Norge er blant landene i OECD med høyest skattetrykk. Rapporten viser tre mål for skattetrykket i Norge, pluss noen mindre justeringer. Uavhengig av hvilket mål man velger, har skattetrykket hatt en svakt fallende trend siden årtusenskiftet. Slik er det også for våre naboland. OECD-snittet har i samme periode gått svakt opp. Forskjellen mellom de nordiske landene og resten av OECD har derfor avtatt noe de siste 25 år. Nedgangen i skattetrykket i Norge skyldes først og fremst lavere avgiftsinntekter, særlig fra motorvognavgifter.
Norges skattestruktur skiller seg ut. Staten har relativt lav andel personlig inntektsskatt og mer selskapsskatt i skattestrukturen. Det må ses i sammenheng med at særskatten på petroleum faller inn under selskapsskattene. Når vi holder skatt på petroleumsnæringen utenfor, er den norske skattestrukturen likere andre land.
Formuesskatt, arveskatter og eiendomsskatter utgjør en liten del av skatteinntektene i Norge, til sammen rundt 3 prosent av totalen. Dette er klart under Tyskland, Frankrike, USA og gjennomsnittet i OECD, men på linje med andre nordiske land.
Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er fritatt for inntektsskatt, og overskuddet tilfaller staten i sin helhet. Driftsresultatet fra SDØE utgjør 30–40 pst. av statens samlede petroleumsinntekter. Om man vil beregne samlede skatter og avgifter målt mot samlet BNP, bør man vurdere om driftsresultatet i SDØE skal regnes med som en skatt, og dermed plusse den på i telleren. Dette til tross for at driftsresultatet fra SDØE føres som eierutbytte, ikke skatt, i nasjonalregnskapet. I praksis vil det ofte være hensiktsmessig å holde petroleum utenfor både i teller og nevner, og dermed beregne skattetrykket for fastlandsøkonomien.
Eurostat har argumentert for at grunnrenteskattene på kraftproduksjon og havbruk skal omdefineres fra å regnes som skatter til å være leie av naturressurs. Eurostats budskap er at "ordinære skatter" er tvungne betalinger uten en direkte motytelse. Skatter på utnyttelse av naturressurser kan derimot ses på som en betaling med motytelse. Hvis man omdefinerer disse til å være leie av naturressurs, faller skattetrykket i Norge 0,9 prosentenheter i gjennomsnitt for perioden 2020-2024, målt som andel av fastlands-BNP.
Skatt på sosiale ytelser som trygder kan betraktes som en formell transaksjon fra én statlig konto til en annen. Derfor kan man argumentere for at disse bør tas ut ved beregninger av skattetrykket. Gjør man det, faller skattetrykket i Norge og en del andre land. Det har ikke veldig mye å si for rangeringen landene mellom. Men skattetrykket i Fastlands-Norge i femårsperioden 2017–2021 faller fra 43,5 prosent til 40,8 prosent. Det vil si at skatt på sosiale ytelser står for en liten, men ikke neglisjerbar andel av det samlede skattetrykket i Norge.
I Norge er effektive marginalskattesatser på person- og selskapsinntekt ifølge OECDs beregninger over gjennomsnittet, men ikke blant de høyeste i OECD. Beregningene er kompliserte og krever en del forutsetninger. Den såkalte skattekilen måler forskjellen mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk avkastning på arbeidsinnsats. Skattekilen i Norge anslås av OECD å være 36,4 prosent i 2023, like over gjennomsnittet i OECD. Dette er lavere enn i Finland, Sverige, Tyskland og Frankrike, og på samme nivå som i Danmark.
Vi definerer petroleumskorrigert BNI som bruttonasjonalinntekt minus verdiskaping i petroleumsnæringen. For sammenligning av offentlige utgifter i Norge med andre land gir det mening å bruke petroleumskorrigert BNI i nevneren, i alle fall når man studerer bærekraften i offentlige finanser. Årsaken er at de store rente- og utbytteinntektene fra fondet bør ses på som en stabil inntektsstrøm på linje med vanlig skattegrunnlag. Disse er med i BNI, men ikke i BNP. Verdiskapingen fra petroleumsnæringen tas ut, fordi den skriver seg fra en ikke-fornybar ressurs. Målt som andel av petroleumskorrigert BNI har det gjennomsnittlige utgiftsnivået i Norge økt fra 55,6 prosent til 58,2 prosent de siste 20 årene. Utgiftsnivået i Sverige og Danmark har falt i samme periode, mens det har økt i Tyskland og Frankrike. I disse landene har skattetrykket og den offentlige utgiftsandelen beveget seg noenlunde i takt. I Norge har man kunnet redusere skattetrykket samtidig som offentlige utgifter har økt. Det må ses i lys av at staten har en stor inntektskilde i form av avkastningen på Statens pensjonsfond utland (SPU).
Enkelte utgifter knyttet til SPU kan vurderes tatt ut når man sammenligner offentlige utgifter med andre land. Det påløper rente- og skattekostnader i SPU som kan ses på som uunngåelige kostnader knyttet til det å ha en stor formue, eller utgifter til inntekts ervervelse. I 2024 summerte disse seg til 43,5 milliarder kroner. Tar vi disse ut, dempes Norges utgiftsandel noe de siste årene.
Skal man vurdere hvor stort beslag det offentlige legger på økonomiens ressurser, er det en god start å se på offentlig sysselsetting som andel av totalen. Blant OECD-land har Norge høyest andel sysselsatte i offentlig forvaltning. Andelen er lite endret siden tidlig 90-tall. Men noen land med relativt høyt skattetrykk, som Frankrike og Tyskland, har klart lavere andel offentlig ansatte enn Norge. Det skyldes blant annet at de har større innslag av offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester som utføres av ansatte i privat eller ideell sektor. I offentlige budsjetter dukker dette opp som stønader i naturalia, noe Frankrike og Tyskland bruker mer på enn nordiske land. Derfor bør man også se på offentlig konsum – som inkluderer både lønnskostnader og stønader i naturalia – når man skal vurdere det offentliges delaktighet i økonomien. Offentlig konsum som andel av innenlandsk sluttanvendelse er etter hvert nokså lik i Frankrike og Tyskland som i de nordiske landene.
Omfanget av og ambisjonene for offentlige tjenester varierer mye mellom OECD-land. Det er en viktig forklaring på forskjeller i skattetrykk og utgiftsnivå. Generelt er det en positiv sammenheng mellom omfang målt ved offentlig utgiftsnivå, og hvor fornøyde innbyggerne er med offentlige tjenester. Innbyggere i Norge er blant de mest tilfredse i OECD med grunnleggende offentlige tilbud som rettsvesen, helsevesen og utdanning.
Rapporten er finansiert av LO og Agenda.