Personer med flyktningbakgrunn inkluderer alle personer som kom som primærflyktninger (personer med asyl, opphold på humanitært grunnlag, overføringsflyktninger eller kollektiv beskyttelse), samt senere familieinnvandrede til disse (familiegjenforening eller familieetablering). som får oppholdstillatelse her i landet, blir ofte bosatt mindre sentralt enn slik befolkningen generelt bor. Flere velger etter hvert å forlate bosettingskommunen og flytter til mer sentrale deler av landet. Statistisk sentralbyrå har siden 2005 utarbeidet en egen monitor på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet som beskriver og analyserer Sekundærflytting er videre innenlandsk flytting fra den første kommunen en person med flyktningbakgrunn er bosatt i (bosettingskommunen) etter at han eller hun fikk oppholdstillatelse i Norge. Flytting ut av landet hører ikke med under definisjonen.blant personer med flyktningbakgrunn. Monitoren er ment som et hjelpemiddel for sentrale myndigheter, kommuner og fylkeskommuner i deres planleggingsarbeid for blant annet integrering og utarbeiding av befolkningsprognoser. Denne siste versjonen av monitoren gir en beskrivelse av flytteadferden til personer med flyktningbakgrunn bosatt i årene 2010-2023, og følger dem til hvor de var bosatt per 1. januar 2024. For dem som ble bosatt i 2010 betyr dette 14 års flyttehistorie, mens for den siste Bosettingskohort vil si alle personene med flyktningbakgrunn som ble bosatt i ett og samme kalenderår.2023, vises flytting kun i selve bosettingsåret.
Figur 1 viser et utvalg av bosettingskohorter i årene 2010-2023 fordelt etter landbakgrunn. Som vi ser, har det vært store forskjeller i antall årlige bosatte flyktninger i denne perioden. Samlet for alle årene 2010-2023 har det blitt bosatt nesten 166 000 primærflyktninger og familietilknyttede til disse, og som fortsatt bor i landet ved inngangen til 2024. Syrere og ukrainere utgjør mer enn halvparten av totalt antall flyktninger disse årene – henholdsvis 35 300 og 51 400 personer. I årene 2015-2021 var syrere den største årlige flyktninggruppen før den rekordhøye innvandringen fra Ukraina startet i 2022, og fortsatte i 2023. Ukrainere er nå blitt den klart største flyktninggruppen i Norge. Andre store flyktninggrupper bosatt i årene 2010-2023 er eritreere med 18 900 personer fulgt av somaliere (12 300) og afghanere (9 000).
Antallet personer med flyktningbakgrunn i de enkelte bosettingskohorter er hentet fra UDI sin utlendingsdatabase og viser de som har flyttet til en bosettingskommune, og eventuelle flyttehendelser senere. Antallet vil avvike mot annen statistikk i SSB over antall innvandrede flyktninger i det enkelte år som er registrert som bosatte ifølge Folkeregisteret. Statistikken over bosatte personer med flyktningbakgrunn inkluderer også personer som har fått innvilget opphold, men fortsatt bor i mottak i påvente av flytting til sin bosettingskommune.
Høy bofasthet de første årene, men deretter flytter en del
Det kan være flere ulike motiver for hvorfor en del personer med flyktningbakgrunn velger å flytte bort fra bosettingskommunen. En årsak kan være økonomiske forhold, som for eksempel at arbeidsmarkedet er bedre dit en flytter, eller at det er lettere å komme seg inn på boligmarkedet. En annen årsak kan være sosiale forhold, som for eksempel at en har slekt eller bekjentskaper i en annen kommune som trekker en mot samme området (Strøm, Kirkeberg og Epland 2020). Det er også viktig å huske at blant flyktninger er det langt flere unge enn eldre sammenlignet med den øvrige befolkningen. Generelt flytter unge mer enn eldre på grunn av utdanning, jobb og bolig. Det vil også være lettere å flytte før man har etablert seg med familie og blir knyttet til skole og andre sosiale nettverk i lokalsamfunnet (Solum Jakobsen og Villund 2024).
Figur 2 viser andelen personer med flyktningbakgrunn i ulike bosettingsår, og som har flyttet ut av sin første bosettingskommune. Vi følger som tidligere nevnt flyttehistorien frem til 1. januar 2024. Personer med flyktningbakgrunn som ble bosatt i 2010 vil dermed ha 14 års flyttehistorie, mens den siste kohorten som figuren viser, de som ble bosatt i 2022, har hatt under to år med mulighet for flytting til andre steder enn der de ble først bosatt.
