Fra Historisk statistikk 1994
Befolkning
Folkemengde
Folketellinger var lenge viktigste kilde for opplysninger om befolkningen, både om total folkemengde og om folkemengdens fordeling etter bosted og demografiske kjennemerker. Ved å benytte statistikk over fødsler, dødsfall og flyttinger, kunne en på grunnlag av tellingsresultatene beregne folketallet også for år mellom tellingene. Etter at Norge fikk et sentralt personregister midt i 1960-årene, har registeret vært hovedkilde for oppgaver til statistikk over folkemengdens størrelse og sammensetning.
Folketellinger
Den første folketellingen i Norge ble holdt i 1769. Men allerede i årene 1664-1666 ble det holdt en telling av alle menn i bygdene, unntatt i Finnmark. En liknende telling ble holdt i 1701. Manntallslistene fra begge disse tellingene er ufullstendige. De er likevel brukt til å beregne det totale folketallet i landet i tellingsårene.
Regelmessige folketellinger fikk vi først fra 1801. Tellingen det året ble etterfulgt av en ny telling i 1815, og deretter fulgte en telling hvert tiende år til og med 1875. For å komme i takt med tellingene i andre land, ble neste folketelling gjennomført i 1890. Siden har det vært holdt folketellinger hvert påbegynt tiår. Den planlagte tellingen i 1940 ble imidlertid på grunn av krigen utsatt til 1946.
Tellingen i 1801 og alle tellinger fra og med 1865 har vært nominative, dvs. at de innhentede opplysningene var knyttet til navnet på hver enkelt person. Til og med 1970 ble det benyttet tellere som leverte ut spørreskjemaene og samlet dem inn igjen. Ved tellingene i 1980 og 1990 ble skjemaene sendt ut og returnert i posten.
Ved de siste tellingene har behovet for å få opplysninger på spørreskjema blitt mindre ved at opplysninger i administrative og statistiske registre er utnyttet. Dette var særlig tilfelle ved tellingene i 1980 og 1990, der spørsmålene på skjemaene vesentlig gjaldt sysselsetting og yrke, arbeidsreiser, husholdningssammensetning, boliger og boforhold. Opplysninger om kjønn, alder, ekteskapelig status, familietilknytning, statsborgerskap og bosted ble hentet fra Det sentrale personregister, mens opplysninger om blant annet utdanning og inntekt ble tilført tellingsmaterialene fra andre registre.
Ved folke- og boligtellingen i 1990 ble opplysninger som ikke kunne tas ut fra registre, beregnet på grunnlag av oppgaver hentet inn fra et representativt utvalg som i gjennomsnitt for landet utgjorde vel 28 prosent av befolkningen.
Før 1970 gav folketellingene oftest tall for både hjemmehørende (de jure) og tilstedeværende (de facto) befolkning. Ikke alle fordelinger ble beregnet etter begge definisjoner. Fordi de senere tellingene bare gav de jure-tall, har dette vanskeliggjort oppdateringen av noen tallserier. Andre definisjonsulikheter og forskjeller i beregningsmåter kan dessuten gjøre at tall for samme størrelse i to ulike tabeller kan ha mindre avvik.
Resultatene fra folketellingen i 1769 ble trykt for første gang i 1980 (NOS Norges første folketelling 1769). Samme år ble tall fra tellingen i 1801 nyutgitt av Statistisk sentralbyrå (NOS Folketeljinga 1801), etter at alle individdata var blitt dataregistrert og lagt til rette ved Universitetet i Bergen. Resultatene av senere folketellinger er også publisert i serien NOS, som regel er det for hver telling utgitt flere emne-orienterte hefter. Det er dessuten utgitt en rekke spesialanalyser av folketellingsdata i andre av SSBs publikasjonsserier.Det sentrale personregister
I perioden 1964 - 1966 ble det på grunnlag av folketellingen i 1960 bygget opp et sentralt register (Det sentrale personregister) med folkeregisteropplysninger for alle bosatte i landet. Registeret skal tjene både administrative og statistiske formål. Et 11-sifret nummer, kalt "fødselsnummer" ble innført som identifikasjon. Registeret blir administrert av Sentralkontoret for folkeregistrering, som i 1991 ble overført fra Statistisk sentralbyrå til Skattedirektoratet.
