Økonomisk sosialhjelp, 2014

Veksten i økonomisk sosialhjelp var fortsatt sterk i 2014. Dette til tross for at den faktoren som erfaringsmessig påvirker nivået mest, arbeidsløsheten, lå uforandret på 3,5 prosent. En marginal tilbakegang i antall personer på kvalifiseringsprogram (KVP) kan bare forklare litt av det endrede bildet.

Månedlig utbetaling øker

Som i 2013 økte utbetalt beløp i faste priser mer enn antall mottakere. Med andre ord blir hver mottaker dyrere enn før. Antall stønadsmåneder per mottaker lå uforandret på 5,1, slik at det er den månedlige utbetalingen som har økt: 3 prosent oppgang regnet i faste priser.

Også i 2014 ser man en tendens til at noe flere mottakere hadde sosialhjelp som sin hovedinntekt, og disse vil nedenfor omtales som inntektsavhengige. Denne veksten innebærer økte utbetalinger da personer med sosialhjelp som hovedinntekt generelt mottar høyere månedsbeløp enn personer som bare har supplerende sosialhjelp.

Trass i et fortsatt høyt antall deltakere på KVP (9 300 ifølge NAVs tall) er tallet på sosialhjelpsmottakere nå nesten på nivå med 2005, et tidspunkt hvor ordningen med kvalifiseringsstønad ennå ikke fantes, og hvor også ledigheten lå klart høyere (4,6 prosent i AKU).

Dyr sosialhjelp i større byer

Hvor høy stønad brukerne får utbetalt, avhenger av det allmenne kostnadsnivået der de bor, noe som igjen har tydelig sammenheng med sentralitet og kommunestørrelse. Mottakere bosatt i byer med over 50 000 innbyggere kunne i 2014 regne med å få utbetalt nesten dobbelt så mye som personer i kommuner med under 5 000 innbyggere.

Den største andelen sosialhjelpsmottakere finner vi fortsatt i Finnmark med 4,7 prosent per 100 innbyggere. Deretter fulgte Østfold med 4,4 prosent. Andelen var som året før minst i Møre og Romsdal med 2,2 prosent.

Når det gjelder mottakernes alder, ser vi at tendensen til en viss forskyvning mellom aldersgruppene fortsetter. I løpet av den siste tiårsperioden er andelen mottakere under 20 år gått noe tilbake, mens det år for år blir relativt flere i gruppen 20-29 år. Også om vi sammenligner aldersgruppene 30-39 år og 40-49 år, ser vi en tendens til noe eldre mottakere i tiårsperioden. I alt 37 prosent av mottakerne er nå under 30 år, mens 18 prosent er 50 år og over.

Synkende andel enslige mødre blant mottakerne

Enslige menn utgjorde 39 prosent av mottakerne i 2014, og enslige kvinner 23 prosent. 14 prosent var enslige forsørgere, 12 prosent var par uten barn og 11 prosent par med barn. Sammenlignet med 2005 er det bare små forskyvninger mellom gruppene, det er relativt sett blitt litt flere enslige kvinner og litt færre enslige mødre.

7 300 personer mottok sosialhjelp i mer enn én kommune. 92 prosent av disse mottok hjelp i to kommuner, mens det i motsatt ytterkant var rundt 30 personer som fikk hjelp i fem kommuner eller mer.

Færre i heltids-, og flere i deltidsarbeid

Ser vi alle sosialhjelpsmottakere under ett, er det over tid blitt litt færre som er i ordinær heltidsstilling, tallet er nå kun 5,4 prosent. Det blir imidlertid tilsvarende flere i deltidsstilling, slik at andelen mottakere som er i ordinært arbeid, holder seg noenlunde uendret på 12,5 prosent. Omtrent like mange er under utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak, også dette er på nivå med 2013. Andelen yrkespassive var svakt økende til 68 prosent. Når det gjelder sambruken av sosialhjelp og trygd, gikk 14 prosent av sosialhjelpsmottakerne på arbeidsavklaringspenger og 9 prosent på uføreytelser.

Som året før var den tydeligste endringen i mottakernes arbeidssituasjon at forholdsvis flere var på introduksjonsprogram (6,1 prosent av totalen), og litt færre var på kvalifiseringsprogram: 3,2 prosent.

3 prosent hadde fått utarbeidet individuell plan etter lov om sosiale tjenester i NAV § 28. Rett til slik plan har den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, og planen skal utformes i samarbeid med brukeren.