Som figuren viser er fraflyttingen i selve bosettingsåret svært lav – bare om lag 1 prosent av flyktningene forlater sin første bostedskommune samme år som de blir bosatt der. Året etter bosetting (år 2) har 2-3 prosent av flyktningene forlatt sin bosettingskommune, med unntak av de som ble bosatt i 2022. I denne store bosettingskohorten med over 30 000 personer med flyktningbakgrunn, har rundt 8 prosent flyttet året etter de ble bosatt. I denne kohorten finner vi mange ukrainske flyktninger som vi omtaler senere i artikkelen.
I år 3 varierer andelen som har flyttet noe mer mellom de ulike kohortene. Det er en svak tendens til at de som ble bosatt i årene 2010-2016 flytter i noe større grad (6-8 prosent) enn de som ble bosatt i årene 2018-2020 (4-5 prosent). At relativt få personer med flyktningbakgrunn sekundærflytter de første 2-3 årene etter bosetting, må sees i sammenheng med det økonomiske insentivet som Introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger er ment å kvalifisere personer med flyktningbakgrunn for videre utdanning eller arbeid. Alle kommuner som bosetter personer med flyktningbakgrunn har fra 1. september 2004 plikt til å tilby et slikt introduksjonsprogram. Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogrammet gjelder for nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering. I den gamle introduksjonsloven var programmet i utgangspunktet toårig, men kunne utvides til tre år når særskilte grunner talte for det. I 2021 ble introduksjonsloven erstattet av den nye integreringsloven. For flyktninger som kom til Norge etter 1. januar 2021 vil lengden på introduksjonsprogrammet kunne variere fra tre måneder til tre år, med mulighet for forlengelse avhengig av utdanningsnivå, alder og sluttmål. gir. Ved deltakelse i programmet mottar man en introduksjonsstønad. Ved flytting i løpet av introduksjonsprogrammet har man ikke automatisk rett til introduksjonsprogram, og den tilhørende økonomiske stønaden, i en eventuell ny bostedskommune. Deltakelse i introduksjonsprogrammet gir derfor flyktningene ikke bare en økt kvalifisering for utdanning eller arbeid, men også et inntektsgrunnlag til å bli værende i bosettingskommunen – i hvert fall så lenge programmet varer.
Tidligere monitorer har vist at sekundærflyttingen har stabilisert seg på et lavere nivå for de flyktningene som ble bosatt etter at introduksjonsprogrammet ble innført som obligatorisk for bosettingskommunen. Strøm og Kirkeberg (2021) viste for eksempel at blant flyktninger som ble bosatt i 2003 hadde 8 prosent allerede flyttet i år 2, mens i år 3 hadde 14 prosent flyttet fra sin bosettingskommune. Disse flyktningene var de siste som ikke hadde rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger.
Tre år etter bosetting (år 4 i figuren) skal de aller fleste flyktninger ha fullført et introduksjonsprogram. Figur 2 viser at fraflyttingen fra bosettingskommunen øker klart i år 4 for alle kohorter, men igjen er det en mindre andel som flytter blant de senere bosatte. Blant dem som ble bosatt i 2010 har 16 prosent flyttet i år 4, mens dette gjelder for 9-10 prosent blant dem som ble bosatt i årene 2018-2020. Tidligere monitorer (Thorsdalen 2014, Ordemann 2017 og Strøm, Kirkeberg og Epland 2020) har også påpekt at introduksjonsprogrammet i stadig større grad ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn et sterkere forhold til sin første bosettingskommune.
Figur 2 viser imidlertid at flyttingen fortsatt øker klart etter flere års botid i landet for alle kohorter. Etter åtte års botid har rundt fire av ti flyktninger flyttet. For dem som ble bosatt i 2010 og 2012, har halvparten flyttet ut av bosettingskommunen etter henholdsvis 11 og 12 års botid.
Årets monitor dekker bosettingskohortene 2010-2023. I flere av figurene i artikkelen er ikke alle kohortene vist, siden det vil gjøre figurene uoversiktlige og vanskelig å lese. Ønsker man å få tilsendt tallgrunnlaget for alle bosettingskohortene og deres flyttemønster, kan man ta kontakt med forfatterne.
Flytting blant ukrainske flyktninger
Siden 2022 har innvandringen til Norge vært preget av et historisk høyt antall flyktninger på grunn av krigen i Ukraina. Som tidligere nevnt er ukrainere nå blitt den klart største flyktninggruppen i Norge. Det er nå ukrainere bosatt i alle landets kommuner. Det høye antallet gjør dette til en spesielt viktig gruppe å studere. Innenlandsk flyttemønster og bokonsentrasjon blant ukrainske flyktninger vil være viktig i kommunalt planleggingsarbeid fremover.