Det sentrale personregister er blitt benyttet som kilde for statistikk over folkemengden fra og med 1968. Siden har registeret gitt grunnlag for utarbeiding av årlige statistikker over befolkningen og dens sammensetning etter kjønn, alder, ekteskapelig status og bosted. Slike opplysninger var tidligere bare tilgjengelige ved hver folketelling, bortsett fra en oversikt pr 1. januar 1956 bygd på en opptelling i folkeregistrene. Den registerbaserte statistikken ble utvidet til også å omfatte bosattes statsborgerskap og fødeland fra henholdsvis 1975 og 1986.
Andre kilder
Tallene fra før 1970 i tabellene 3.4-3.6 bygger på beregninger basert på folketellingene og tall for fødte, døde og flyttinger i årene mellom. De er hentet fra publikasjonene NOS Norges Folkemængde fordelt på de enkelte aldersaar 1846-1901, NOS Historiske tabeller over folkemengde, giftermål og dødsfall 1911-1976 og RAPP Kohort-dødeligheten i Norge 1846-1980.
Ved hjelp av utvalgstellinger får vi opplysninger om folkemengdens fordeling etter egenskaper som ikke kan hentes fra registre og som det heller ikke har vært plass til å ta med i folketellingene. Opplysningene om samboerforhold i tabell 3.8 er således basert på beregnede totaltall fra tre utvalgsundersøkelser.
Befolkningens vekst
I 1665 bodde det 440 000 mennesker i Norge, og folketallet vokste bare langsomt til den første millionen var nådd, i 1822. Omtrent på dette tidspunkt kan vi si at befolkningsveksten i Norge "tok av", med en fordobling i løpet av de neste 68 årene fram til 1890. Veksten fortsatte inn i det nye århundre, 3 millioner ble nådd i 1942 og 4 millioner i 1975. Siden er veksten kraftig dempet, folketallet passerte 4,3 millioner i 1993.
Gjennom hele 1700-tallet var det store svingninger i dødeligheten, men bare i spesielle år var tallet på døde høyere enn tallet på fødte. Omkring 1815 inntraff en markert reduksjon og stabilisering av dødeligheten. Samtidig nådde fruktbarheten, som hadde vært relativt lav siden århundreskiftet, igjen sitt tidligere høye nivå. Norge fikk dermed en periode med stort fødselsoverskudd og sterk befolkningsvekst fram til begynnelsen av 1900-tallet. Et nytt, sterkt fall i dødeligheten satte inn mot slutten av 1800-tallet og gav ytterlige vekstimpulser. Uten en betydelig utvandring fra 1860-årene av, ville befolkningsveksten ha vært enda sterkere enn den ble. Fram mot århundreskiftet begynte også fruktbarheten å falle. Tallet på fødsler stagnerte, mens levealderen stadig økte. Folketallet har fortsatt å vokse helt fram til i dag.
Mens utviklingen i samlet folketall er en direkte følge av utviklingen i fødsler, dødsfall og flyttinger, er virkningene på aldersfordelingen atskillig mer komplisert. På ethvert tidspunkt er befolkningens aldersfordeling et resultat av utviklingen over et lengre tidsrom i hver av faktorene. Endringene i det 20. århundre har vært preget av fruktbarhetsfallet, økningen i levealder og bortfallet av masseutvandringen fra slutten av 1920-årene. Alt i alt har utviklingen ført til en betydelig aldring av befolkningen. Andelen under 16 år endret seg lite på 1800-tallet, men sank fra 37 prosent i 1910 til 30 prosent i 1930. I 1990 var prosenten kommet helt ned i 20. Andelen på 67 år og over steg allerede fra midten av 1800-tallet, fra vel 4 1/2 prosent til vel 6 1/2 prosent i 1900 og nesten 14 1/2 prosent i 1990. Aldersgruppen 16-66 år økte fra 56 prosent i 1900 til 69 prosent i 1940. Etter å ha ligget omkring 63 prosent et par tiår siden slutten av 1950-årene, har andelen igjen økt til vel 65 prosent i 1990.
