I løpet av perioden fra 1990-2022 var familieinnvandring den viktigste innvandringsgrunnen for ikke-nordiske statsborgere, og stod for 35 prosent av all innvandring fra land utenfor Norden. Familieinnvandring består av de som kommer for å enten gjenforenes med familie eller for å etablere familie. I de siste årene mot 2020 gikk familieinnvandringen noe ned, men fra 2020 og til 2022 har den vært på vei opp igjen. Av de totalt 363 000 familieinnvandrerne som kom i årene 1990-2022 er 33 prosent fra EU/EFTA-området og 67 prosent fra utenfor EU/EFTA-området.
Av de som har innvandret fra EU/EFTA-området har 64 prosent kommet som arbeidsinnvandrere. Antallet familieinnvandrere, spesielt gjenforeninger, økte betraktelig etter at arbeidsinnvandringen skjøt fart etter EU-utvidelsene i midten og andre halvdel av 2000-tallet. Totalt 26 prosent har kommet på grunn av familie. Av disse er flest kommet for familiegjenforening, og mest sannsynlig for å gjenforenes med en arbeidsinnvandrer. Familieetablererne derimot, som har innvandret fra EU/EFTA-land, har i stor grad kommet til personer i den øvrige befolkningen, det vil si personer som ikke er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Mange har også kommet for å etablere familie med en arbeidsinnvandrer, og da spesielt de med landbakgrunn fra Polen, Litauen og Romania.
Generelt sett ser vi at familieinnvandrere fra EU/EFTA-land er mer bofaste i landet enn de som har kommet på grunn av arbeid og utdanning. Nesten sju av ti av personene som kom på grunn av familieetablering og tre av ti av personene som kom gjennom gjenforening på begynnelsen 1990-tallet er fortsatt bosatt i landet tretti år etter.
Av de som har innvandret fra utenfor EU/EFTA-området har flest, 41 prosent, kommet på grunn av familie. Om lag tre av ti av familieinnvandrerne fra tredjeland har innvandret til en flyktning. Dette utgjør 42 prosent av alle som har kommet til en innvandrer. Blant de som innvandrer for å gjenforenes med familie, kommer nær ni av ti til innvandrere. Blant familieetablerere er det derimot flest som innvandrer til noen i den øvrige befolkningen.
Familieinnvandrere til øvrig befolkning, norskfødte med innvandrerforeldre, flyktninger og andre familieinnvandrere er klart mer bofaste enn familieinnvandrere til utdannings- og arbeidsinnvandrere. Familieinnvandrere til personer som ikke er innvandrere selv eller som er innvandrere, men som i liten grad utvandrer fra landet, blir oftere i landet enn de som kommer til innvandrergrupper det er stor gjenutvandring blant.
Samtidig som det blir flere norskfødte med innvandrerforeldre i gifteklar alder, ser vi i kapittel 4 at andelen som er gift i visse aldersgrupper er redusert siden år 2000. Det er litt mer vanlig å være gift for norskfødte med innvandrerforeldre enn blant dem uten innvandrerbakgrunn. Og det er som regel de kvinnelige norskfødte med innvandrerforeldre som i større grad enn mennene er gift. Likevel er det variasjon mellom gruppene etter landbakgrunn og kjønn. Blant norskfødte med innvandrerforeldre som er samboere med felles barn er det en mindre andel som er samboere med noen som har samme landbakgrunn sammenlignet med de som er gift og bor med barn. Blant de som er samboere med felles barn er det også en større andel som er samboere med noen fra øvrig befolkning.
Selv om mange parforhold varer livet ut, gjelder ikke dette for alle. I rapportens dypdykk har vi studert samlivsbrudd blant familieetablerere som har innvandret til Norge i perioden 2000-2013, og spesielt har vi sett på hyppigheten av samlivsbrudd i de første årene etter ankomst. Analysen viser at forhold der begge partnere har innvandrerbakgrunn er mer stabile enn forhold der en ektefelle er uten innvandrerbakgrunn, særskilt der familieetablereren er en mann og referansepersonen er en kvinne uten innvandrerbakgrunn. Familieetableringer hvor referansepersonen er norskfødt med innvandrerforeldre viser seg å være de mest stabile.
Rapporten er finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet.