Leiemarkedsundersøkelsen, 2010

Geografisk beliggenhet er en viktig forklaringsvariabel bak forskjeller i leienivåene. Oslo med Bærum har et leienivå som ligger klart over de andre regionene som inngår i LMU. Leien her er i gjennomsnitt nesten 1500 kroner høyere per måned enn samlet sett for Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø, der månedlig leie er på 6 512 kroner i gjennomsnitt. Andre byer med mer enn 20 000 innbyggere har en gjennomsnittlig månedlig leie på 5 677 kroner.

For diskusjon rundt LMU, se egen artikkel: Hva viser leiemarkedsundersøkelsen?

I Oslo og Bærum ligger gjennomsnittlig månedlig leie for to- og treroms utleieboliger på henholdsvis 7 252 og 9 097 kroner per måned. Til sammenligning er månedlig leie i tettsteder med mellom 2 000 og 20 000 innbyggere 4 402 og 5 036 kroner per måned for to- og treroms utleieboliger. På landsbasis er gjennomsnittlig månedlig leie for en toroms utleiebolig på 5 281 kroner, og en treroms utleiebolig ligger på 6 010 kroner.

LMU viser for øvrig at toromsboliger er de vanligste utleieobjektene i alle tettsteder med mer enn 20 000 innbyggere, i de mindre tettstedene er treromsboliger de vanligste utleieobjektene, mens i spredtbygd strøk er større boliger de vanligste utleieobjektene.

Boligstørrelse har betydning for kvadratmeterpris

Dersom utleieboligene i LMU grupperes etter boligstørrelse, målt i bruksareal, viser resultatene at leie per kvadratmeter faller jo større boligen er. På landsbasis har utleieboliger på 30-49 kvm en gjennomsnittlig årlig leie per kvadratmeter på 1 422 kroner, mens den tilsvarende leien for boliger i størrelsen 50-79 kvm ligger på 1 105 kroner. Større utleieboliger på 100-119 kvadratmeter har en gjennomsnittlig leie på 847 kroner i året per kvadratmeter.

Langvarige leieforhold har lavere leie

Ifølge LMU er leieforholdets lengde en viktig forklaringsfaktor til leienivået. For kontrakter inngått i 2010 og 2009 er gjennomsnittlig månedsleie 440 kroner høyere enn for leieforhold som startet for mellom to og seks år siden. Det kan ha sammenheng med at en utleier står overfor en risiko når han skal leie ut til en ny leietaker. Ved oppsigelse av en kontrakt vil det også være en risiko for at boligen blir stående uleid i en periode. I verste fall kan en utleier leie ut til en som ikke betaler og kanskje i tillegg påfører boligen skade. Jo lenger et leieforhold har fungert greit, jo lavere vil man normalt vurdere risikoen til å være.

Leiemarkedet i Norge domineres av relativt korte leieforhold, sannsynligvis fordi leieandelen er høyest blant yngre. I LMU 2010 er i overkant av 80 prosent av de registrerte leieforholdene inngått de siste seks årene.

Høyest leienivå i det private ikke-subsidierte markedet

LMU viser at relasjonen mellom leietaker og utleier har stor betydning for leienivået. På det norske leiemarkedet er det betydelige innslag av subsidierte leieforhold i form av utleie til familie og venner, i tillegg til store utleiere som kommuner og studentsamskipnader. Det private ikke-subsidierte markedet derimot består av private gårdeiere og gårdselskaper, eller andre private utleiere som leier ut boliger til andre enn familie eller venner. Felles for det ikke-subsidierte privatmarkedet er at leieforholdene avviker lite fra normale avtalevilkår.

Samlet sett dekker ikke-subsidierte private utleiere om lag 70 prosent av det totale leiemarkedet i Oslo og Bærum, og disse representerer i snitt de høyeste leiene i LMU. Gruppert etter antall rom viser LMU 2010 at leietakere i Oslo med Bærum betaler gjennomsnittlig 7 809 og 9 702 kroner for henholdsvis to- og treroms utleieboliger i denne delen av leiemarkedet.

Tabeller:

• Tabell 1 Gjennomsnittlig månedlig leie og årlig leie per kvadratmeter, etter sone og utleiekategori. Kroner. 1. kvartal 2010
• Tabell 2 Gjennomsnittlig månedlig leie og årlig leie per kvadratmeter, etter sone og antall rom. Kroner. 1. kvartal 2010