Fødte, døde, ekteskap og flyttinger
Statistikken over fødsler, dødsfall og inngåtte ekteskap ble fram til slutten av 1960-årene utarbeidet på grunnlag av oppgaver som geistlige embetsmenn var pålagt å sende inn helt siden 1685. Noen fast form hadde ikke rapportene før i 1735, og først i 1775 ble det fastsatt et bestemt skjema ved rapporteringen.
I samsvar med lov om folkeregister fra 1946 ble det i hver kommune opprettet et folkeregister over alle bosatte i kommunen. Folkeregistrene ble oppdatert ved at de fikk meldingene om fødsler, dødsfall, vigsler mv. Flytting skulle meldes til folkeregisteret på innflyttingsstedet i samsvar med folkeregistreringens regler. Alle meldinger ble sendt videre til Statistisk sentralbyrå, som dermed kunne sette opp årlige "befolkningsregnskap" og beregne langt sikrere folketall enn tidligere for tidspunkter mellom folketellingene. Etter at Det sentrale personregister var etablert i 1960-årene, sendte folkeregistrene meldingene om fødsler, dødsfall, vigsler, skilsmisser, separasjoner og flyttinger til dette registeret, som dermed ble den dominerende kilden for løpende befolkningsstatistikk. Det finnes en rekke publikasjoner med tabeller og analyser over fødsler, dødsfall, vigsler og vandringer bakover mot 1735. Disse er omtalt i tekstavsnittet i NOS Historisk statistikk 1968. Det er blitt påvist feil i det eldste datamaterialet for fødsler, dødsfall og vigsler, særlig for enkelte år før 1770. Denne publikasjonen inneholder således en del endrede tall for årene 1735-1815 i forhold til 1968- og 1978-utgavene av Historisk statistikk.
Tidsseriene i dette kapitlet har en del brudd, mest på grunn av ulik definisjon av alder. I statistikk over befolkningsendringer ble det fram til og med 1960 nesten alltid benyttet alder ved utgangen av året, altså hendelsesår minus fødselsår. Men fra og med 1961 er alder ved hendelsen mest brukt ved publisering. Slike brudd i tidsseriene får størst konsekvenser for de yngste og de eldste aldersgruppene.
Fødsler
Inntil 1865 sendte prestene bare summariske oppgaver over fødsler, dødsfall og vigsler. I 1866 ble prestene pålagt å sende nominative oppgaver i form av utskrifter fra kirkebøkene. For fødsler ble det fra 1916 innført sivil registrering med sogneprestene som registerførere. Meldeplikten gjelder både levendefødte (barn som viser livstegn ved fødselen) og dødfødte. Melding om fødsel har fra 1968 blitt sendt fra fødeavdelingen (jordmor/lege) til folkeregisteret i morens bostedskommune. Fra 1983 er den sivile registreringen av fødte overlatt til folkeregisteret.
Tabell 3.19 har opplysninger om gjennomsnittlig faktisk oppnådd barnetall pr kvinne ved fylte 50 år for ulike fødselskull av kvinner (kohortfruktbarhet). Den viser dermed noe annet enn tabell 3.16, som gir beregnet antall barn pr kvinne ut fra fruktbarheten i inneværende periode (periodefruktbarheten).
Fram til århundreskiftet økte det årlige tallet på levendefødte noenlunde i takt med økningen i folketallet. Da stoppet veksten, og i størstedelen av perioden fra 1900 til 1993 har det årlige fødselstallet ligget nær 60 000. Men i to perioder, 1925-1943 og 1975-1988, var tallene lavere og noen få år hadde fødselstall opp i mot 70 000.