Figur 2 viser en klart høyere utflytting fra bosettingskommunen i år 2 for dem som ble bosatt i 2022, sammenlignet med tidligere bosettingskohorter. Ukrainere utgjør over 80 prosent i denne kohorten. Ukrainske flyktninger som har kollektiv beskyttelse har rett, men ikke plikt, til å delta i introduksjonsprogrammet. Disse flyktningene kan velge om de vil delta i programmet eller ikke, og de kan også velge å delta for en kortere tid. En manglende eller kort deltagelse i introduksjonsprogrammet kan muligens påvirke flytteadferden for denne gruppen flyktninger, ved at de får en svakere tilhørighet til første bosettingskommune. Ukrainske flyktninger har foreløpig en svært kort flyttehistorie. Blant dem som ble bosatt i 2022, hadde 2 prosent flyttet ut av bosettingskommunen samme år. Året etter, har andelen som har flyttet økt til 9 prosent. Mange av disse har ikke flyttet innenlands (sekundærflyttet), men har flyttet ut av landet. 6 prosent av dem som ble bosatt i 2022 har utvandret igjen, mens i underkant av 3 prosent har sekundærflyttet.
Blant ukrainske flyktninger som ble bosatt i 2023, har 8 prosent forlatt sin bosettingskommune allerede i bosettingsåret. I denne kohorten har 2 prosent utvandret, mens 6 prosent har flyttet innenlands.
Selve oppholdsgrunnlaget til ukrainske flyktninger, med en tidsbegrenset kollektiv beskyttelse, kan ha en påvirkning på deres flytteadferd sammenlignet med andre flyktninggrupper med varig opphold. Fremtidige monitorer med en lengre flyttehistorie for ukrainere vil kunne si noe om dette.
Hvor bor de etter fem års botid?
De første fem årene etter bosetting mottar kommunene et statlig tilskudd for hver person med flyktningbakgrunn som blir bosatt (eller bosetter seg der). Formålet med tilskuddet er at kommunene skal gjennomføre et planmessig og aktivt bosettings- og integreringsarbeid, slik at flyktningene kan forsørge seg selv og ta del i samfunnet. Tilskuddet skal i hovedsak dekke de gjennomsnittlige utgiftene kommunen har til arbeidet i bosettingsåret og de fire neste årene (IMDi). Tidsperspektivet på fem år er derfor av særlig økonomisk interesse for kommunene.
Vi skal her se nærmere på 2019-kohorten som et eksempel på flyttemønster i løpet av fem års botid. Flyktningene som ble bosatt i 2019 har rukket å bo fem år i Norge ved inngangen til 2024. 5 389 personer med flyktningbakgrunn fikk sin første bostedskommune det året. I 2019 ble det bosatt flest med landbakgrunn fra Syria med 1 272 personer fulgt av Kongo (717), Tyrkia (668), Uganda (547) og Eritrea (455).
Figur 3 viser hvor store andeler av denne kohorten som fremdeles bodde i sin første bosettingskommune fem år senere, om de har flyttet til en annen kommune i samme fylke, eller om de har flyttet til Oslo eller et annet fylke per 1. januar 2024.
Figur 3 viser først og fremst at det er en relativt høy grad av bofasthet blant de flyktninger som fikk sin bosettingskommune i 2019, men det er noen fylkesvise forskjeller. I bosettingskohorten totalt bor 86 prosent fortsatt i sin første bosettingskommune etter fem år, 11 prosent har flyttet internt i fylket eller til et annet fylke enn Oslo, mens 2 prosent har flyttet til hovedstaden. 1 prosent av dem som ble bosatt i 2019 har utvandret (eller er døde).
Oslo har, som også tidligere monitorer har vist for andre bosettingskohorter, en høy grad av bofasthet. 92 prosent av dem som ble bosatt i hovedstaden i 2019, hadde Oslo som bostedskommune også fem år senere. 5 prosent hadde flyttet til et annet fylke, og 3 prosent hadde utvandret innen inngangen til 2024.
Andre fylker viser også en høy grad av bofasthet blant de flyktninger som ble bosatt i 2019. I Østfold bodde 93 prosent fortsatt i den kommunen de ble bosatt i etter fem års botid. 2 prosent hadde flyttet til en annen kommune i samme fylke, 3 prosent til et annet fylke enn Oslo mens 2 prosent hadde flyttet til hovedstaden. Også i Akershus, Telemark, Rogaland og Finnmark var 90 prosent eller mer bofaste fem år etter første bosetting. Blant dem som har flyttet i disse fylkene, er det 1-2 prosent som har flyttet til Oslo, mens 5-8 prosent har flyttet internt i fylket eller til et annet fylke.