Fortsatt økende andel med sosialhjelp som hovedinntekt

Andelen mottakere med sosialhjelp som sin viktigste inntektskilde var synkende i perioden 2006-2011, men økte i hvert av de to følgende år med et halvt prosentpoeng. Denne økningen tilsvarte nedgangen i antall med kvalifiseringsprogram som hovedinntekt, en ordning som nettopp retter seg mot personer med langvarig sosialhjelpsavhengighet. I 2014 økte den inntektsavhengige gruppen med ytterligere et halvt prosentpoeng til 41,2 prosent av alle mottakere. Sammenhengen med utviklingen i kvalifiseringsstønad ser ut til å være svakere i 2014 enn de to foregående år, fordi økningen i antall inntektsavhengige (2 500 personer) er klart sterkere enn den beskjedne nedgangen i antall med kvalifiseringsstønad som hovedinntekt. Sosialhjelp som hovedinntekt er fortsatt vanligst blant enslige menn under 20 år, med 64 prosent.

Innvandrere med sosialhjelp er noe eldre

Tallet på innvandrere med sosialhjelp økte med 8,6 prosent fra 2013 til 2014, og utgjør nå 37 prosent av alle sosialhjelpsmottakere. I tillegg utgjorde norskfødte med innvandrerforeldre 1 prosent av alle mottakere, og personer med uoppgitt innvandringskategori 0,7 prosent, disse siste er i hovedsak personer som ennå ikke har fått norsk fødselsnummer. Økningen i antall innvandrere med sosialhjelp må ses i sammenheng med at også innvandrerbefolkningen vokste sist år, med 5,7 prosent.

Innvandrere som får utbetalt sosialhjelp, er noe eldre enn andre sosialhjelpsmottakere. Aldersgruppene under 30 år utgjør 31 prosent av innvandrermottakerne, mot 40 prosent av mottakerne i befolkningen ellers. I gruppen 30-39 år er forholdet motsatt, slik at mottakere over 40 år er prosentvis jevnt representert i de to gruppene. Når det gjelder norskfødte med innvandrerforeldre, er disse naturlig nok jevnt over yngre enn andre sosialhjelpsmottakere, andelen mottakere under 30 år er her nær 80 prosent.

Utbetalingene utgjør 45 prosent av alle sosialtjenesteutgiftene

Når det gjelder kommunalt ansatte i sosialtjenesten, ble 41 prosent av årsverkene utført av sosionomer og barnevernspedagoger, mot 43 prosent i 2013. Flere årsverk enn før (26 prosent) ble utført av personer med annen lavere høgskoleutdanning og av personer med høyere grad (9 prosent).

Kommunenes driftsutgifter til sosialtjenester utgjorde i 2014 12 milliarder kroner netto. Av utgiftene utgjorde økonomisk sosialhjelp 45 prosent, mens råd, veiledning og sosialt forebyggende arbeid stod for 34 prosent. Nettoutgiftene til rusmiddeltiltak gikk ned, og utgjør nå under 15 prosent, mens arbeidsrettede tiltak utgjør 6 prosent.

5 000 sosialhjelpsmottakere uten ordinær bolig

I 2014 ble det for første gang innhentet data om sosialhjelpsmottakernes boforhold. Over halvparten (51 prosent) bodde i leid privat bolig, 29 prosent leide hos kommunen, mens 8 prosent eide boligen selv. 4 prosent, eller 5 000 mottakere, var uten ordinær bolig. Dette omfatter blant andre bostedsløse

• som helt mangler bolig,
• som bor midlertidig hos venner/familie,
• som bor i akutt eller i midlertidige botilbud.

De øvrige 7 prosent av sosialhjelpsmottakerne hadde annen eller uoppgitt boform.

Boforholdene varierer tydelig med kommunestørrelse: I 90 kommuner var det 20 prosent eller flere av mottakerne som eide boligen selv. Blant disse kommunene finner vi bare én med over 10 000 innbyggere, og 5 av 6 hadde færre enn 4 000 innbyggere. Ser vi på innslaget av bostedsløse mottakere i de samme kommunene, var det bare 3 kommuner hvor denne gruppen utgjorde mer enn 3 personer. I kommunene med over 50 000 innbyggere er bildet motsatt: I 12 av 15 slike kommuner er gruppen bostedsløse større enn gruppen som eide sin egen bolig. Disse 15 kommunene omfattet 62 prosent av de bostedsløse mottakerne, mens de til sammenligning hadde 40 prosent av sosialhjelpsmottakerne totalt. 168 kommuner hadde ingen bostedsløse mottakere overhodet.

Sosialhjelp og kvalifiseringsstønad kan utbetales samtidig

Kvalifiseringsstønaden (KVP) ble innført i 2007 for å motvirke langtidsmottak av sosialhjelp. Fra et toppunkt i 2011 har antall deltakere i programmet vært noe avtakende og lå ifølge NAVs tall på 9 300 deltakere i 2014, som er drøyt 200 færre enn året før.