Det første store fallet i fødselstallet fant sted fra 1923 til 1933, da tallet sank fra 62 000 til 42 000. Det nådde ikke opp i over 60 000 igjen før i 1944. Da steg det til gjengjeld helt til 70 700 i 1946, det første året etter Norges frigjøring. Dette er det største barnekull som noen gang er født her i landet. En ny sterk nedgang i fødselstallet kom etter at det hadde ligget høyt i årene 1965 til 1969. Fallet kom gradvis, og tallet stabiliserte seg først fra 1977 på et nivå rundt 50 000 fødsler pr år. Etter 1985 steg det årlige fødselstallet på nytt, og fra 1989 har det igjen ligget på et nivå rundt 60 000.
Fødselstallet bestemmes av tallet på kvinner i fødedyktig alder og deres fruktbarhet. Den relative stabilitet i nivået for fødselstallet i vårt århundre
skyldes at et sterkt fall i fødselsratene er blitt motvirket av et økende antall kvinner i fødedyktig alder.
Et uttrykk for fruktbarheten i et bestemt år er samlet fruktbarhetstall (periodefruktbarhet). Dette tallet viser hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt ville føde i løpet av sin fødedyktige periode, hvis årets aldersspesifikke fødselsrater var permanente. I dette århundre har samlet fruktbarhetstall sunket fra vel 4 til godt under 2. Hvis samlet fruktbarhetstall blir liggende under 2 over en lengre periode, vil befolkningen avta medmindre den kan opprettholdes gjennom immigrasjon.
Fra før århundreskiftet og helt fram til midten av 1970-årene sank morens gjennomsnittsalder ved fødselen, fra omkring 33 til 26 år. Til å begynne med var nok dette en følge av at hver kvinne fikk færre barn, slik at hun gjorde seg ferdig med fødslene tidligere i livet. Men den økonomiske framgangen i 1950- og 1960-årene som førte til lavere alder ved ekteskapsinngåelse, førte også til lavere alder ved første fødsel. De nye trendene i familiedanningsmønsteret som satte inn fra slutten av 1960-årene, førte igjen til eldre førstegangsmødre. Siden da har kvinnens gjennomsnittsalder ved førstefødsel økt jevnt og var i 1993 om lag 2 1/2 år høyere enn i 1970. Gjennomsnittsalderen når alle fødsler regnes med har steget omtrent like mye og var 28 1/2 år i 1993.
Kvinner som var født tidlig i forrige århundre, fikk i løpet av sitt liv gjennomsnittlig vel 4 1/2 barn. Dette tallet, kohortfruktbarheten, sank til rundt 2 for årskullene fra de første tiår etter 1900, og lå under reproduksjonsnivået for årskullene fra 1893 til 1922. For årskullene fra 1925 til 1940 lå tallet rundt 2 1/2, men det har siden sunket, slik at ingen av de årskull som er født fra 1950 til slutten av 1960-årene ser ut til å ville reprodusere seg selv.
Nedgangen i fruktbarhet skyldes først og fremst at hver kvinne føder færre barn. Så sent som i 1930 var over 40 prosent av de nyfødte morens barn nummer 4 eller høyere. I 1990 var denne prosenten under 10. De store barneflokkene er etter hvert blitt en sjeldenhet. Men tallet på barnløse kvinner har gått ned.
Dødsfall
Melding om dødsfall blir sendt fra skifterett (lensmann) til sognepresten på begravelsesstedet, fra 1970 også med kopi til folkeregisteret. Dødsfall blant nordmenn i utlandet blir meldt av Utenriksdepartementet/Sjøfartsdirektoratet. Siden 1939 har det også eksistert en medisinsk erklæring om dødsfall, som blir sammenholdt med den sivile meldingen før endelig statistikk over døde utarbeides.
