Dette fenomenet omtales ofte som «sammensetningseffekter». Sammensetningseffekter er alltid til stede, men omfanget kan variere.
I denne rapporten ser vi nærmere på hvordan slike sammensetningseffekter påvirker utviklingen i både sykefraværsprosenten og frafall fra arbeidsmarkedet etter langtidssykefravær. Til dette bruker vi en dekomponeringsmetode for å skille mellom sammensetningseffekter som skyldes endret sammensetning av lønnstakere, og den underliggende trenden i sykefravær eller frafall etter langtidssykefravær.
Ved å benytte oss av data fra a-ordningen hos Statistisk sentralbyrå og NAVs registre for perioden 2015–2020, finner vi at sammensetningseffekter står for en liten andel av endringen i legemeldt sykefraværsprosent i perioden. Dette gjelder både når vi benytter opplysninger om utdanning, kjønn, arbeidstid, næring, innvandringskategori og alder til dekomponering av utviklingen for populasjonen samlet, samt separat for hver av bransjene i bransjeprogrammet til IA-avtalen. Årsaken til dette er at sammensetningen av lønnstakere langs mange av kjennemerkene vi ser på utvikler seg sakte over tid. Dette medfører at det heller ikke blir store effekter av sammensetningen av lønnstakere på utviklingen i den legemeldte sykefraværsprosenten i perioden vi ser på.
For endringen i frafall etter langtidssykefravær over tid (målt ved hjelp av en frafallsindikator) er bidragene fra sammensetningseffekter generelt noe større, noe som følger av at den beregnes ut ifra andelen langtidssykemeldte lønnstakere. Dette er en gruppe som varierer mer i sammensetningen enn populasjonen sett under ett, slik at bidragene fra sammensetningen til utviklingen i frafallsindikatoren er noe større.