Kvalifiseringsstønadens formål var å bringe sosialhjelpstallene ned, og især antall langtidsmottakere. Det er derfor av interesse å fastslå hvordan avhengigheten av sosialhjelp påvirkes av KVP-deltagelsen.

Når vi i sosialhjelpsbefolkningen finner 4 050 personer med kvalifiseringsstønad som arbeidssituasjon ved sin siste kontakt med sosialkontoret, betyr det at nesten halvparten av KVP-deltakerne mottok sosialhjelp samme år – det vil si før, under eller etter deltakelsen i programmet. På måletidspunktet var kvalifiseringsstønaden hovedinntekten for 84 prosent av disse.

Selv om målgruppen for KVP først og fremst var langtids sosialhjelpsmottakere, har i alle år stort sett bare omkring 50 prosent av deltakerne i praksis hatt sosialhjelp som sin viktigste kilde til livsopphold før de tok fatt på programmet. Dette var tilfellet også i 2014, i tillegg kommer personer som hadde mottatt supplerende sosialhjelp, slik at i alt 61 prosent var sosialhjelpsmottakere ved programmets start.

Det forekommer også en viss sambruk av sosialhjelp og kvalifiseringsstønad underveis i programmet. I 2014 fikk 9 prosent sosialhjelp til livsopphold samtidig med at de mottok kvalifiseringsstønad. 10 prosent av deltakerne fikk sosialhjelp som en engangsstønad og 6 prosent til dekning av spesielle utgifter knyttet til programmet. Samme person kan ha fått flere av disse stønadene.

Av 2 800 KVP-deltakere som fullførte programmet i 2014, gikk 20 prosent tilbake til sosialhjelp som sin viktigste inntekt, mens 7,5 prosent fikk sosialhjelp i påvente av avklaring om/søknad om uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger, mens for 13 prosent var stønadssituasjonen ukjent. De øvrige 60 prosent – antagelig tillagt en del personer der stønadssituasjonen ikke er kjent – skal altså i utgangspunktet være ute av sosialhjelpssystemet. Det er viktig å minne om at dette er tall basert på dem som fullfører programmet eller avslutter program etter avtale, som altså utgjør 30 prosent av tallet på deltakere det enkelte år. Den gruppen som hadde 50 prosent sosialhjelpsavhengighet ved programstart, er altså ikke den samme som den som hadde en avhengighet på 20 prosent etter programmet.

Mindre til rusmiddeltiltak, mer til krisesenter

Sosialstatistikken dekker også andre sider ved den kommunale tjenesteytingen enn økonomisk sosialhjelp. Når det gjelder tilbud til rusavhengige, kartlegges også hvordan kommunen ivaretar deler av sitt ansvar etter rusreformen. Kommunen yter her midlertidige tiltak i påvente av spesialisert behandling, og i 2014 ble det rapportert om nesten 1 350 slike vedtak, eller noe færre enn året før. Når det gjelder kjøp av heldøgns bo-/omsorgstiltak til rusavhengige fra leverandører utenfor kommuneforvaltningen, lå også disse tallene litt lavere enn i 2013. I alt oppga kommunene å ha truffet 850 slike vedtak siste år. Også kommunens netto utgifter til ordinær, kommunale tiltak for rusmiddelmisbrukere viste en nedadgående tendens, med 6 prosent lavere utgifter i 2014.

Kommunenes utgifter til krisesenter økte med 12 prosent til 321 millioner kroner. 5 av 6 kommuner oppga å ha høyere utgifter til krisesenter i 2014 enn året før. 60 kommuner oppga å ha organisert krisesentertilbud til kvinner gjennom privat leverandør, og 61 kommuner rapporterte det samme når det gjaldt krisesentertilbud til menn. I alt 123 kommuner oppga å være tilknyttet krisesenter som disponerte egne plasser for menn.

Mest gjeldsrådgivning til personer uten sosialhjelp

Ser vi på kommunens bruk av økonomisk rådgivning, mottok 11 700 eller 9 prosent av sosialhjelpsmottakerne slik bistand i 2014. Dette omfatter rådgivning ved midlertidig og varig betalingsudyktighet. I 46 kommuner hadde mer enn halvparten av mottakerne fått slik rådgivning, med ett unntak (Arendal) er alle disse små og mellomstore kommuner.

Tjenesten gis også til andre av sosialtjenestens brukere enn dem som mottar sosialhjelp. I alt 16 700 personer mottok slik rådgivning uten samtidig å motta sosialhjelp. I alt ble det utført 347 årsverk knyttet til gjeldsrådgivning i kommunene, 11 prosent flere enn året før. Bare 30 mindre kommuner oppga å ikke ha årsverk til denne tjenesten, mens det i hele 124 kommuner ikke var noen sosialhjelpsmottakere som hadde fått slik rådgivning.