Fram til 1814 var dødelighetsmønsteret i Norge preget av store svingninger, med dødsrater mellom 20 og 30 promille av folkemengden de fleste år, men også med kriseår, da tallet kunne komme langt over 30 promille. Etter nedgangen i 1814, da nivået kom under 20 promille, forsvant også de store krisetoppene. En moderat nedgang skjøt fart mot slutten av århundret og fortsatte fram til ca. 1953 da det årlige tallet på døde var 8 1/2 promille av folkemengden.
I årene fra 1820 til 1850 svarte dødeligheten til en gjennomsnittlig levealder for kvinner og menn under ett på 46 år. Tallet passerte 50 omkring 1890, og var i 1991/92 steget til 77 år. Utviklingen har vært nokså jevn fra århundreskiftet fram til tiden etter 2. verdenskrig. Da avtok tilveksten, mer for menn enn for kvinner. Mens forventet levealder for kvinner fram til 1955 var 3 - 3 1/2 år høyere enn for menn, har forskjellen de siste år ligget på vel 6 år.
Dødeligheten har gått ned i alle aldere, men fallet har vært spesielt sterkt blant spedbarn. Fra et nivå der omkring 1 av 10 nyfødte døde i første leveår, sank spedbarnsdødeligheten til 1 av 20 i 1920-årene. Siden slutten av 1970-årene dør i gjennomsnitt 1 av 100 nyfødte i første leveår (i 1993 1 av 200).
Vigsler, skilsmisser og separasjoner
Statistikken over inngåtte ekteskap omfatter også vigsler foretatt av prest eller forstander i trossamfunn utenfor Den norske kirke eller av borgerlig vigselsmann. Disse vigslene ble før 1965 meldt til sogneprestene og registrert i kirkebøkene. Melding om vigsel er fra 1965 blitt sendt fra vigselsmannen direkte til folkeregisteret der kvinnen er bosatt ved vigselen, eventuelt også til registeret i mannens bostedskommune.
Skilsmisse og separasjon blir gitt ved bevilling av fylkesmannen eller av de lokale domstolene. Meldinger blir sendt til det folkeregisteret hvor kvinnen er registrert bosatt, eventuelt også til registeret i mannens bostedskommune.
Tallet på inngåtte ekteskap har i alle år vært følsomt for variasjoner i de økonomiske forhold, men slik at nedgang i dårlige år ble kompensert i gode. Slik sett var giftermålsmønsteret i Norge nokså stabilt fram til midt i 1930-årene. Da begynte en oppgang i giftermålshyppighetene som ble særlig sterk og langvarig for aldersgruppene under 30 år, og som for disse fortsatte helt til begynnelsen av 1960-årene.
Gjennomsnittsalder ved første gangs giftermål for menn sank med 4 år fra 29 år i slutten av 1940-årene til 25 år i slutten av 1960-årene. For kvinnene var nedgangen 3 1/2 år, fra 26 1/2 år til 23 år. Utviklingen betydde en radikal endring i befolkningens fordeling etter ekteskapelig status. Andelen aldri gifte menn i aldersgruppen 30-34 år sank fra 1/3 til under 1/5, og for kvinner sank denne andelen fra 1/4 til under 10 prosent.
Fra begynnelsen av 1970-årene gjorde nye utviklingstendenser seg gjeldende. Økningen i giftermålshyppighet for aldersgruppene under 30 år ble avløst av et fall som har brakt ratene under de laveste tall som er registrert tidligere. Det nye trekk i bildet er utbredelsen og den sosiale aksept av samliv uten vigsel. Foreløpig finner vi samboende vesentlig i alderen fra 20 til 30 år; om lag 1/3 av kvinnene og 1/4 av mennene i denne aldersgruppen er samboere. Til gjengjeld har andelene av gifte gått kraftig ned. Det er foreløpig uvisst om samboerskapene stort sett vil gå over til ekteskap, bli permanente eller bli oppløst.
