Dette innebærer at den opptjente pensjonsbeholdningen skal fordeles på antall år som pensjonist, bestemt av uttaksalder og forventet gjenstående levealder. Styrken i levealdersjusteringen vil fortsette å tilta i årene som kommer, som følge av en generell bedring av helse og lengre forventet levetid i befolkningen.

Med faste aldersgrenser har ikke pensjonsreformen i tilstrekkelig grad tatt høyde for at den stadig tiltakende effekten av levealdersjusteringen implisitt innebærer at man stadig må stå lenger i arbeid for å oppnå et tilfredsstillende pensjonsnivå. Dette vil skape et misforhold mellom den faktiske alderen hvor de fleste vil velge å ta ut pensjon og de aldersgrensene som pensjonssystemet har fastsatt. En annen svakhet ved faste aldersgrenser kan være at disse virker normdannende og dermed bremser utviklingen i avgangsalderen.

Samtidig kan ikke de tidligere arbeidsuføre tilpasse seg den tiltakende effekten av levealdersjusteringen i dagens system. De overføres til alderspensjon ved fylte 67 år, og får bare opptjening fram til 62 år. Dersom de arbeidsføre i framtiden tilpasser seg levealdersjusteringen ved å jobbe lenger, vil det oppstå et voksende gap mellom den alderspensjonen tidligere uføretrygdete vil få og den alderspensjonen arbeidsføre kan oppnå.

Minstepensjonen oppreguleres i takt med den alminnelige lønnsveksten, men fratrukket effekten av levealdersjusteringen, oppad begrenset til 0,75 prosent i et enkelt år. Dette innebærer at verdien av minsteytelsene vil bli gradvis redusert relativt til det alminnelige lønnsnivået i samfunnet. I årene etter reformen har dette stadig blitt motvirket gjennom «diskresjonære» tiltak for å heve minstenivået. Disse tiltakene kan anses som en form for skjerming av minsteytelsen.

En mulig løsning på disse utfordringene er å la aldersgrensene i pensjonssystemet gradvis øke knyttet opp mot veksten i levealder og levealdersjusteringen. Dette vil skape en balansert utvikling mellom den alderen de arbeidsføre bør jobbe til for å oppnå et tilfredsstillende pensjonsnivå, og det aldersintervallet pensjonssystemet peker på som det «mulige» aldersspennet å velge fra. Samtidig vil en slik omlegging kunne gi skjerming mot levealdersjusteringen for de uføre, dersom også aldersgrensene for de uføres overføring til alderspensjon og opptjening øker tilsvarende. En slik omlegging vil også til en viss grad kunne skjerme satsene for minsteytelsen mot levealdersjusteringen.

Rapporten dokumenterer de kvantitative effektene av en omlegging av pensjonssystemet hvis aldersgrensene heves over tid. Til dette benytter vi mikrosimuleringsmodellen MOSART. Det vil utvilsomt øke pensjonsutgiftene dersom man hever alle aldersgrensene. I hovedsak kommer dette av økte kostnader til pensjon til tidligere uføretrygdete og utbetaling av uføretrygd utover 67 år. Resultatene viser imidlertid at økte aldersgrenser delvis gir avkastning i form av høyere arbeidstilbud og dermed en høyere skattebase, som bidrar til å dempe de negative budsjetteffektene. Sammenlignet med en videreføring av dagens statiske aldersgrenser, men hvor minsteytelsen skjermes for levealdersjusteringen, er det betydelig mer effektivt samtidig å øke aldersgrensene. Dette kommer blant annet av at økte aldersgrenser fører til at flere oppnår egen opptjening som løfter dem over garantipensjon og minstepensjon.