Sosial mobilitet er i seg selv ikke tema i denne rapporten, men påvirkes jo av inntekts- og formuesforhold. I rapporten har vi konsentrert oss om noen overordnede indikatorer og vi undersøker ikke årsaksforhold.
De underliggende spørsmål som ønskes belyst, er hva entreprenørskap har å si for innvandreres inntekts- og formuesforhold, etablering av foretak blant innvandrerbefolkningen og foretakenes overlevelse og vekst, samt innvandreres bidrag til samlet verdiskaping, sysselsetting mm. i egenskap av å eie næringsvirksomhet.
Vi ser både på innvandrere under ett, og i noen sammenhenger også på ulike grupper av innvandrere etter kjønn, innvandringsgrunn og landbakgrunn. Med «entreprenørskap» i denne sammenhengen sikter vi til å eie eget foretak (personlig eid eller aksjeselskap).
Vi finner at entreprenørskap i gjennomsnitt lønner seg, i form av høyere samlet inntekt og høyere formue for eiere i næringslivet enn i befolkningen sett under ett. Dette gjelder for begge kjønn og alle aldersgrupper og det gjelder også for innvandrere. Imidlertid tjener bedriftseiere som er innvandrere i gjennomsnitt mindre enn andre eiere.
Aksjeselskaper med minst én innvandrer på eiersiden står for rundt 12-13 prosent av antall selskaper, men bare rundt 6 prosent av sysselsettingen, 3,5 prosent av lønnskostnadene og 2,5 prosent av verdiskapingen. Denne disproporsjonaliteten indikerer at aksjeselskaper med innvandrere på eiersiden oftere drives i mindre skala og med lavere lønn til de ansatte.
Entreprenørskap blant innvandrere viser en økende tendens og foretak som er drevet av innvandrere synes like levedyktige som andre foretak, når man kontrollerer for valg av organisasjonsform.