Utbredelsen av samliv uten vigsel har vært fulgt av en sterk oppgang i andelen fødsler utenfor ekteskap. Andelen, som nådde maksimumstall opp mot 10 prosent i siste halvdel av 1800-tallet, var 6 prosent i 1946, falt så til et minimum på 3 1/2 prosent i 1955, og har siden steget kraftig, til 44 prosent i 1993. En overveiende andel av barn som nå blir født utenfor ekteskap fødes i stabile samboerforhold. Under 10 prosent av alle barn som fødes blir registrert som barn av "alenemødre".
Tallet på skilsmisser har økt fra noe over 100 pr år ved århundreskiftet til vel 1 000 ved krigsutbruddet i 1940 og videre til over 10 000 pr år etter 1990. Stigningen har vært særlig sterk etter 1970. Ut fra skilsmissemønsteret omkring 1990 er det under bestemte forutsetninger beregnet at 45 prosent av alle inngåtte ekteskap vil bli oppløst ved skilsmisse. Fremdeles er det allikevel mer enn dobbelt så mange ekteskap som blir oppløst ved den ene ektefelles død som ved skilsmisse.
Vandringer - flyttinger
De historiske dataene om vandringer gjelder bare utvandring til andre verdensdeler ("oversjøiske land"). Opplysningene ble først innhentet fra lensmennene og fogdene i landdistriktene og fra politimestrene i de kystbyene emigrantene drog fra, seinere fra politiets emigrantkontorer. Politiets oppgaver ble sløyfet fra og med 1966. Årlige totaltall for utvandrede i perioden 1825-1965 finnes i tabell 3.13., mens et sammendrag med fordeling på bestem- melsesland er gitt i NOS Historisk statistikk 1968, tabell 33.
Fra 1951 fikk vi en mer omfattende statistikk over flytting. Opprettelsen av folkeregistrene gjorde det mulig for Statistisk sentralbyrå å utarbeide statistikk over flyttinger, både mellom norske kommuner og fra og til utlandet. Flytting er her definert som registrert skifte av bosted. Likevel er flytting innen kommunen holdt utenfor statistikken. I samsvar med reglene i lov om folkeregistrering fra 1970, som avløste loven fra 1946, skal den som flytter melde fra til folkeregisteret i innflyttingskommunen innen 8 dager. Dette gjelder også ved flytting fra utlandet til en norsk kommune. Personer som forlater landet har plikt til å varsle utflyttingskommunen. Flytting, så vel fra som til utlandet, skal meldes dersom personen "har til hensikt" at oppholdet skal vare minst 6 måneder.
Statistikken over flyttinger er generelt noe mindre pålitelig enn statistikken over andre befolkningsendringer. På grunn av manglende rapportering blir særlig tallene for flytting til utlandet for lave.
Statistikken over overgang til norsk statsborgerskap fra og med 1977 bygger på meldinger til Det sentrale personregister om godkjent søknad eller bekreftelse på norsk statsborgerskap, i samsvar med Lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950.
Selv om hovedlinjene i befolkningsutviklingen er bestemt av endringer i fruktbarhet og dødelighet, har også innvandringen til og - i særlig grad - utvandringen fra landet vært med å bestemme det konkrete forløpet.
Utvandringen fra Norge til andre verdensdeler, først og fremst til Amerika, skjøt for alvor fart i siste tredel av 1800-tallet, da tallet på utvandrere det enkelte år stort sett kom til å ligge på over 5 pr 1 000 innbyggere og til dels betydelig høyere. Masseutvandringen fortsatte helt fram til ut i 1920-årene, men nivået lå nærmere 3 enn 5 promille av folketallet pr år etter 1911. I hele perioden 1865-1930 utvandret 780 000 til "oversjøiske land". Det er mer enn en tredel av folketallet midt i perioden. Det var mest unge mennesker som reiste ut, og klart flere menn enn kvinner. Det betydde en betydelig avgang fra visse årskull, og det dempet virkningene av den synkende dødeligheten. Når andelen eldre har steget så sterkt i de seinere år, henger det også sammen med at en synkende del av de som nå er over 67 år tilhører årsklasser som er blitt redusert ved emigrasjon.
