet, fra den med færrest timer til den med flest timer. Så plukker vi ut den personen som står midt i den sorterte rekken, og ser hvor mange timer denne personen har jobbet: 27 timer i året.

Andelen som har utført gratisarbeid, øker med nivået på utdanning, men de høyest utdannede bidrar likevel med færrest timer gratisarbeid i året (65 timer i snitt). Selv om relativt få uføre er aktive i organisasjoner, utfører 32 prosent av dem gratisarbeid, med et snitt på hele 137 timer per år. Dette er 58 timer mer enn gjennomsnittet for de gratisarbeidende i befolkningen sett under ett. Også her er det noen personer som trekker snittet opp, men også medianen ligger over antall timer utført i befolkningen: 50 timer i året.

Organisert idrett er den aktiviteten som trekker flest til seg, både når det gjelder andelen aktive og de som har utført gratisarbeid. 16 prosent har bidratt med gratisarbeid for idrettsorganisasjoner det siste året. Menn med høyere utdanning er særlig aktive innen idrett. Kvinner er i tillegg til idretten aktive i kulturorganisasjoner og ideelle organisasjoner.

Lav tillit - mindre organisasjonsaktivitet

Er det slik at de som har høy tillit til andre, også deltar mer i organisasjoner enn de med lav tillit? Blant dem med lav tillit er 38 prosent aktive i minst en organisasjon (se figur 7). Andelen aktive er høyere blant dem med middels og høy tillit, der rundt halvparten er aktive i organisasjoner.

Også når det gjelder gratisarbeid, er det en sammenheng mellom tillitsnivå og andelen gratisarbeidende. De med lav tillit bidrar i mindre grad med gratisarbeid enn de med middels eller høy tillit. Men, hvis vi ser på hvor mange timer de som utfører gratisarbeid bruker per år på dette i snitt, viser det seg at de med lav tillit i snitt utfører 84 timer gratisarbeid i året, noe som er 11 timer mer enn for dem med høy tillit til andre. Med medianen får vi et annet resultat, da spiller ikke graden av tillit til andre inn, men er på 25-26 timer uavhengig av tillitsnivå. Dette kommer av at det er noen få personer blant dem som har lav tillit, som trekker opp snittet ved å jobbe svært mange timer gratis.

Populært å kontakte politiker

Selv om ikke politisk deltakelse inngår i begrepet sosial kapital, tas det med her som en måte å delta i samfunnet på, og vi vil se på sammenhengen mellom tillit og politisk deltakelse. I levekårsundersøkelsen har vi i 2011 kartlagt ulike måter å delta politisk og påvirke politiske saker. Å være medlem av et parti er en kanal for påvirkning, og 8 prosent av befolkningen bruker denne kanalen. Denne andelen har holdt seg stabil de siste ti årene.

Langt flere bruker stemmeretten sin som en måte å påvirke politiske saker. I 2009 brukte 76,4 prosent stemmeretten ved stortingsvalget ( Statistisk sentralbyrå 2009 ). Utover dette er den vanligste formen for politisk påvirkning, av dem vi har sett på i levekårsundersøkelsen, å kontakte en politiker eller offentlig tjenestemann. Det er særlig utbredt blant yrkesaktive og høyt utdannede. Menn kontakter også i større grad politikere og offentlige tjenestemenn enn kvinner. Blant menn med høyere utdanning (mer enn fire år) har hver fjerde kontaktet en politiker for å påvirke en sak.

Unge mennesker bruker i større grad andre kanaler for å påvirke politiske saker. Blant unge i alderen 16-24 år er innlegg på Internett og det å yte en frivillig innsats for et parti, en organisasjon eller gruppe, de vanligste måter å påvirke en sak.

Hvis vi tar utgangspunkt i hvordan folk selv definerer sin økonomiske status, kommer det frem at arbeidsledige og studenter i større grad enn andre skriver innlegg på Internett og i tidsskrifter eller aviser. Nesten hver fjerde arbeidsledig har skrevet innlegg på Internett for å påvirke en sak. AFP- eller alderspensjonister er blant dem som i minst grad forsøker å påvirke politiske saker.

I alt 29 prosent av utvalget i levekårsundersøkelsen er enten medlem av et parti eller har deltatt i minst en av aktivitetene nevnt over, og menn i noe større grad enn kvinner. Andelen som har utført en av aktivitetene, øker også klart med utdanningsnivået, fra 25 prosent blant dem med grunnskole til 42 prosent blant dem med universitets- eller høgskoleutdanning på høyere nivå. I alt 37 prosent av studentene og de arbeidsledige har deltatt i minst en av aktivitetene. Samlet sett er folk i ulike aldersgrupper like aktive, men aktiviteten går ned etter pensjonsalder.

Tillit har liten betydning for politisk deltakelse

Vi ser på sammenhengen mellom tillit til andre og politisk deltakelse, og finner ingen signifikante forskjeller mellom dem som har lav, middels og høy tillit og det å være medlem av et politisk parti, å delta i offentlige demonstrasjoner, yte frivillig innsats for parti, organisasjon eller aksjonsgruppe (se figur 8).

Én form for politisk deltakelse er derimot noe mer vanlig blant dem som har lav tillit. De ser i noe større grad enn dem som har høy tillit til andre, ut til å skrive innlegg på Internett. Denne formen for politisk handling krever ingen organisering, tar relativt kort tid og er heller ikke avhengig av kontakter, og har således en lavere terskel enn for eksempel det å kontakte en politiker.

Alt i alt: høy tillit til hverandre

Norge er preget av at vi som bor her, generelt har høy tillit til hverandre, og tillit og nettverk henger sammen. De som har lav tillit, har noe svakere sosiale nettverk og er mindre aktive i organisasjoner enn andre. Det er derimot svake sammenhenger mellom tillit og politisk deltakelse, selv om en noe større andel med lav tillit har skrevet innlegg på Internett for å forsøke å påvirke politiske saker.

Hvis vi ser nærmere på ulike grupper, viser det seg at det å være yrkesaktiv eller ha høy utdanning har en positiv sammenheng med høyt tillitsnivå, sterke sosiale nettverk og deltakelse i organisasjonslivet. Arbeidsledige og de med lav utdanning har lavere tillit, svakere sosiale nettverk og deltar mindre i organisasjonsarbeid. Pensjonister skiller seg ut ved å ha relativt høy tillit til andre mennesker, men svakere sosiale nettverk. De deltar også mindre i organisasjonslivet enn andre.

De unge i alderen 16-24 år er best dekket med sosiale nettverk i form av rådgivere og praktiske hjelpere, men de deltar mindre i gratisarbeid og er noe mindre aktive i organisasjoner enn dem som er i alderen 25-66 år. De har også lavere tillit til andre mennesker enn de som er eldre enn dem, men tidligere studier viser at tilliten øker med alderen.

Unge bruker Internett og yter frivillig innsats for å prøve å påvirke politiske saker, mens høyt utdannede og yrkesaktive heller kontakter politikere og offentlige tjenestemenn. Arbeidsledige og studenter skriver i større grad innlegg på Internett og i aviser.

Referanser

European Social Survey (2010)

Bø, Inge og Per Morten Schiefloe (2007): Sosiale landskap og social capital. Innføring i nettverkstenkning , Universitetsforlaget.

Putnam, Robert D. (2006): Den ensamma bowlaren. Den amerikanske medborgarandans upplösning och förnyelse , SNS Förlag.

Statistisk sentralbyrå (2009): Stortingsvalet 2009. 2 696 000 deltok ved stortingsvalet .

Statistisk sentralbyrå (26.juni 2009): «Flest eldre mangler en fortrolig»,

Statistisk sentralbyrå (8. desember 2011): «4 av 10 utfører gratisarbeid»,

Thorsen, Lotte Rustad (2011): Sosial og politisk deltakelse. Høy deltakelse i Norden, Samfunnsspeilet 5-6/2011, Statistisk sentralbyrå.

Wollebæk, Dag og Signe Boch Segaard (2011a): «Sosial kapital - hva er det og hvor kommer det fra?», i Dag Wollebæk og Signe Boch Segaard (red.): Sosial kapital i Norge , Cappelen Damm akademiske.

Wollebæk, Dag og Signe Boch Segaard (2011b): «Sosial kapital i Norge: Oljen i masjoneriet?», i Dag Wollebæk og Signe Boch Segaard (red.): Sosial kapital i Norge , Cappelen Damm akademiske.

Wollebæk, Dag (2011): «Norges sosiale kapital i nordisk og europeisk kontekst». i Dag Wollebæk og Signe Boch Segaard (red.): Sosial kapital i Norge , Cappelen Damm akademiske.