I motsetning til andre store utslippskilder (slik som energiproduksjon og metallindustri) er ikke transportsektoren en del av det europeiske kvotemarkedet EU ETS. Klimapolitiske virkemidler rettet mot transport består ofte av en blanding av generelle virkemidler (som felles utslippspris) og sektorspesifikke reguleringer.
I denne artikkelen analyserer vi samspillet mellom slike delvis overlappende reguleringer i transportsektoren: et utslippstak på innenlandske ikke-kvotepliktige sektorer som medfører en felles utslippspris, og målet om at alle nye privatbiler skal være elbiler. Vi ser på virkningene på rensekostnader, utslipp og velferd i Norge i 2030.
Vårt bidrag til litteraturen er todelt. For det første analyserer vi kostnadene og virkningene av en aktuell politikk: de delvis overlappende klimareguleringene i transportsektoren i Norge. For det andre bidrar vi til metodeutviklingen ved å innlemme elbiler som et eksplisitt teknologivalg for husholdningers transportetterspørsel i en generell likevektsmodell (CGE-modell).
Vi finner at samspillet mellom felles utslippspris og det spesifikke målet for elbiler tredobler velferdskostnadene, sammenliknet med tilfelle der den samme utslippsreduksjonen i ikke-kvotepliktig sektor oppnås med kun felles utslippspris i 2030. For å nå målet om at alle nye privatbiler skal være elbiler i 2030 må dagens gunstige elbilpolitikk beholdes og forsterkes markant. Selv om utslippsprisen i dette tilfellet blir lavere, slik at man unngår å gjennomføre de dyreste tiltakene i resten av ikke-kvotepliktig sektor, blir kostnadene knyttet til at de ekstra utslippsreduksjonene i privat transport svært høye for samfunnet.
Velferdskostnadene tredobles, og fallet i BNP er dobbelt så stort i scenariet med overlappende politikk. Samfunnet vil tjene på at en større del av utslippsreduksjonene tas i andre sektorer, og at ikke alle må kjøpe elbil.