I tiden fra 1931 til 1950 var det en beskjeden utvandring fra Norge. Først fra 1951 har vi tall for all inn- og utflytting, slik at vi får tall for netto innflytting/utflytting. Fram til 1970 svingte nettotallene mellom relativt små utflyttings- og innflyttingsoverskudd. Fra 1971 økte nettoinnvandringen og ble liggende på et nivå rundt 4 000 til 5 000 pr år fram til 1985. Siden har det vært store variasjoner som har gitt et gjennomsnitt på 7 000 pr år for perioden 1986-1992.
Også tallene for innflytting og utflytting hver for seg har økt fra 1951 til 1992. Særlig innflyttingen har vist sterk økning med opp mot en femdobling i løpet av denne perioden. Norske statsborgere står for en stor del av flyttingene til og fra Norge, og de aller fleste år har det flyttet flere norske statsborgere ut enn inn.
De fleste innflyttere til Norge kommer fra våre naboland i Norden og andre europeiske land. Det er også dit de fleste av utflytterne drar. Fra 1970-årene har vi fått en betydelig innflytting fra land i den tredje verden, spesielt Pakistan, Vietnam, Sør-Korea, Filippinene og Tyrkia. Seinere er det kommet mange fra Chile og Iran. Fra 1970 til 1993 har andelen utenlandsfødte økt fra 2 til 5 prosent av folketallet. Andelen som er født i det vi betegner som land i den tredje verden, har økt fra 1 promille til 2 prosent.
Familier og husholdninger
I Det sentrale personregister ble det tidlig i 1970-årene innført et familienummer som knytter sammen alle i samme familie, dvs. ektepar med eller uten barn, mor med barn eller far med barn. En enslig person blir også regnet som en familie. Fra 1975 er det på grunnlag av dette registeret blitt laget familiestatistikk tilsvarende den fra folketellingene i 1960 og 1970. Samboende personer som ikke er gift med hverandre, er før 1987 regnet som enslige personer eller mor/far med barn, ettersom registeret mangler opplysninger om samboerforhold. Fra 1987 er imidlertid personer med felles barn og felles adresse i registeret regnet som samboerpar med felles hjemmeboende barn og skilt ut som egen familietype.
Det sentrale personregister gir ikke grunnlag for statistikk over husholdninger. Utenom utvalgsundersøkelser er folketellinger derfor fortsatt eneste datakilde for husholdningsstatistikk. Tellingene for 1920, 1930 og 1950 gir tall for kosthusholdninger, dvs. personer i privathusholdninger som i det minste har sitt daglige hovedmåltid sammen. De øvrige tellinger gir bohusholdninger, dvs. personer som bor i samme leilighet - uten hensyn til innbyrdes familieforhold.
Fra 1920 til 1990 er tallet på husholdninger tredoblet, mens folketallet bare har økt med 60 prosent. Sett over hele perioden er det særlig andelen av de store husholdninger på 5 og flere personer som er blitt redusert, mens det er de minste, på 1 og 2 personer, som har økt i andel. Med forbehold om sammenlignbarheten ser vi at endringen i husholdningenes størrelsesfordeling var særlig stor mellom 1930 og 1946. Deretter fulgte en relativt stabil periode før endringene skjøt ny fart fra 1960 av. Gjennomsnittlig antall personer pr husholdning falt fra over 4 før 1930 til 3,2 i 1946 og 2,4 i 1990.
Tallet på familier er økt med 40 prosent fra 1960 til 1993, fra 1,4 til 2 millioner, når en enslig regnes som særskilt familie og samboerpar med barn regnes som familie. Økningen er størst for tallet på enslige, som er økt med nesten 3/4. Her er det viktig at ugifte samboende uten barn regnes som enslige. Tallet på ektepar med hjemmeboende barn har sunket siden slutten av 1970-årene.
Fra 1960 til 1990 gikk gjennomsnittlig familiestørrelse ned fra 2,5 til 2,2 personer.