Å dele inn økonomien i konkurranseutsatt og skjermet sektor (K- og S-sektor) er vanlig i mange makroøkonomiske sammenhenger. Særlig i analyser av lønnsveksten og produktivitetsutvikling er et slikt skille mye brukt. I teorien kan man trekke et skarpt skille mellom K-næringer og S-næringer. Skillet er ikke alltid lett å se i praksis.

I denne studien bruker vi ulike tilnærminger for å identifisere næringer i Norge som kan betegnes som konkurranseutsatte. Rapporten er basert på et større arbeid gjort av SSB i 2013. Vi har valgt å beholde mesteparten av metodikken fra den gang.

Nesten alle næringer er på et eller annet vis utsatt for konkurranse fra utlandet, men i varierende grad. Det er ikke åpenbart hvordan man skal operasjonalisere begrepet «konkurranseutsatthet», og inndelingen vi presenterer bør ikke tolkes som en fasit. Utgangspunktet vårt er følgende indikatorer:

  • andelen av næringenes verdiskaping som går til eksport
  • importandelene i innenlandsk anvendelse av næringenes hovedprodukter.

Disse indikatorene blir supplert med analyser av variasjonen i næringenes driftsresultat som andel av faktorinntekt over tid.

Når næringens ”konkurranseutsatthet” er over en viss grense, klassifiseres den som en K-næring. Næringer som ikke er klassifisert som K-næringer, regner vi som del av S-sektor. Vi vil fremheve at det ser ut til å være betydelig stabilitet i norsk økonomi hva gjelder størrelse på K-sektor målt etter denne metoden.

Som i Eika m. fl. (2013) deler vi K-næringene inn i følgende undergrupper:

  • Ressursbaserte næringer
  • Leverandørnæringer til utvinningsnæringen
  • Ikke-stedbundne næringer

Med ”ikke-stedbundne næringer” mener vi dem som ikke har annen forankring til norske produksjonsfaktorer enn arbeidskraften. Utvinning av olje og gass står alene for over 40 prosent av norsk eksport, og utvinningsnæringen er slik sett dominerende blant næringene vi klassifiserer som konkurranseutsatte.

Følgende næringer ble klassifisert som K-sektor i Eika m. fl. (2013), og er det fortsatt: Samtlige industrinæringer unntatt trykking og reproduksjon av innspilte opptak. Dessuten rørtransport, tjenester i tilknytning til utvinning, bergverksdrift, fiske, fangst og akvakultur og utenriks sjøfart.

Næringer som ikke ble klassifisert som K-sektor i Eika m. fl. (2013), men som nå vurderes som konkurranseutsatte, er faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting samt transport utenom utenriks sjøfart.

Den eneste næringen som ble vurdert å være K-sektor i Eika m. fl. (2013), men som nå ikke lenger oppfyller kravet til å være konkurranseutsatt, er skogbruk.

Med utgangspunkt i denne klassifiseringen ser vi på status og utvikling i K-sektor i Norge ved hjelp av sentrale økonomiske indikatorer. Analysen er basert på årlige nasjonalregnskapstall som var tilgjengelige høsten 2022 for tidsrommet fra 1970 til 2019. Hovedvekten legges på utviklingen etter årtusenskiftet og for fastlandsnæringene.

I 2019 sysselsatte K-næringene 16 prosent av alle sysselsatte personer i Norge, opp fra 14 prosent i 2010. Næringer som i stor grad baserer seg på leveranser til utvinningsnæringen stod for 2,5 prosent, andre næringer direkte og indirekte basert på naturressurser stod for 4,5 prosent, mens det man kan kalle ikke-stedbundne næringer stod for 9 prosent2. I 2010 var tilsvarende tall henholdsvis 3, 5 og 6 prosent.

Økningen skyldes at K-sektor har blitt utvidet med to nye næringer, slik at sysselsettingen har fått et nivåskift opp. Samtidig falt sysselsettingen i K-sektor (både den gamle og nye inndelingen) en del mellom 2013 og 2017. Etter dette har tendensen vært en svak økning i sysselsettingen.

Den økonomiske veksten i de konkurranseutsatte fastlandsbaserte næringene har i perioden etter 2000 vært svakere enn i andre markedsrettede næringer. Den gjennomsnittlige årlige veksten i bruttoproduktet i K-næringene var 1,1 prosent mot 3,1 prosent i de øvrige. I rapporten fra 2013 fant man at vekstutviklingen hadde vært nokså lik for de to næringsgruppene, og kun noe svakere i K-sektor fastland.

Den gang fant man at aktivitetsutviklingen i de ikke-stedbundne næringene lå tett opp til K-sektor samlet, mens naturressursbaserte næringer har vokst mindre og leverandørvirksomheten mer. I denne rapporten finner vi at gjennomsnittlig årlig vekst i ikke-stedbundne næringer har vært kun 0,5 prosent i perioden 2000-2019. Tilsvarende tall for ressursbaserte og leverandørvirksomhet er 1,1 prosent og 3,3 prosent.

Denne utviklingen kan delvis forklares med svak utvikling i utførte timeverk, som faktisk falt noe i ressursbaserte og ikke-stedbundne næringer. Ser vi på produktivitetsutviklingen i de ulike gruppene finner vi en jevnere utvikling.

Driftsresultatets andel av faktorinntekten har i perioden 2000–2019 holdt seg nokså stabil i K-sektor fastland og markedsrettet S-sektor. Utviklingen var i denne perioden betydelig svakere i leverandørindustrien, noe som henger sammen med oljeprisfallet fra 2014.

Økningen i gjennomsnittlig timelønnskostnad etter årtusenskiftet var noe sterkere K-sektor enn i markedsrettet S-sektor. Men dette skyldes mest petroleumsrelaterte næringer. Når vi holder disse utenfor K-sektor-aggregatet, var realveksten i timelønnskostnader omtrent lik i K-sektor som i markedsrettet S-sektor.

Oppdragsgiver Nærings- og fiskeridepartementet.