Lavest bofasthet finner vi blant dem som fikk sin første bosettingskommune i Vestfold, Trøndelag, Troms og Nordland. Her bor drøyt 80 prosent fortsatt i sin første bostedskommune etter fem års botid. Blant flyktningene som ble bosatt i Troms og Nordland, finner vi de største andelene som har flyttet til et annet fylke (utenom Oslo) – henholdsvis 15 og 13 prosent. Kun 1-2 prosent har flyttet til Oslo. Tidligere monitorer har også vist at de nordligste fylkene ofte har en lavere grad av bofasthet, og at mange flytter til et annet fylke lenger sør. For de flyktningene som ble bosatt i Vestfold eller Trøndelag, er det samme andel som flytter til et annet fylke enn Oslo – 8 prosent. Flyktninger bosatt i Vestfold i 2019 flyttet i noe større grad til Oslo (4 prosent) sammenlignet med dem som ble bosatt i Trøndelag samme år (2 prosent).
Afghanere minst bofaste
Avslutningsvis skal vi se litt på bofastheten til flyktninger med ulik landbakgrunn. I figur 4 har vi slått sammen alle bosettingskohortene 2010-2019, og ser på bofasthet og flyttemønster etter fem års botid for de fem største flyktninggruppene. For dem som ble bosatt i den første kohorten (2010) ser vi med andre ord på bosted ved inngangen til 2015, mens for de bosatte i siste kohort (2019) ser vi på bosted ved inngangen til 2024.
De fem største flyktninggruppene bosatt i disse ti årene har landbakgrunn fra Syria (29 800), Eritrea (17 900), Somalia (12 200), Afghanistan (7 400) og Sudan (3 900). Til sammen utgjør disse gruppene drøyt 71 000 personer med flyktningbakgrunn.
Figur 4 viser samme bofasthet blant flyktninger fra Eritrea, Somalia, Sudan og Syria etter fem års botid. 82-83 prosent av primærflyktningene fra disse landene, og familieinnvandrede til disse, bodde fremdeles i sin første bostedskommune fem år etter første bosetting. Men det er noen forskjeller i deres sekundærflytting, og hvor de velger å bosette seg.
For en del, spesielt blant somalierne, henger nok den høye bofastheten sammen med at mange som ble bosatt i disse årene kom som familietilknyttede til flyktninger som allerede var godt etablert i en kommune (Strøm og Kirkeberg 2021). Blant somalierne hadde i alt 11 prosent flyttet til et annet fylke enn der de ble bosatt første gang – 5 prosent hadde flyttet til Oslo og 6 prosent til et annet fylke.
Eritreere og syrere som har flyttet før fem års botid, bosetter seg i mindre grad i Oslo. 2 prosent i disse flyktninggruppene har flyttet til hovedstaden. Blant eritreere er det like vanlig å flytte til en annen kommune i samme fylke som det er å flytte til et annet fylke utenom Oslo. Syriske flyktninger flytter derimot i større grad ut av sitt første bostedsfylke.
Blant personer med flyktningbakgrunn fra Sudan har 3 prosent sekundærflyttet til Oslo, 7 prosent har flyttet til et annet fylke utenom Oslo, mens 5 prosent har funnet seg en ny bostedskommune i samme fylke.
Personer med flyktningbakgrunn fra Afghanistan skiller seg litt ut sammenlignet med de andre flyktninggruppene i figur 4 ved at en større andel flytter på seg. 75 prosent bodde fortsatt i sin første bosettingskommune fem år etter at de ble bosatt i Norge. I alt hadde 8 prosent flyttet til en annen kommune i samme fylke, 11 prosent hadde flyttet til et annet fylke utenom Oslo, og 5 prosent hadde flyttet til Oslo. At afghanske flyktninger har en større mobilitet enn flere andre flyktninggrupper, kan sees i sammenheng med denne gruppens sammensetning. Blant afghanske personer med flyktningbakgrunn er det relativt mange unge, enslige menn som har kommet til landet som enslige mindreårige flyktninger. Andre undersøkelser viser at dette er en flyktninggruppe hvor en relativt høy andel flytter ut av sin bosettingskommune og inn til de større byene (Kirkeberg og Lunde, 2024).
Referanser:
Kirkeberg, Mads Ivar og Harald Lunde (2024): Enslige mindreårige flyktninger 1996-2022. Demografi, utdanning, arbeid og inntekt. Rapporter 2024/10. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Enslige mindreårige flyktninger 1996–2022
Ordemann, Adrian Haugen (2017): Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2005-2014. Rapporter 2017/18. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/monitor-for-sekundaerflytting-2017
Solum Jakobsen, Mariell og Ole Villund (2024): Flytter innvandrere mer for å få seg en jobb? Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Flytter innvandrere mer for å få seg en jobb? – SSB
Strøm, Frøydis, Mads Ivar Kirkeberg og Jon Epland (2020): Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016. Rapporter 2020/36. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016
Strøm, Frøydis og Mads Ivar Kirkeberg (2021): Mer bofaste flyktninger. Statistisk sentralbyrå. Hentet fra: Mer bofaste flyktninger – SSB
