EU har nylig foreslått karbontariffer (CBAM – Carbon Border Adjustment Mechanism) som en del av «fit for 55» politikken. Norges klimapolitikk er knyttet til EUs. Denne rapporten tar for seg de direkte og indirekte effektene av å innføre slike karbontariffer på norske industrisektorer og norsk økonomi. Formålet med karbontariffer er å motvirke mulig karbonlekkasje fra sektorer som er med i EU sitt kvotehandelssystem (EU ETS), som også Norge er en del av. Ved en karbontariff vil importører av varer til EU og Norge måtte kjøpe karbonsertifikater for alle klimagassutslippene til en pris som tilsvarer kvoteprisen i EU ETS. Hvis en produsent utenfor EU og Norge kan vise at den allerede har betalt en pris for karbonutslippene fra produksjonen av de importerte varene i et land utenfor EU, skal den tilsvarende kostnaden trekkes fra. I prinsippet bør en karbontariff dekke all import av produkter og varer som omfattes av EU ETS, inkludert når de brukes som innsatsvarer i sluttproduktet. EU foreslår at en karbontariff i utgangspunktet kun legges på direkte utslipp av CO2 fra bruk av fossile brensler i produksjonen.
For å analysere effekter av å innføre en karbontariff for Norge har prosjektet brukt Statistisk sentralbyrås verdens modell (SNOW Global), som er en global fler-region og fler-sektor generell likevektsmodell med Norge som eget land, basert på GTAP (Global Trade Analysis Project) data. Den regionale inndelingen dekker Norge og EU sammen med sentrale handelspartnere. Når det gjelder sektorinndelingen, er alle bransjer som er underlagt EU ETS og dermed en karbontariff eksplisitt representert. Effektene på norsk økonomi og industri av å innføre karbontariffer sammenlignes med en referansesimulering av verdensøkonomien i 2030 med vedtatt karbonpolitikk i EU og Norge og de nasjonalt fastsatte bidragene til utslippsreduksjoner (NDC-ene) under Parisavtalen for alle andre land og regioner. Gjeldende EU ETS inkluderer gratis kvoter basert på produksjon for bransjer med høy risiko for utflytting som sement, stål, aluminium, papir, glass, kjemikalier, raffinerte oljeprodukter og gjødsel. I EUs «fit for 55» politikk foreslås det at gratiskvoter skal avskaffes innen 2035.
Tre politikkscenarier analyseres: TARIFF-scenarioet som introduserer karbontariffer og fjerner alle gratiskvoter, NOLEAK-scenarioet hvor det ikke er noen eksplisitte anti-lekkasjetiltak, dvs. uten karbontariffer og gratis kvoter, og HYBRID-scenarioet der karbontariffen kun gjelder ved en sats på 50 prosent mens andelen gratis kvoter reduseres til 50 prosent. HYBRID-scenarioet representerer den planlagte utfasingen av gratiskvoter og innfasingen av karbontariffer. Vi finner at produksjonseffekten av å innføre karbontariffer som i TARIFF-scenarioet er positiv for ETS-sektorer som ikke mottar gratis kvoter i utgangspunktet, som elektrisitet (0.5 prosent) og mineralske produkter (0.4 prosent, mottar svært lite gratis kvoter), mens produksjonen faller i ETS-sektorer som i utgangspunktet mottar gratis kvoter, som raffinerte oljeprodukter og ikke-jernholdige metaller (-0.7 prosent), jern og stål (-0.7 prosent) og kjemiske produkter (-2 prosent) når gratiskvoter erstattes av karbontariffer på direkte utslipp. Effektene er ganske like for Norge og EU. Noe produksjon innenfor ETS-sektorene og tilhørende utslipp omfordeles fra Norge til EU. Globale utslipp faller svakt.
I HYBRID-scenarioet blir effektene på produksjonen for sektorene som pålegges karbontariffer liggende et sted mellom produksjonseffektene i referansesimuleringen og TARIFF scenarioet for de sektorene som har 100 prosent gratis kvoter i referansesimuleringen. Elektrisitet har står overfor 100 prosent karbontariff og ingen gratiskvoter i HYBRID-scenarioet siden de ikke har noen gratiskvoter i utgangspunktet, og de positive produksjonseffektene er de samme som i TARIFF scenarioet. De makroøkonomiske effektene er svært små både for Norge og EU i alle de tre scenariene.