Som i forrige beregningsrunde er framskrivingene basert på grundige vurderinger av de viktigste faktorene som forklarer utviklingen på både tilbuds- og etterspørselssiden. På tilbudssiden er opplegget forbedret for å håndtere innvandring av helsepersonell. For etterspørselen er det en grundig drøfting av betydningen av bedre helse når levealderen øker, effekter av ulike forutsetninger om endring i timeverk per bruker, samt endringer i arbeidskraftens sammensetning i de ulike næringene.

Etterspørselen etter viktige grupper av helsepersonell rettet inn mot sykehusene og kommunale helse- og omsorgstjenester er i stor grad avhengig av aldringen av befolkningen. En betydelig økning i tallet på eldre i årene fram mot 2040 er den viktigste faktoren bak den forventede utviklingen i etterspørselen for disse gruppene. Den klare betydningen av denne faktoren skyldes at de store årskullene født etter krigen kommer opp i en alder hvor en god del av dem kan bli syke og pleietrengende. Ettersom det første store kullet født i 1946 passerte 75 år i 2021, har betydningen av den demografiske utviklingen vært kjent lenge. Derimot er det langt større usikkerhet rundt de andre faktorene av klar betydning for ressursbruken.

I det mest optimistiske scenariet, betegnet lavalternativet, har vi lagt til grunn forutsetninger om at helsetilstanden bedres i takt med veksten i levealder, at omfanget av familieomsorg øker i takt med tallet på eldre, og at det ikke blir noen ytterligere vekst i timer per bruker. Det fortoner seg temmelig urealistisk at disse forutsetningene slår til samtidig. Selv om det skulle skje, ville det likevel bli en klar økning i etterspørselen etter de aller fleste grupper av helsepersonell. Med noe mer sannsynlige, men likevel moderate, forutsetninger kan veksten i etterspørselen bli en god del sterkere. I tillegg har det for flere grupper med høyere utdanning vært slik at bruken av arbeidskraft blitt vridd i favør av grupper med høyere utdanning på bekostning av helsefagarbeidere og grupper med lavere utdanning. Vi legger til grunn at denne utviklingen kan fortsette.

For mange grupper av helsepersonell vil den økte etterspørselen bli møtt med en klar vekst i tilgangen. Både vernepleiere, tannpleiere, radiografer, ergoterapeuter, fysioterapeuter og psykologer er grupper hvor det har vært en klar vekst i utdanningskapasiteten i de siste tiårene slik at de nye kullene som kommer inn i arbeidsmarkedet er forholdsvis store sammenlignet med kullene som går av med pensjon. For både leger, sykepleiere og helsefagarbeidere har dessuten norsk helsevesen i økende grad blitt avhengig av innvandring av personer med relevant utdanningen fra utlandet. Med realistiske forutsetninger fra etterspørselssiden og videreføring av dagens mønstre for utdanning og innvandring ventes det å være noenlunde balanse mellom tilbud og etterspørsel for leger, fysioterapeuter, helsesykepleiere og radiografer fram til 2040, mens det kan bli rikelig tilgang på psykologer, tannleger og tannpleiere.

Til tross for at den kommende aldringen av befolkningen har vært kjent i lang tid, blir det utdannet for få sykepleiere. Sykepleiermangelen er forventet å forverre seg i årene framover. Situasjonen blir ikke bedre av at det samtidig ser ut til å bli voksende mangel på helsefagarbeidere, vernepleiere og ergoterapeuter. Det ser også ut til at det utdannes for få bioingeniører, jordmødre og helse- og tannhelsesekretærer. Virkningsberegninger indikerer at økt tilgang trolig er det viktigste virkemiddelet for å møte den forventede økningen i etterspørselen. Det vil imidlertid ta tid før tiltaket virker. Andre tiltak på tilbudssiden som en større andel sysselsatt i helse og omsorg og økt stillingsprosent kan bidra en del. Effektene av tiltak på disse områdene vil imidlertid være usikre og kan i praksis være av mindre betydning.